Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9788202391669
EAN 9788202391669
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 179
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da forlaget spurte meg om jeg ville lese den, takket jeg ja med glede. Av og til er timingen deres akkurat riktig, og nå følte jeg at det var en sånn type bok jeg ville lese. Ung kvinne som flytter til Oslo for å studere, og som plutselig må være voksen og ansvarlig og stabil. Så møter hun en ustabil type, blir hodestups forelsket, men trekkes etter ham på en vei som neppe leder noe godt sted.
Mandag
Alle skal bli sykepleiere bortsett fra meg. De sa de ikke skulle bli det, de sa leger og advokater og økonomer, men så ombestemte de seg når det kom til stykket, sa at det var viktigere med gode jobbutsikter enn penger og prestisje, men at de grua seg til å seblod og lik og sånt. Så trøsta de seg med at de sikkert ble vant med det også, at de etter hvert ikke kom til å tenke noe over det, bare registrere, og alle nikka, én ombestemte seg nesten da noen nevnte at en del av jobben er å re opp senger og vaske folk i rumpa og underlivet, men sa til seg selv at også dét kom til å bli like vanlig som å se blod og lik, og da var det greit igjen. Et annet pluss, sa de, var at mange sykepleiere ble sammen med enten leger eller politimenn.
Sånn åpner fortellingen. Romanen er skrevet i dagbokform, og det funker godt. Humoren til forfatteren blir fort tydelig, og heldigvis blir ikke dette noen klissete kjærlighetssuppe. I det hele tatt! Jeg er allergisk mot klisjéaktig romantikk, og det var det heldigvis ingenting av her. Isteden får vi en fortelling som strengt tatt kunne passe til hvem som helst: det å ligge våken og vente på en sms, sørge for at undertøyet er sexy bare for å innse at han ikke kommer til å dukke opp, følelser som kanskje ikke gjengjeldes, vissheten om at det man gjør er litt teit og naivt – men man gjør det allikevel.
Jeg måtte le gjentatte ganger. Saken er at jeg bare hadde tenkt til å lese 20 sider eller noe sånt på senga – klokka var allerede rundt 12. Det endte med at jeg leste ut boka og sovnet etter tre. Den viste seg å være underlig fengende, og noen av dagbokinnleggene var morsomme nok til at jeg måtte le høyt. Godt jeg bor alene. Student, i Oslo. Boka føles realistisk, jeg kjenner igjen for eksempel det å sitte og fortelle seg selv at man ikke skulle ha kjøpt det og det (i mitt tilfelle bøker), fordi nå er man blakk, også gjentar man det neste måned uansett. Hovedpersonen er så menneskelig, gjenkjennelsesfaktoren er høy, selv om vi ikke nødvendigvis hadde tatt de samme valgene i samme situasjon.
Dagbokinnleggene varierer i intensitet og alvor. Der jeg kunne le høyt av enkelte notater, ble jeg trist andre. Den sårheten og ensomheten man gjerne føler når man flytter hjemmefra for første gang ligger mellom linjene, ofte intensivisert av frustrasjonen hennes i forbindelse med forholdet. Gjennom hele tiden hennes i studentkollektivet hører hun med jevne mellomrom krangling fra en av leilighetene i etasjen over. Det er en mannsstemme hun hører, og han er ikke særlig snill med kona si. Nå kan det riktignok hende at kona ikke er noe snill tilbake, for bare stemmen hans er høy nok til å høres, men det gir ikke akkurat noe glansbilde av langvarige forhold. Tvert i mot.
Parallelt i etasjen over
Gjennom gulvet sa han at han hadde begynt å tenke alvorlig på seksuell omgang med andre damer og hadde gjort det for lengst om det ikke var for den jævla ringen,
RINGEN, sa han sånn.
