2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Tredje bind i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike om vår nære fortid handler om jappetidas tiår og opprørsidealene som forsvant. Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham.
Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.
Pressen skriver:
"Ketil Bjørnstad fortsetter å skrive sitt liv i et tempo og omfang som ville imponert Hans Jæger. ... underholdningsverdien er stor og tidsbildet er skarpt tegnet opp av en mann som sto midt i sin tid."
Turid Larsen, Dagsavisen
"Det er et grunnleggende raust bokprosjekt. Bjørnstad viser seg frem i all sin svakhet, forfengelighet og dumhet. En mann med så mye talent, så mye suksess, som har samarbeidet med de største stjernene, selv han er usikker og sårbar. Det er sjelden man ser en forfatter utsette seg for så stor personlig risiko i skrivingen."
Ola Jostein Jørgensen, Dagbladet
"... det formatet han har valgt, vil utvilsomt glede mange."
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
"Selv om ikke Bjørnstad akkurat er en utpreget humorist, bidrar hans nevroser og uttalte følelse av utenforskap til scener som nesten er på nivå med Solstad."
Mari Grydeland, Aftenposten
"Verd å lese"
Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen Terningkast 5
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788203362330
EAN 9788203362330
Serie Verden som var min (3)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 1980-1989
Omtalt person Ketil Bjørnstad
Språk Bokmål
Sider 796
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Synes Ketil Bjørnstad skriver godt. Det blir gjensyn med jappetid, Arne Treholt, Ronald Reagan, Aha, Bobbysocks, drapet på Olof Palme, Berlinmurens fall - for å nevne noe. Historiske begivenheter veves sammen med Bjørnstads eget liv. Selv hørte jeg på lydboka - og den vil jeg anbefale sterkt. Den er mesterlig lest inn av Anders Ribu, og er en opplevelse i seg selv. Den tar ca 28 timer. Og det er det verdt .)
Ikke så interessant for meg som de tidligere bøker i serien...
Engstelsen var det arvesølvet jeg hadde fått fra mor.
Jeg holdt det plankpusset, hvert eneste år. Det skinte mot meg, hver dag jeg levde.
Å navigere i erindringen, er som å sitte i en båt i tett tåke. Plutselig åpner et gjenkjennelig landskap seg, for igjen å forsvinne i den samme tåken, hvis ikke samtalen, eller ordet, blir fyrlykten som viser vei.
Spørsmålstegnet er alltid nærmere sannheten enn utropstegnet.
Musikken er alltid redningen, når vi begynner å snuble i ordene.
Den evige tvilen. Å være skapende er å tvile.
Hvor mye tid trenger et vennskap ?.
Kanskje nesten ingen. Et livslangt vennskap kan være et møte på en flyplass, en hastig middag på en turne, en lang telefonsamtale om noe vanskelig.
Å være reisende i krig. Hva det gjør med livet ditt. Hvordan du slutter å tenke, bare konsentrerer deg om jobben du skal gjøre, prøve å oppnå kontroll, mest mulig kontroll, å føle, selv om granatsplintene suser rundt hodet ditt, at du gjør noe viktig og meningsfullt.
Her ute ved havet kan verden være så fjern at man nesten ikke kan se den. Eller, helt motsatt: Verden omringer ham. Selv et lite insekt kan få den største betydning.. Et lys, langt der ute i horisonten. Et skip, kanskje på vei ut mot storhavet og til en annen verdensdel.
Kan man føle seg nærmere et menneske man vet man sviker, bare fordi man sviker det ? Klarer sviket i seg selv å mobilisere en dypere respekt og nærhet, fordi ens egen dårlige samvittighet er så stor at man føler man kan gjøre hva som helst for det andre mennesket, i et forsøk på å skjule en løgn som dette mennesket ennå ikke vet om ? Kan dette mennesket dermed føle seg mer elsket enn om det ikke ble bedratt ?
Jeg burde vært rolig, lykkelig, verden ligger åpen, både i litteraturen og i musikken. Men istedenfor er alt kaos, og det eneste samlende punktet akkurat nå er Treholt - saken. Der har jeg ingen personlige interesser. Ingen bok som skal selges. Ingenting som skal holdes skjult.