Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
På harmonikk var gjort klar for utgivelse av Hans Børli før han døde i 1989. Samlingen er på mange måter en syntese av hele forfatterskapet. Her er kulturkritiske, nesten polemiske dikt, filosofiske motiver, barndomsminner, refleksjoner om diktningens vesen og ikke minst de kjente naturmotivene. Også Siste dikt rommer den samme spennvidden, fra bunnløs selvkritikk i møtet med tilværelsens og diktningens problemer, til stolthet og takknemlighet over evnen til å se.
Omtale fra forlaget
På harmonikk var gjort klar for utgivelse av Hans Børli før han døde i 1989. Samlingen er på mange måter en syntese av hele forfatterskapet. Her er kulturkritiske, nesten polemiske dikt, filosofiske motiver, barndomsminner, refleksjoner om diktningens vesen og ikke minst de kjente naturmotivene. Også Siste dikt rommer den samme spennvidden, fra bunnløs selvkritikk i møtet med tilværelsens og diktningens problemer, til stolthet og takknemlighet over evnen til å se.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1991
Format Innbundet
ISBN13 9788203167584
EAN 9788203167584
Språk Bokmål
Sider 126
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.
Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg
på veiene i mørket. Hjertet mitt
lyser dimt rødt
på innsiden av ribbeina. Jeg er som
ei vandrende snøløkt
med et stearinlys inni.
Juni. Disse søvnløst hvite nettene,
en kjær og samtidig smertelig tid.
En kamp, en spenning i lufta: Lyset
holdt på segnende strak arm
et par åndedrag av evigheten.
[...]
Det lukter nysnø
av stjernelyset. Jeg sitter
med svart myrjord på støvlene,
sitter under syngende graner
og hører mitt hjerte oversette for meg
stillhetens ordløse språk:
- Frykt ikke
din stundende kveld.
Det virkelige livet
venter deg i vest
bakom alle solefall,
en lykkelig heimkomst
til livet før du ble født.
Du må bare
dø deg gjennom
et jordtrukket menneskeliv først.
(Stjernestund)
Til slutt
går du gjennom solfallet
Da snur du deg og ser tilbake.
Og alle milene du gikk,
alle dagene som syntes traurige og grå,
låner farge fra kveldshimmelen
og lyser
i lilla og rødt.
Men ingen kan vende om.
Du står på kveldshøgda nå. Snart
synker du i skumringens aske ...
(På kveldshøgda)
[...]
Jeg rusler skogstien
innover i meg sjøl, lykkelig
med strofene fra en svarttroststrupe
plantet som en kvast stritt duftende trolldomsurter i
det gamle hjertet mitt
[...]
Jeg sender en hilsen
med kveldens lette vindskyer,
en hilsen til meg sjøl der jeg står
kroppsløst hensunken i evigheten
på morgenkystene bortenfor alt.
[...] jeg har sett sola gå ned
over Hesteknatten
I dager med lettskyet vær
henger kveldshimmelen ut
en østerlandsk eventyrprakt:
Ultramarin, sinober, oker og gull,
alle fargene på Guds palett
toner sammen i en overjordisk velklang
vest over disblå, tankefulle skoger.
[...] du drømmer vakkert
mitt fattige land. Du løfter
jordens mørke, stienes mumlende tungsinn,
blommer og fuglesang - alt
løfter du i lys av legende
opp i himmelen.
Mine vidløftige drømmer,
så flyktige og skjøre, utsatte
som doggtung kingelvev
spent ut over ei glenne i skogen
der elgen ofte kommer lufsende
i smådilt over måsan
med horngreipa høgt løftet.
(Drømmene)
Versa mine låter veikt og vemodig,
som tonene fra en utslitt harmonikk
en kveld i ei drengestue,
der musikanten er en halvgammel peppersvenn
med store, trælete hender
og en håpløs drøm om kjærlighet
gjemt inni mørket i hjertet.
(På harmonikk)