Det tok meg ikke lange stunden å lese hele boka, og det var en fin opplevelse. Forfatteren har skapt et jeg det nok for de aller fleste (jenter i allefall) vil være mulig å kjenne seg igjen i på en eller annen måte. Hun er en av mange tusen studenter som flytter hjemmefra, forsøker å stå på egne bein og havner i et forhold hun kanskje kunne ha klart seg uten. Hvordan skal hun forholde seg til det? Med et nøkternt språk flyter fortellingen avsted, og jeg ble oppriktig nysgjerrig på hvordan det kom til å gå med hovedpersonen til slutt. Definitivt verdt tiden jeg brukte på den.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka fra forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
Først publisert her:
http://kathleen-bean.blogspot.com
Når jeg først begynner å lese i Bare ukedager av Cecilie Aurstad, tenker jeg at den høres ut som en bok fra Flamme Forlag, jeg tenker: herregud, den er typisk Flamme, en bok om unge, pene (middelklasse)jenter i tyveårsalderen som farter rundt i Oslo, driver med noe kreativt og er forelska, forelska, av og til lykkelige, av og til med kjærlighetssorg, men aldri uten gode venner, litt Oslo 31.august light og i jenteversjon, og ikke minst som i bøkene til Flamme-forfatteren Linn Strømsborg. Bokas hovedperson, et jeg, beskriver det tilogmed selv: Lørdag* Jeg har nyvaska hår og strykejern i skapet, bøker i hylla og ting organisert i mapper på Macen, penger på kontoen, kulturell kapital i kofferten, nye sko fra Isabel Marant og sengetøy det lukter tøymykner av, 400 venner på Facebook og 60 000 på BSU, grønnsaker i kjøleskapet og medlemskap på Sats, blomster i vinduskarmen og guttevenner som liker meg, planer for helga og pynteputer på senga, stearinlys i skapet, deltidsjobb i butikk og 5,2 i snitt, ullundertøy og skiutstyr og noen å dra hjem til, et variert kosthold og nybarberte legger, blader i bunker og regninger som er betalt, en lys framtid og mange planer og ting jeg gleder meg til, ok musikksmak og vip-kort på Fisk og Vilt og orden i sakene og bilder på veggen [...] Jeg tenker at det er tåpelig, som om forfatteren har fulgt en oppskrift for å havne i denne, tja, kategorien av litteratur som har blitt utgitt i løpet av de siste årene, men jeg blir etterhvert blidere stemt. Tanken på at dette bare er enda en sånn bok forfølger meg gjennom hele lesningen av Bare ukedager, men samtidig lar jeg meg forføres og underholdes av beskrivelsen av min generasjon. For bokas jeg er nitten år, hun er nitten år og driver med det samme som jeg gjorde da jeg var nitten år, som også venninnene mine gjorde da vi var nitten år, og som sikkert tusenvis av andre nittenårige har gjort og fremdeles gjør. Men ikke bare er det der gjengjennelsesfaktoren ligger, bokas jeg er nemlig forelska i en fyr, de har et forhold uten navn, et jeg og et du, hele boka er bygd opp over et jeg og et du, som gjør ting sammen, men aldri snakker sammen, og jeg er så forelska, forelska, hun tenker på ham hele tiden når han ikke er der, og hun ønsker hele tiden å nå ham, lurer på hvor han er, vil være med ham, men gjør aldri noe med det. I stedet venter hun bare, det går bra, hun prøver å være tålmodig. Eller hun går ut på byen fordi hun da kanskje kan komme til å møte på ham, i stedet for å bare spørre ham: Skal vi sees? Hun er så forelska at det nesten er destruktivt, men bare for henne selv, ikke for noen andre. Samtidig er hun et selvstendig menneske, hun er ikke needy forelska på noen måte, hun trenger ingen mann, hun er bare forelska i akkurat dette spesifikke individet, dette du-et. For som hun selv skriver: Lørdag* Regina Spektor sutrer fra høyttaleren, jeg ber henne skjerpe seg og slutte å være så dramatisk. Jesus, alt handler ikke om gutter, og noen kommer til å elske deg til slutt, du er altfor bra og kul til å ende opp aleine. Dessuten er du kjendis (det samme som jeg pleide å tenke om Maria Mena) og når hun liksom hvisker ut svarene til en kjendis i et blad hun leser og svarer på spørsmålene selv, i dette tilfellet "Om du var et dyr, hvilket dyr ville du vært?": Definitivt en pusekatt, de trives godt alene, men er glad i kos og selskap likevel.
