Opprøret er selve den forbudte lek :
Bak de radikale føreres makt over ungdommen ligger en dyp innsikt
i gutterommets psykologi.
Gutteværelset er et sted hvor det fingres med salonggevær og mikses
farlige kjemikalier, hvor det blandes blod og stiftes hemmelige
broderskap. Anarkistenes politiske praksis grunnet seg på gutters
naturlige glede ved å se ting eksplodere. De vil gjerne se en
autoritet gå i luften -- om det nå er en hatet klasseforstander
som setter seg på en tegnestift, eller en russisk tsar som setter
seg på en bombe. Enhver gutt som har følt den grublandede vellyst
ved å skulke skolen, vil forstå syndikalismens myte generalstreiken.
Han vil føle den skjulte appell i kommunismens manifest,
"Gutter i alle land: foren Eder mot de voksne!" ...

..radikale grupper har alltid et preg av speiderbevegelse. Og her
står motdagistene særlig klart i bildet. Riktignok garderte de seg
sjelelig bak kynisme, og gav seg mine av å ville gjøre én ond gjerning
hver dag. Det var likevel ikke tvil om at de hadde avlagt ed til
Sankt Georg.
_

(mer her, hvis du er norsk)

Jeg gikk i gymnasiet da Friedells kulturhistorie første gang
utkom på norsk. Jeg var i den alder da man er så lykkelig å
vite alt, fordi man foreløbig ingenting har lært.

Blant annet visste jeg eksakt hvordan det egentlig hang sammen
med verdenshistorien; jeg kjente nemlig lovene for den historiske
prosess. For i en bok hadde jeg lest følgende setning:

"De materielle produksjonsforhold bestemmer hele den sosiale,
politiske og åndelige livsprosess." (..) jeg fant den så innlysende
sann at jeg syntes det måtte være meg selv som hadde tenkt den.

Problemet var løst, regnestykket gikk opp. Når man kjente den
soleklare formelen, ble hele verdenshistorien lettfattelig som
reguladetri. Alt forløp logisk og følgeriktig; menneskehetens
utvikling fra neanderthaleren til motdagisten lot seg lekende lett
spole opp som tråd på snelle.

Alt lot seg forklare på stående fot når man kjente systemet.
"Nevnte De Vårherre?" - "En ideologisk overbygning over
klassediktaturet under de feudale og kapitalistiske
produksjonsformer." - Korstogene? - "Et uttrykk for Vest- Europas
økonomiske ekspansjon i middelalderen og forløper for den
imperialistiske oljepolitikk i Den nære orient."
Renessansekunsten? -"En refleks av det italienske borgerskaps
fremvekst i det 15.århundre, da Europas handelssentrum lå i
Middelhavs-bekkenet."

Man vant alle diskusjoner. Det var velgjørende å vite så meget.
Godt å gjennomskue all humbug i verden.
Men så kom altså denne Friedell og bragte forvirring i
begrepene.

(/ /)

Og hva skjedde så med oss elever, som var enda yngre enn vår
lærer, og som visste og forstod og gjennomskuet enda mer enn
han?
I meg selv ble det iallfall sådd et frø av noe jeg vil kalle den
fruktbare usikkerhet. Jeg var ikke lenger så bomsikker på at
"det vitenskapelige system" klaffet oppe og nede, og at det
gikk opp, dette regnestykket som alltid hadde "forholdene"
som fasit.

Det var noe som ikke stemte i det regnestykket, en faktor som
var utelatt. Denne faktor var simpelthen mennesket selv.

Mennesket som villende, velgende og skapende vesen,
ansvarlig for sin skjebne. Mennesket som paradoks og unikum.
Mennesket som bæreren av en stor rolle i et stort drama.
Kort sagt: mennesket som ånd.

Det demret for meg at dette vesen er avskaffet i alle moderne
tankesystemer. Eller det er skrumpet inn til en serie betingede
reflekser - en slags påkledd, veloppdragen ape som er dressert
til å gjøre visse kunststykker i manesjen, men som avgjort ikke
er med i sirkusledelsen.
Det er "forholdene" som driver sirkuset.

Det var mot denne oppfatning Friedells bok rettet sin protest.
Et slag i bordet av en fortørnet mann: "Men dere må da for
svingende begripe at mennesket eksisterer!"

Verket er skrevet for å bevise denne påstanden. Og jeg må
tilstå at meg har han efterhvert overbevist om at jeg selv
er til.

