Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Alex, en rastløs jente på 30, leier et rom hos et barnløst ektepar. Der blir hun kjent med multi-handikappede Roswell, som blir behandlet verre enn en hund av ekteparet. Alex er vant til å holde folk på avstand, men Roswells ukuelige humør sjarmerer henne i senk. Snart har hun bygget en kjerre til ham og tar ham med ut på tur. En dag møter de Cédric og Abboren, to arbeidsløse kamerater som tilbringer dagene med å kaste ølbokser i kanalen. Det eneste de fire har felles, er ønsket om å finne en slags mening i tilværelsen. Sammen går de en ny vår i møte. For da Abboren arver en motorsykkel med sidevogn og tilhenger, er det kanskje på tide å gjøre noe med drømmen? Marie-Sabine Roger gjorde stor suksess med sin forrige roman Å telle duer (Pax, 2010), som også ble filmatisert med Gérard Depardieu i en av hovedrollene.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788253033785
EAN 9788253033785
Språk Bokmål
Sider 281
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den som har lest Å telle duer tildligere vil nok nikke gjenkjennende når Lyse utsikter leses, selv om det er helt andre karakterer vi møter her. Lyse utsikter minner også litt om Anna Gavaldas Saman er ein mindre aleine, når det gjelder vennskap som vokser frem, hjertevarme og omsorg. Men Marie-Sabine Roger skaper her sitt eget rørende, finurlige lille univers, med humor, ironi og optimisme.
Boka fikk meg til å le og smile ved flere anledninger, men også grunne over en del av iaktagelsene og konklusjonene som trekkes underveis. Roswell er en herlig karakter som det var umulig å ikke bli glad i, og de andre karakterene er også hverdagslige sjarmerende. Hvor mange går ikke rundt og føler at livet er på vent, eller vet ikke helt hva man skal ta seg til? Kanskje er man litt retningsløs?
...Men noen ganger skal det kanskje ikke så mye til før man begynner å leve likevel.
Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.
Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.
Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.
Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.
Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.
Baksideteksten refererer til boka som “en moderne roadmovie fra den franske landsbygda”, og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en “roadmovie”? Men kanskje viktigst: En “road movie” er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia som “a cinematic genre in which the action takes places during a road journey”. I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av “the road trip” er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.
Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.
Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:
Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.
(s. 84) og av Cédric:
De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.
De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.
(s. 217)
Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.
Alex er 30 år og lar ingen komme innpå seg; hun sår til og med tvil om sitt eget kjønn! Men når hun møter multihandikappede Roswell, som blir behandlet som et dyr av familien, lar hun alle murer falle.
Da Alex og Roswell møter Cédric og Abboren tar livet en helt ny vending for dem alle.
Lettlest med lun humor.
I mangel av en skjebne burde jeg i det minste skaffe meg en framtid.
Det er alltid i morgen jeg skal slutte, det er alltid i morgen jeg skal dra. Det er alltid i morgen jeg skal begynne å leve.
Når du nærmer deg tretti, har du som regel lært å holde deg i skinnet. Gir du deg helt over som en unge, blir du uten videre tatt for å være åndssvak.
Bare prøv, så får du se.
Kan vi fortsatt rulle nedover en gressbakke i vår alder? Klatre i sklier og kjøre karusell på lekeplassene? Åpne munnen når den er full av mat for å vise fram det som er inni, sånn som vi gjorde bak ryggen på læreren i kantina? Kan vi hoppe jamsis i søledammer? Trekke opp skjørtene til jentene uten at det er noe seksuelt i det? Rope tut-tut her kommer toget? Utstøte indianerhyl på gata? Gaule na-na-na-na-na og stikke fingrene i ørene for å overdøve stemmen til en du ikke vil høre på? Rekke tunge til folk vi ikke liker? Si "Se den tjukke dama" høyt? Kan vi stå og surmule inntil veggen med hodet under armen? Sparke eller trekke noen i håret? Skrive elskovsord med hjerte rundt og betale med en tyggis eller et drops?
Noen ganger tenker jeg at det å bli voksen er det samme som å miste retten til å ha det moro for alltid.
Det er vel menneskelig, får en tro, å ønske å bli oppført i rekordboka eller få en medalje festet på jakkeslaget, selv om det bare står "Kongen av Kødd" på den.
Teateret er som det virkelige livet, det gis ikke flere opptak, en kan ikke si "Vi tar den en gang til!" Når teppet går opp, er det bare å kaste seg ut i det.
De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.
De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.
Hvor mange mennesker er det som tegner abonnement på ulykken, helt alene, som voksne mennesker, uten noen gang å si opp abonnementet?
Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.
Jeg tar for stor plass i reiret. Eller kanskje det er reiret som er for trangt for meg.
Jenta blunket til dem og svarte: Fortsatt God Kveld, gå mellom regndråpene.