.... og handlekraften til den godeste Guldbrandsen var nå på linje med den nyslåtte statsministerens når statsrådene hennes tråkket i salaten.

For det første var dette i 2008. Altså før ungdommer fikk transplantert mobilen i håndflaten ved fødselen.

• jeg kan ikke garantere noe som helst, Joss. Hun skyr meg som pesten.
  Jossen kastet det lange grå håret bakover og slapp tung røyk ut av neseborene.
• Om du vil ha garantier, kjøp en brødrister.

Det eneste han hadde å bidra med, var sin fraværende tilstedeværelse.

Den grådige blir ikke mett før han har munnen full av jord.

Morellykke og epleidyll.

Katastrofen lå og ventet på at anledningen skulle by seg..

Når en aldri har blitt satt i bånd, så er det kanskje enklere å sette egne grenser

Kroppen hennes var fylt med murstein, mens hun trakk falskhetens trygghetskappe over hjemmet.

Ukomplisert og åpen som en kondolanseprotokoll, fortalte hun de fleste detaljer fra privatlivet sitt.

“En god bok, Markus, kan ikke bare måles ut fra de siste ordene, men ut fra den samlede effekten av alle ordene i den. […] skal leseren kjenne seg oppfylt av en sterk følelse […] smile litt vemodig fordi han vil savne alle romanfigurene. En god bok, Marcus, er en bok man synes det er synd å ha lest ferdig.”

...ikke tenke på noe annet enn det han akkurat har lest, studere omslaget og smile litt vemodig fordi han vil savne alle romanfigurene. En god bok, Marcus, er en bok man synes det er synd å ha lest ferdig.

Typisk sunnmøring. Kom hit tomhendt, men nå eier han både campingen, treningssenteret og mye annet rundt her. Han slo seg opp på et bibelcampopplegg like etter årtusenskiftet - mannfolka talte i tunger, og kvinnfolka løp rundt mellom teltene og forsøkte å fange Satan i plastbøtte.

Guro kikket bort på den store stabelen med vafler. Slik ligger tankene og problemene mine stablet, tenkte hun. Oppå hverandre, litt sammenklistret. Jeg kan ikke ta ut det nederste, uten først å løfte på de andre. Derfor må jeg begynne på toppen.

Stillhet igjen. Denne farlige stillheten som legger seg i rommet og formelig suger tankene opp av mørke dyp.

Hun sto opp og gikk inn i dusjen. Der stod hun lenge, lot vannet renne over kroppen og kikket tankefullt nedover magen sin. Nervøst strøk hun hånden undersøkende over den, og lettet kjente hun at den var flat, og at hoftebenene var markerte.

Inne på soverommet stilte hun seg opp med den venstre siden vendt inn mot speilet og gransket hver millimeter. Høyre side likte Guro aldri å se på. Den var litt tykkere, så derfor valgte hun alltid denne posisjonen foran speilet. Hun trakk inn magen og hørte at det rumlet litt, smilte fornøyd, og fant frem en capribukse i dongeri som hun dro på seg. Knappen var lett og lukke. Hun følte seg tom og fin.

Her satt hun under Middelhavets himmel. Det var varmt og deilig, og bak henne lå et vidunderlig hus som hun skulle få bo i. Likevel kom den forræderske uroen, med sin ekle og klamme hånd, og la seg rundt magen hennes. Nå når hun ikke trengte gjøre noe. Ingen nye mål skulle nås. Stillheten hvisket: – Hva nå? Innerst inne visste Guro at hemmelighetene hennes lå der … nettopp i stillheten.

Mens hun satt der, kjente hun at hun forsiktig slapp taket i tømmene. Det var skremmende, men føltes godt på samme tid. I tankene så hun den fremste hesten, den som hadde vært hennes, løpe uten rytter mens stigbøylene hang og slang langs siden på den. De andre hestene i følget kom etter. En etter en, passerte de. Rytterne verdiget henne ikke ett eneste blikk. Endelig var hun usynlig, om bare for en liten stund. En lettelsens tåre visket bort bildet. Hun åpnet øynene. Hva var hun nå, da? Hva var det igjen når hun ikke lenger kunne vise at hun presterte i jobben? De stod litt forundret og så på hverandre, hun og tankene hennes…

Hun gikk inn en smal gate til høyre. Oppe på en liten veranda lå en dame på kne og malte på et lerret. Hun hadde et tørkle på hodet og en kjortel som var Odd Nerdrum verdig. Den var så full av malingsflekker at den kunne forveksles med selve paletten. En eføy hadde fått vokse fritt lenge. Den snodde seg innimellom alle krinkler og kroker i rekkverket av smijern, som rammet inn verandaen.

En mild bris kjærtegnet håret hennes da en patio åpnet seg mellom de smale gatesmugene. Det hun fikk se var simpelthen for godt til å være virkelig. Hun dro pusten dypt, for liksom å fylle hodet med kunstverket foran seg.

Patioen huset en uterestaurant hvor det var satt ut bord med smårutete røde og hvite duker. Utsikten avslørte åser og fjell i det fjerne, og i bakkekammen, rett ovenfor byen, lå det hus med små svømmebasseng utenfor. Skoddene var slått for de fleste vinduene, men de som var åpne blafret stille i vinden.

Guro lot igjen øynene sveipe over restauranten. Flere store steinkrukker, fylt med frodige lavendelplanter, var plassert rundt omkring mellom bordene. Hun gikk bort til dem, gned forsiktig på en blomst og trakk inn den lilla duften fra hendene sine.

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store...