_
(A.Bjerke 1952)

Til en saklig diskusjon hørte det at glosen 'samfunnsmessig' måtte
nevnes femten ganger i hvert innlegg (..) Ethvert forsøk på å bryte
dette debattmønster var i seg selv usaklig, og ble øyeblikkelig
besvart av o.r.sakfører Aake Ording som med et høytidelig smil
besteg talerstolen, foldet hendene og uttalte: "Denne problemstilling
er fullstendig forfeilet."
..episoden gjentok seg med øredøvende monotoni. Efter hvert skjønte
man at (..) ethvert innfall, enhver spontanitet, enhver ureglementert
idé var fullstendig forfeilet. At ungdommen i seg selv var fullstendig
forfeilet, fikk mer enn en debutant på talerstolen oppleve når han ble
møtt av gruppens drepende kritiske våpen: Studentersamfunds-latteren --
en slags akustisk forsterkning av det ovenfor omtalte smil.

Å, Mot Dag-latteren i Studentersamfundet! Det var en munterhet som
kunne øke spedbarndødeligheten .. nedbøye atleter og gjøre unge kvinner
forplantningsudyktige; den kunne stanse fuglenes sang og få bladene
til å gulne på trærne. Jeg så engang en av mine venner bli myrdet på
denne talerstolen. (..)

(nb.no oppslag:)

Hans siste sukk var et logisk sukk.
Man vil neppe forstå Falks herredømme over mennesker hvis
man ikke ser at det også var en varm farvestripe i hans
spektrum. Bull har sett det: (...)

Bull beskjeftiger seg meget med den moralske kraft som
Falk utstrålte, og kommer til .. en religiøs kjerne i hans
vesen ...
..denne prektige scenen gir oss nøkkelen til å forstå
hvorfor Falk hadde et så sterkt grep på sin menighet:

[sitat e. Bull:]
..her er en liten scene fra et møte i Clarté i midten av
1920-årene, der fengselsprest, senere biskop Eiv.Berggrav
innledet til diskusjon om 'kirken og arbeiderbevegelsen'.

For en kirkepolitiker måtte det være naturlig, særlig når
han sto overfor en politisk organisasjon, å resonnere
politisk. Berggravs problemstilling ble derfor denne:

Ville det ikke være det klokeste ut fra arbeiderbevegelsens
standpunkt å la statskirken i fred, ja direkte
se på den med en viss velvilje?

Det religiøse behov hos den store befolkning er der nemlig,
det lar seg ikke avskaffe i en fei, dertil stikker det
altfor dypt.
Statskirken, slik som den er organisert, med sin forholdsvis
store rommelighet, med sitt - tross alt - akademisk skolerte
presteskap,
sørger for å lede denne trang, disse krefter inn i kanaler

som fra et sosialistisk synspunkt vel må fortone seg langt
sunnere enn tilfelle ville være om vi ikke hadde en slik
institusjon.
"Si meg, mine herrer -- vil dere ha alt dette uregulert,
ukontrollert -
ville ikke dét nettopp fra deres synspunkt være ganske
annerledes betenkelig og farlig og usunt enn statskirken?"

Slik omtrent konkluderte han. Han malte m.a.o. Hallesby
på veggen.

Falk hadde sittet på sitt vanlige vis på første benk, men
de nærmeste hadde lagt merke til at der i enda høyere grad
enn vanlig foregikk noe med ham. I pausen satte han seg på
et helt annet sted enn foredragsholderen (som han aldri hadde
truffet før), og da han fikk ordet i debatten, var han hvit
i ansiktet. De tre enslige hårstrå som han ennå da hadde
øverst på hodet, sto rett til værs :

"Herr Berggrav taler om religionen, om kristendommen,
om det som for ham skulle være opphøyet og hellig,
som om det skulle være en infeksjonssykdom.
Og kirken, den institusjon han er satt til å forvalte,
og hvis tjener han er, forsvarer han
med de samme argumenter som dem en kynisk hudlege av den
gamle skole bruker, når han vil forsvare den offentlige
prostitusjon:
Den sakkyndige kontroll reduserer smittefaren til et minimum."

Berggrav som satt like nedenunder talerstolen, krøp uvilkårlig
en smule sammen under piskeslagene fra denne gammeltestamentlige
gjenganger, som liksom bøyde sin lange skikkelse nedover ham
fra kateteret,
hvis øyne luet mer og mer faretruende, hvis språk fikk mer og
mer av den profetiske tone som Berggrav selv alltid hadde sett
det som sin oppgave å erstatte med kjekk og endefram dagligtale.

Og den ellers så selvsikre teolog så direkte liten ut, da
skriftens ord til slutt tordnet ned over ham:
"I øgleunger, I helvedes børn - hvem lærte Eder at fly fra
den kommende vrede?"

/ / /

nb.no