2011
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka inneholder tekster og dikt skrevet av pårørende som har mistet mødre, fedre, søsken, ektefeller eller barn etter selvmord. De forteller om fortvilelse, sorg, savn og skyld, men også om å akseptere det som har skjedd og forsone seg med at livet går videre.
Omtale fra forlaget
Avtrykk inneholder tekster skrevet av 21 etterlatte ved selvmord. Tekstene forteller om fortvilelse, sorg, savn og skyld, men også om å akseptere det som har skjedd og forsone seg med at livet går videre også uten den som døde. Utgangspunktet for boka er skriveprosjektet Skapende ressursgruppe for etterlatte ved selvmord. Siktemålet for ressursgruppen var å utvikle tekster til en bok myntet på andre etterlatte ved selvmord, basert på deltakernes egne erfaringer. Ressursgruppen ble ledet av skjønn- og faglitterær forfatter Merete Morken Andersen som også har skrevet en tekst om hvordan man kan bruke skriving terapeutisk. Boken retter seg mot etterlatte ved selvmord, men også mot andre som kommer i kontakt med etterlatte ved selvmord, som helsepersonell, skole- og barnehageansatte, politi og prester.
Forlag Abstrakt
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9788279353119
EAN 9788279353119
Språk Bokmål
Sider 155
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEn dårlig uke (skrevet av Eva, som mistet sin mann)
Jeg fortalte en venninne
at jeg hadde det så fælt
denne uken
og hun sa
at sorg etter et selvmord
er en fulltidsjobb
med overtid
(Skrevet av Liv Esther, som mistet sin sønn)
Det slår meg stadig at vi mennesker er så robuste og sterke. Vi tåler mye mer enn vi tror når vi tråkker på i livets hurlumhei og irriterer oss over bagateller. Mange erfarer også at de får uante krefter fra et sted de ikke visste om, når katastrofene først rammer.Vi er utrolig tilpasningsdyktige, tenker jeg og skammer meg litt - tenk at jeg har tilpassa meg et liv uten mitt eget barn. Så retter jeg ryggen og vandrer videre, slik jeg vet han hadde ønsket og villet jeg skulle gjøre.