Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

Kolbein Falkeid

De spør hvordan det går.
Det er en skånsom måte å nærme seg på: Ord
som fjerner bandasjen uten at såret begynner å blø.
En sky
finger over kinnet.

[...]
Alt vi kan
er å tro og lete, tyde og plukke opp
brukne pinner og spor lagt ut
for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn
i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys
som er Livet.

Borte? Kanskje er alt
drivende skygger av en drøm.
Men hvor er drømmemakeren, den drevne
illusjonisten som netthendt snur Livet og Dødens duk?
I samme sekund som vi holder tingene fast
og plugger tilværelsens barduner med dem
smiler han hinsides godt og vondt
og vifter teltet tomt.

[...]
Men ennå kan det gå små støt av fryd
gjennom oss, når regnet
lukker opp for den gode kroppslukten av jord og løv
og gresset får farge i kinnene
etter mange ukers tørke.

[...]
Ennå å være så ung
at drømmene overalt finner feste for sine små rottrevler,
klatrer fra sekund til sekund som frodig eføy
og kler kloden vilt grønn.

[...]
Noen mennesker
holder hendene ut, så kommer livet flagrende
og slår seg ned der, diktets Maria fly-fly
den vesle vandrersken som med vingene signaliserer
at endelig, endelig er du til.

[...]
Jeg legger årene i hver sin tollegang,
senker og løfter dem. Lytter.
Det vesle plasket av dråper i havet
sementerer stillheten. Sakte, mot en annen sol,
dreier jeg båten i tåka: Livets
tette ingenting. Og ror,
ror.