I det store og det hele leser jeg lite lyrikk. Og de gangene jeg begir meg ut på sjangeren, er det stort sett nokså gamle dikt jeg leser. Jeg har for eksempel et Edith Södergran-dikt fra 1916 som bakgrunnsbilde på skrivebordet mitt akkurat nå. Jeg skal være helt ærlig å si at av og til ser jeg ikke forskjellen på moderne/postmoderne dikt og tilfeldige setninger som er satt sammen. Men nå og da prøver jeg meg altså på helt nye diktsamlinger, med ydmykhet. Og hva skjer da? Den fiktive Kjersti forteller en troverdig historie om det å være ung kvinne.

om du har hacka
webkameraet mitt
sei det som det er:

verkar eg ok?

I små doser får vi slike bemerkninger og observasjoner, spredd over 83 sider, og noen treffer blink. Kjersti er kanskje fiktiv, slik Kjersti påstår, men hun kunne like gjerne vært ekte. Det er så fint å lese bøker om kvinner i tjueårene (?) som ikke er pakket inn i lyserosa omslag med snurrete bokstaver og titler som foreslår diverse nevroser, hvor krise det er å ikke ha en mann, vimsete dumhet og ikke minst den intense overfladiskheten jeg får inntrykk av. Sko, vin, mannerumper, vesker, interiør og sminke. Med andre ord: jeg har vanskelig for å plukke opp ei bok som handler om og er myntet på unge kvinner.

Denne, og et par andre nye utgivelser fra samme forlag (Bare ukedager og Furuset), er noe helt annet.

ein lang periode
heldt eg pusten
som ei bønn
til kroppen
om kontroll

Kvinnene i disse bøkene er ikke vimsete, ikke overfladiske, ikke dumme og ikke full av latterlige forestillinger. For all del, det kan være underholdende å se at chickflick-heltinnen snubler foran drømmemannen og må løpe etter innholdet i den dyre veska hun hadde et lidenskapelig forhold til i månedsvis før hun i det hele tatt kjøpte den, men… jeg kjenner meg ikke akkurat igjen. Det er jo ikke sånn unge damer flest er. Selv om en skulle tro det når man ser den typen bøker og filmer som markedsfører mot oss. I en slik kultur representerer bøker som denne en deilig motkultur.

fortel meg
at det er noko
med meg
same kva

Wøien Håland fanger i mange av disse bittesmå diktene følelser som det er lett å kjenne seg igjen i. Vi får innsikt i hvordan hun ser seg selv, blandet med hvordan hun føler at andre ser henne. I små drypp får vi lidenskap, selvsikkerhet og usikkerhet med jevne mellomrom. Det er dette skjæringspunktet mellom fiksjon og virkelighet som gjør diktsamlingen interessant. Kjersti-en som blir observert er ikke nødvendigvis den samme Kjersti-en som observerer. Balansegangen er den røde tråden – og hvor går eeeegentlig skillet?

Du studerer delar
av meg
som aldri hadde
vore viktige i ein
pornofilm

Dette er en fin liten samling. Litt sår, litt morsom, veldig troverdig. Med få ord klarer dikteren å trykke på velkjente knapper, og det er lett å identifisere seg med bokens jeg. Absolutt verdt å ha i bokhylla, så man kan ta den frem med jevne mellomrom og bla igjennom den.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

I ein leiligheit, i ein by møter me Kjersti, som altså ikkje er forfattaren Kjersti. Det handlar om det å sjå og bli sett. Både av seg sjølv, og av omverda. Det er eit tydeleg sakn etter ein person, kanskje ein tidlegare kjærast.

Boka kjennest som ein heilheitleg historie, sjølv om kvart dikt står godt åleine. Det er korte utforskande dikt med snert. Det er sårbart og nært. Med ord som HDTV, 3D-briller, pikslar, webcamera, formatering, kyborg og overvaking kan me få kjensla av framandgjering. Stemninga er litt trist, men det er så originalt, friskt, ungt og sjarmerande at det er lett å bli fascinert av denne diktsamlinga.

huskeliste, for min egen del :)