Han kom til å huske en fjern vårkveld og synest han kjente lukten av bråte og så røken drive imot sig som lange, blålige bånd mellem trestammene.... Å gud, det kunde gjøre så vondt, han måtte op å gå litt på gulvet innen han dyppet i blekkhuset igjen og fisket et nytt ord op. Fisket ja, det var det han gjorde, satt ved bredden av blekkdammen sin og fisket små, sirlige gullfisk på kroken, blanke og fine og gilde å se på, men verdiløst skrap i husholdningen, prydfisk bare i kunstens akvarium. Yrket hans blev så meningsløs, det å "dikte" det tåpeligste av alt -

Nu skulde det tas fatt fra en ny ende, nu skulde den nakne sannhet i høisætet, nu skulde det bli rettferdighet på jorden. Hvor trivdes vel noe stort i bur? Altså bort med sprinkler og skranker, med bånd og tvang og hemninger og fordommer. Det var ideens daggry det gjaldt, mennesket måtte fritt få tjene ideen - ideen var den nye relegion, verdens frelse og lykke og liv. Ideen var den nye Betlehemsstjerne - følg stjernen inn gjennem mørket, flokk dere sammen så mange som mulig, gå ut og gjør alle ideens disipler, hver grend, hvert land, hvert folkleslag verden rundt!
Å, det var så enkelt alt sammen, den som ikke var med var mot, hvert tre som ikke bar ideens frukt skulde omhugges og kastes på ilden.