Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I Kjersti Annesdatter Skomsvolds barnebokdebut, "Meg, meg, meg", møter vi 11 år gamle Marte som syns det er vanskelig å være storesøster. Hvordan skal hun klare å beskytte lillebroren mot alt som er farlig her i verden selv om hun gjør sitt beste for å passe på? Mamma sier at Marte sikkert vil føle seg bedre om hun skriver ned det hun er redd for. Da får hun liksom kvittet seg med det som er vanskelig. Selv om Marte ikke vil kvitte seg med broren sin, gir hun skrivingen et forsøk. Egentlig skal det handle om lillebroren, men strengt tatt kommer det til å handle mest om henne selv. "Meg, meg, meg" er en fortelling om familie, bekymringer, kjærlighet og forfatterspirer.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788203258787
EAN 9788203258787
Språk Bokmål
Sider 80
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hvordan er det mulig å skrive en barnebok som er så trist, nydelig, skremmende og rasende morsom på samme tid? Hovedpersonen sliter med noe som begynner å likne tvangstanker, men familiens ubesværede kjærlighet til hverandre og fullstendig sinnsvake sans for humor tar brodden av det. Elsker denne boka!
Marte sliter med (en begynnende?) angst og tvangstanker. Dette dukket opp kort tid etter at lillebroren hennes ble født, hun føler seg nemlig ansvarlig for hans ve og vel. Heldigvis har hennes kloke mor et godt råd: skriv ned tankene, alle som en.
Fin, morsom, viktig og spesiell - men hvem er den for? Hovedpersonen er 11 år, men språkmessig synes jeg kanskje den ble litt i det vanskeligste laget. Eller tar jeg feil?
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg lurer på hvor alle de vanskelige tankene bodde før jeg tenkte dem.
-Slutt å grine, sa pappa.
Da så jeg på ham, fornærmet, tenkte at dette ikke var noe en far skulle si.
-Jeg griner ikke, sa jeg. - Jeg gråter.
Foreløpig var ungen inni mammas voksende mage, den levde helt av seg selv. Når jeg la øret mot magen hennes, kunne jeg høre bølgene fra havet, rop fra glassmaneter.
- D I S G U S T I N G, hvisket jeg.
Jeg ville ikke at mamma skulle skjønne hva jeg sa. Hun er den beste jeg vet om i røverspråket, men er ikke like flytende i engelsk.
- Hva sa du? sa hun.
- I love you, sa jeg.
Pappa sier at nabokatten er kastrert og derfor kan jeg slutte å spørre om den ikke skal få kattunger snart. Jeg vil at pappa også skal bli kastrert.
Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.
- Helvete! ropte pappa.
- Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.
- Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.
- Det var farlig! sa pappa.
Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.
- Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han.
Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket.