Ingen hylle
2016
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det er mandag 8. desember i en hvit villa i en liten innlandsbygd på Østlandet. En helt vanlig mandag - tilsynelatende. Snøen laver ned. Tanja skal følge Tore og Jorid til barnehage og skole. Mannen hennes, Paul, skal på legekonferanse i Brussel. De er preget av sorgen over datteren Ida, som døde for et halvt år siden, bare 17 år gammel. Hverdagslivet vender sakte, men sikkert tilbake. Folk rundt dem synes de har klart seg bra. Nå planlegger Tanja og Paul en stor fest i forbindelse med sin 20 års bryllupsdag.
Så bestemmer Tanjas bror seg for å komme på besøk. Han sier at han har permisjon fra fengselet. Men det er noe som ikke stemmer. Det er noe Paul ikke vet. Og vet hun alt om ham?
Det er uvanlig mørkt denne dagen, og det snør og snør. Noe er i ferd med å bryte igjennom. Men er det bra eller dårlig? Er det noe man kan bygge et liv på?
Redd barna er en varm og sterk roman om det som bærer oss - og det som river grunnen vekk under føttene våre. Tiril Broch Aakre (f. 1976) bor i Hakadal. Hun debuterte i 2013 med diktsamlingen Kniplinger. Redd barna er hennes første roman.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788282880824
EAN 9788282880824
Språk Bokmål
Sider 125
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Ungdommens kritikerpris 2016 Bjørnsonstipendet 2016
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)
I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...
Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna".
Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?
Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp.
Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...
" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael.
Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham.
Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?
Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)
Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi.
"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)
"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst.
"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.
... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.
Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)
Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent!
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Fryktet at romanen skulle bli for trist og alvorlig. Det ble det ikke - heldigvis. Mye er åpent i denne romanen. det liker jeg. Link til et kort-kort blogginnlegg om romanen.
Godt språk. Fin start. Rar slutt. Hva skjer?
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketInnerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten
Noen ganger bare bestemmer jeg meg. Så sier jeg til meg selv: "Jeg har det i meg", og da kan jeg klare hva som helst. Hvis noen sier til meg at jeg skal bære noe, så kan jeg bære det. Det er utfordringen det kommer an på.
Så vanskelig det er å møte andre menneskers smerte og frykt, når den ingen ende har
-Skal hun alltid være død? Spør Tore
-Ja, sier jeg
-Hva spiser man i himmelen, spør Jorid
-Du vet jo det, Jorid, at man har ikke kropp i himmelen
-Spiser ikke englene?
-Jeg vet ikke, sier jeg. - Ikke mat i hvert fall
-Det er jo ikke alle som tror på himmelen heller, sier Tore
-Men jeg tror på den, sier Jorid
-De spiser sikkert noe hvitt, sier Tore. - For de er jo så hvite. Kanskje de spiser snø.
-Men det må ikke du gjøre, sier jeg. - Skal vi synge?
Og så synger vi 'Vi tenner våre lykter når det mørkner', slik vi har gjort de andre adventsdagene, mens jeg tenner lyset og setter det ved siden av de andre. Og så legger alle en hånd oppå den kalde, ruglete steinen.
-Hvor mange lys er det nå, Tore, sier jeg
-Åtte, sier han
-Bra, sier jeg. - Det er åttende desember
-Men mamma, etter jul, skal vi ikke tenne lys lenger da?
-Vi kan ikke fylle hele kirkegården med lys heller
-Hvorfor ikke?
-Fordi vi må fortsette å leve. Som vanlige menesker, sier jeg
Nå føles det som om tiden lekker, men før, i barndommen, var den fastere, som i en boksering der jeg ble straks slengt inn i ringen igjen hvis jeg gikk i tauene
Da vi var små, var det ulykken på Alexander Kielland—plattformen som var vårt første møte med døden i mediene. Vi husket begge de rødbrune, sopplignende flyteelementene som stakk opp av vannet. Mens døden for våre unger var en eneste mann som gikk omkring og skjøt på uskyldige barn
Ild og glør er som barn, de stiger og synker , viser seg og skjuler seg , og jeg kan blåse på dem, gi rom, gi luft, gi never, flis og nye kubber. Jeg tok på meg oppgaven å fyre i ovnen da vi flyttet hit. Til å begynne med trodde jeg at jeg så alt som var verdt å se der jeg satt på huk foran ovnsdøra. Jeg trodde at når ovnen var kald, var vinden slukket, og når ovnen var varm, brant det, og at når døra sto på gløtt, ville trekken nære flammen. Men trekken kunne slukke flammen hvis den traff på feil tidspunkt.
Etter 22. juli var det ingenting vi kunne si eller gjøre for p gjenopprette barnas tillit til de voksne helt. Tiden kunne gå, vi kunne glemme, men det ville kanskje ligge der for alltid, som en liten uro. Et lite frø som var sådd i dem