Jeg-et er heller ikke forelsket i et bilde, for verken du-et eller forholdet mellom jeg-et og du-et er perfekt. I Ildfuglen av Hedda R. Robertsen, en annen bok om unge tyve-ish-noe jenter som bor i Oslo og som også ble utgitt i høst, har ei av jentene et forhold til foreleseren sin på universitetet, som riktignok er så godt som gift med en annen, men bortsett fra det, dvs. forholdet dem i mellom, er perfekt. Amalie, som denne jenta heter, tviler aldri på ham på egenhånd, det er som om tvilen på dette forholdet hun befinner seg i kommer utenfra, fra venninnen hun bor med som kommenterer forholdet. Det er venninnen som maser på Amalie at hun må gjøre det slutt; det må bli slutt på dette forholdet deres som består av champagne, hotellrom og pent undertøy btw. Jeg-et i Bare ukedager reflekterer i større grad selv over forholdet, selv om også hun har en bestevenn som hun drikker kaffe og spiser pizza med på søndager mens de ser på TV3. Denne personen er imidlertid svært vag, som alle de andre personene i romanen. Alle bortsett fra jeg-et og du-et befinner seg i en slags skygge utenfor det hele. De griper ikke inn når jeg-et stadig må bli med du-et på legevakten i fylla, som jeg aldri helt skjønner hvorfor: Gjør han noe dumt i fylla, er det fylla som har skylda for at han skader seg? Eller har en eller annen form for angst? Kanskje begge deler. Anyways: *Lørdag Driter i hva jeg gjør så lenge vi ender opp sammen senere.*
Verdt å kommentere er også de bitende kommentarene om "de andre", f.eks.: Jeg tror hun prøver å bli venner, men vi har ikke noe til felles, hun spiller fotball og handler klær på Vero Moda, så jeg sa jeg fikk besøk selv om det ikke var sant og De jentene som klina først og leia hender og farga håret selv og la på seg i puberteten og glemte å utvikle personlighet og flytta sammen med kjæresten etter videregående og kun kjøpte klær på kjedebutikker, Zara for det mest, og lager album på Facebook og drar på ferie til Syden og henger med gamle venner [...] ville aldri falt for en som deg. Det er de jentene som har kids nå når vi ikke lenger er nitten, men tjuefire. Jeg lurer imidelertid på om Cecilie Aurstad ikke er litt arrogant, men jeg bryr meg ikke, det er ikke meg det går utover. Og det er nettopp det som gjør at jeg også tenker at dette må være en ganske snever bok. Hva med de andre? Alle som ikke er nitten år og henger på Grünerløkka? Generelt sier boka noe om forelskelse, og det kjenner de fleste til, men er det nok? Nei. Utvalget bøker om dette emnet er stort. Jeg ler og underholdes av boka, jeg ville kanskje anbefalt den som en underholdende bok til jenter på min egen alder, fint som noe lett å lese rett etter eksamen (som jeg gjorde), men jeg ville definitivt ikke satset på denne som julegave til eldre, litteraturinteresserte mennesker, og med eldre, da mener jeg omtrent alle over tretti.
Utfra navnet på denne boka, burde jeg kanskje skjønt at dette ikke var så spennende....men etter å ha lest en anmeldelse av denne hadde jeg trua.
Fikk aldri taket på denne, og ventet hele tiden på å bli ferdig med den...
Gjenkjennelig om å være i et ungt, håpløst forhold. Om å være en barnslig student som prøver å være voksen. Om å prøve å være noe man kanskje ikke er, for så å gi faen og følge sin egen vei. Poetisk og morsomt skrevet. Jeg kan ikke beskrive den. Den må bare leses.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg skrev at jeg elsker deg, selv om jeg hater de tre orda, de er ødelagt av unge folk som leker voksne folk.
Det er ikke kjærlighet, men en demon i hodet.
Her kommer jeg til å fortløpende legge inn de bøkene jeg har lest i år.