Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Kan man fortelle et lands historie gjennom et knippe individer? Hvem skal da få sine historier fortalt?
I Landet mot nord gir Mona Ringvej både kjente og mer ukjente karakterer en plass. De som lager landet ved lov, som Magnus Lagabøte, men også de som lager det gjennom fortellinger, som Snorre og Camilla Collett. De som bare overlever i sagnene, som Jostedalsrypa, og de som glemmes. De som kom. De som dro. Og de som kom tilbake. Sammen danner de en vev av fortellinger om folket som har bosatt og beveget den nordlige kyststripen som ble et kongerike og en stat. Veien mot nord.
Boken består av 22 minibiografier som elegant sys sammen til én fortelling - historien om Norge.
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788243011717
EAN 9788243011717
Genre Biografisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 542
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er et interessant grep Mona Ringvej har gjort her, ved å fortelle Norges tusenårige historie gjennom livene til 22 personer, - på 500 sider. Da er det naturligvis veldig mye som ikke kommer med, men vi får en slags overordnet sammenheng i hvordan samfunnet har endret seg, belyst ved enkeltskjebner som kan ha vært bestemmende for utviklingen eller vært rammet av den. Dette er ofte personer jeg overhodet ikke har hørt om, men som har levd liv som er typiske for sin tid og ofte i kontakt med kjente aktører. Hun har særlig skildret den historiske utviklingen gjennom endringer i lovgivning, religion og annet tankegods, og utviklingen her til lands blir også sett i sammenheng med hva som skjedde ute i verden.
Selv må jeg nok si at jeg synes beskrivelsene fra middelalderen var mest interessante, - der har jeg så store hull at jeg aldri kan få nok påfyll! Og så må jeg innrømme at jeg ble litt lei på 15-1600-tallet, - da syntes jeg hun ble litt for gjentagende og ordrik, - og hun lot i tillegg alle tre personene på forskjellig vis være berørt av heksebrenning! Heksebrenning har naturligvis vært en helt forferdelig affære, samt et interessant fenomen, men jeg synes nok at det skjedde så mye annet på 1600-tallet som burde kommet bedre med. Men der har forfatterinnen kommet kritikken i forkjøpet, - hun starter etterordet med å be om unnskyldning for alt som ikke er med. Og hun er tilgitt! Dette var en interessant bok som jeg er blitt litt klokere av!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket