There is never nothing beneath something that is covered.

If anthropology is the study of humankind from its beginning millions of years ago to this day, I am not very good at studying myself. I have researched aborginal culture, Mayan hieroglyphics and the corporate culture of a Japanese car manufacturer, and I have written essays on the interrnal logic of various other societies, but I haven't got a clue about my own logic.

My love for my mother is like an axe. It cuts very deep.

I wasn't capable of entrusting myself to true feelings, I didn't know how to be drawn beyond the limits [...] I stayed behind, waiting. She, on the other hand, seized things, truly wanted them, was passionate about them, played for all or nothing, and wasn't afraid of contempts, mockery, spitting, beatings. She deserved Nino, in other words, because she thought that to love him meant to try to have him, not to hope that he would want her.

Did I keep my feelings muted because I was frightened by the violence with which, in fact, in my innermost self, I wanted things, people, praise, triumphs?

For your whole life you love people and you never really know who they are.

Both of us, evidently, were afraid of escaping ourselves, of erasing in a moment of distraction the mask of self-possession we had given ourselves.

I was afraid that, whatever she wore, her beauty would explode like a star and everyone would be eager to grab a fragment of it.

I have an emptiness inside me that weights me down.

Is it possible that our parents never die, that every child inevitably conceals them in himself?

I understood only later that I can be quietly unhappy, because I'm incapable of violent reactions, I fear them, I prefer to be still, cultivating resentment.

Moren min er et vrak, sa jeg og kjente det som om noen dro et sagblad over brystet mitt.

Jeg snakket om søstrene mine hele den natten, og det var også en slags måte å puste på, for mamma sa alltid; Ikke snakk om det til noen. Ingen har noe med det der å gjøre. Det der. Søstrene mine, som om de var låst inne et sted, i livene våre, helt til Johannes satte seg opp i sengen den natten og hørte på meg og sa ingenting.

Jeg visste ikke hvordan man satt oppe om nettene, ante ingenting om hva man gjorde med savn, jeg hadde ikke lært det.

...den sommeren noe revner og lappes sammen på en gang, den sommeren Kari ennå heter mamma og ikke vil vite noenting, den sommeren pappa revner foran øynene på meg og jeg måtte trøste han og alle de voksne som går forbi oss spør hva som er i veien med den voksne, revnede mannen.

Alt vi gjør er å huske ting vi ikke vil huske og ikke vil glemme.

Vi elsket jo hverandre. Betyr det noe?
Kanskje ikke.
Kanskje det betyr alt.
Men det er ingen vei tilbake.
Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.
Men nå brenner jeg ut.

"Kjærligheten - denne verkende uforståeligheten som holdt sammen livet og rev det fra hverandre på samme tid"

"Vokser man noen gang opp? I så fall: Hvordan. I så fall: Hvor etterlater man seg sine fortidige jeg-er?"

"De treffer gamle kjente og forsøker å gjenta ting det ikke går an å gjenta. De forstår det, begge to. Men de vet ikke hva annet de kan gjøre. De etterlikner seg selv som best de kan"