Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl - og synes at det duger.

Hvis du uten vanskelighet kan stoppe lesningen og lukke ei bok der den er som mest spennende, da er det et sikkert tegn på alderdom og desillusjon.

Det gjelder ikke om å gripe, men å bli grepet.

Lesning er en bra ting – bare du ikke får bokstøv i undringens blå øyne.

Den som lever utendørs, ensom i skog og fjell, han vil med tiden få brysomt lite sans for detaljen. Han vil komme til å se på livet og virkeligheten i store vyer, under avstandens forenklede perspektiv, som et landskap under vikende himmelrender.

Du har ingen lune vegger til å holde verdensrommet borte fra deg, ingen larm, ingen nærhet av mennesker til å døyve hviskingen av evighet i deg og omkring deg. Og har du først begynt å lytte til denne lønndomsfulle stemmen, da er du fortapt, da har naturen tatt deg. Tilbake.

Kommer menneskene til å ødelegge planeten Jorden? Nei - livet og naturen har brukt millioner og atter millioner av år til å uteksperimentere og forme mennesket. Skulle så Jorden bruke dette fine redskapet til å begå selvmord med? Nei, Livets Ånd vil ikke tillate dette.

Det er fåfengt å leite etter englefjær i hønsegarden.

Navnet Værhane er misbrukt i overført betydning. En virkelig værhane snur seg alltid mot vinden.

Du skal av og til lese bøker så vanskelige at du billedlig talt må stå på tå inne i deg selv for å nå opp. Bare på den måten kan du få et avgjørende gløtt over din egen uvitenhets mur, en åpenbaring som vil anspore og påskynde din åndelige vekst.

Hvor fåfengt menneskene gjennom alle tider har kjempet mot naturen! Tilsynelatende kan de nok overvinne og beherske den, heve seg over dens lover, men naturen kapitulerer aldri. Dens store feltmarskalk Tiden har alltid sine sabotører ute: Mose, rust, sopp, vær og vind ... mange. Denne iherdige motstandsbevegelse arbeider alltid og overalt - tærer, undergraver og vansirer menneskenes verk. Ja, selv dypt i menneskenes egen sjel har naturen en mektig forbundsfelle, den sterkeste og farligste av dem alle: en blind, destruktiv kraft som når den slipper løs, raserer det menneskskapte i en slags avsindig vellyst.