2015
Forlag Davenport Press
Utgivelsesår 2008
Format Audio CD
ISBN13 9780978255299
Språk Engelsk
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I Norge er denne boka mest kjend under tittelen Anne fra Bjørkely. Handlinga er lagt til den fiktive småbyen Avonlea på den ikkje fullt så fiktive Prince Edward Island på austkysten av Canada. Det godt vaksne syskjenparet Marilla og Matthew Culbert finn ut at dei skal adoptere ein gutunge frå ein barneheim på fastlandet, mellom anna for å ha hjelp på garden sidan dei sjølve tek til å eldast. Men når Matthew drar til togstasjonen for å møte guten, så viser det seg at barneheimen ved eit misforståing har sendt ei jente, Anne.
Anne har opplevd mykje vondt tidleg i livet, men er ei sprudlande og positiv, og framfor alt snakkesalig jente. Ho finn på mykje rart, og rotar seg opp i mange problem (dei fleste av lettare komisk karakter), men alt ordnar seg sjølvsagt til det beste. Jenta har dessutan ein særs livleg fantasi, noko som både er til hjelp og til ulempe undervegs. Noko av det finaste i boka er korleis Anne gleder seg over alle små ting rundt seg, og spesielt naturen. Apropos naturen, med tanke på at handlinga er på ei øy der det er uråd å kome lenger enn ca 15-20km unna kysten så var det påfallande lite hendingar som involverte saltvatn på nokon måte. Det aller, aller meste gjeng føre seg i kulturlandskap, i skog og i ferskvatn.
Boka er først og fremst reikna som ei barnebok, men sjølv som forholdsvis vaksen (i alle fall reikna i antal år) hadde eg stor glede av å lese den. Det vil seie høyre, eg høyrde den som lydbok frå loyalbooks. Det var ulike opplesarar til replikkane til dei ulike personane. For det meste veldig bra, med eit klart unntak for stemma til Anne sin bestevenninne Diana, ho høyrdest meir ut som ei gamal bestemor. Men totalt sett er eg nøgd med lydboka.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"I'm sorry I was late," he said shyly. "Come along. The horse is over in the yard. Give me your bag."
"Oh, I can carry it," the child responded cheerfully. "It isn't heavy- I've got all my worldly goods in it, but it isn't heavy. And if it isn't carried in just a certain way the handle pulls out--so I'd better keep it because I know the exact knack of it. It's an extremely old carpet-bag. Oh, I'm very glad you've come, even if it would have been nice to sleep in a wild cherry-tree. We've got to drive a long piece, haven't we? Mrs. Spencer said it was eight miles. I'm glad because I love driving. Oh, it seems so wonderful that I'm going to live with you and belong to you. I've never belonged to anybody--not really. But the asylum was the worst. I've only been in it four months, but that was enough. I don't suppose you ever were an orphan in an asylum, so you can't possibly understand what it is like. It's worse than anything you could imagine. Mrs. Spencer said it was wicked of me to talk like that, but I didn't mean to be wicked. It's so easy to be wicked without knowing it, isn't it? They were good, you know--the asylum people. But there is so little scope for the imagination in an asylum--only just in the other orphans. It was pretty interesting to imagine things about them--to imagine that perhaps the girl who sat next to you was really the daughter of a belted earl, who had been stolen away from her parents in her infancy by a cruel nurse who died before she could confess. I used to lie awake at nights and imagine things like that, because I didn't have time in the day. I guess that's why I'm so thin--I AM dreadful thin, ain't I? There isn't a pick on my bones. I do love to imagine I'm nice and plump, with dimples in my elbows."
With this Matthew's companion stopped talking, partly because she was out of breath and partly because they had reached the buggy.
(Chapter II)
"... I never knew before that religion was such a cheerful thing. I always thought it was kind of melancholy, but Mrs. Allan's isn't, and I'd like to be a Christian if I could be one like her. I wouldn't want to be one like Mr. Superintendent Bell."
"It's very naughty of you to speak so about Mr. Bell," said Marilla severely. "Mr. Bell is a real good man."
"Oh, of course he's good," agreed Anne, "but he doesn't seem to get any comfort out of it. ..."
(Chapter XXI)