Huff og huff, dette var skuffende. Jeg har ikke lest noe av Alnæs før, og kjenner dermed ikke hans skrivestil. Det er tydelig at forfatteren sitter inne med mye kunnskap om byen og historien, men hvordan man formidler dette er jo en annen sak. Grunnen til at jeg leste boken var selvfølgelig fordi jeg ønsket å få et lite innblikk i Lisboa før jeg reiser dit selv.

Boken er lagt opp slik at forfatteren nærmest tar leseren med på sightseeing rundt om i byen. Dette synes jeg i og for seg er et fint grep, men Alnæs rykker fram og tilbake mellom steder, skjønnlitterære sitater og historiske tema slik at det tidvis er vanskelig å følge ham. Kronologien forsvinner, og overgangene hans er rett og slett for ujevne til at leseren får en behagelig reise. En annen ting er illustrasjonene som følger boken. Det er ingen av fotografiene som er daterte! Dette synes uprofesjonelt, og jeg står igjen med spørsmålet: er dette bildet av Lisboa tatt i 1973, 1987 eller 2000? Hvem vet?

Det er først halvveis i boken at Alnæs roer ned tempoet, pulsen går ned noen hakk, og jeg kommer inn i bokens rytme. Endelig kan jeg puste ut og nyte det Alnæs og Lisboa har å by på. Alt i alt har dette vært en lærerik tur, men dessverre for ujevn for meg. Jeg gir den en svak terningkast 3...

Sterkt om et følelsesmessig skadd barns vei mot et selvstendig voksenliv. Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbauch. Posted on March 4, 2012 by artemisia

Først må jeg bare si at denne boka er noe av det mest medrivende jeg har lest på lenge. Det finnes ikke et dødt punkt i denne boka, som handler om den tilknytningskadde jenta Victoria og hennes kamp for å finne veien til et godt voksenliv. Jeg startet torsdags kveld, og leste den ferdig natt til søndag. Kun avbrutt av måltider, handling, helgevask og noe TV-titting. Faktisk så var det godt med litt pauser i lesingen, fordi dette er en særdeles sterk historie, som trengs å fordøyes litt innimellom.

Victoria ble forlatt av sin mor tidlig i livet og vokste opp i utallige fosterhjem og gruppehjem. I USA er det slik at fosterhjem/beredskapshjem kan adoptere barnet etter et år. Ingen familie ville ha Victoria så lenge. Eller hjemmet dugde ikke, så hun måtte flytte uansett. Da Victoria var ni år opplevde hun å komme i et fosterhjem som virkelig brydde seg om henne, som nektet å gi opp, som sto i det. Som den skadete fuglen Victoria var, hadde hun store problemer med å tro på fostermor Elizabeths godhet og vilje til å tåle henne. Hun testet ut sin fostermor på de mest utfordrende måter. Gradvis fikk Victoria tillit til Elizabeth, og hun lærte seg å ta imot kjærlighet og omsorg. Da ettårsdagen for plasseringen nærmet seg, var også Victoria svært spent. Hun gledet seg til å få sin egen mamma. Så skjedde det noe. Noe veldig dramatisk, og barnevernkonsulenten Meredith som Victoria hadde hatt kontakt med hele livet, mente at det beste for Victoria var at hun måtte flytte i et såkalt gruppehjem. (barnevernsinstitusjon). Den påfølgende rettsak besluttet at Victoria skulle flytte fra Elizabeth og inn i et gruppehjem, hvor hun bodde til hun var 18 år.

Vi følger Victoria fra hennes 18 årsdag, med tilbakeblikk på hennes tilværelse i fosterhjem og gruppehjem, og da spesielt i tiden hos Elizabeth. Victoria får noe penger av barnevernet til å klare seg noen få uker, og deretter er kravet at hun må skaffe seg jobb og sørge for seg selv. Victoria bor ute inntil hun greier å skaffe seg noen timers arbeid hos blomsterhandleren Renata. Renata imponeres av Victorias kunnskap om blomster, og når det viser seg at hun har et spesielt talent for blomsterbinding får hun stadig mer arbeid hos Renata. Victoria har lært mye om blomster og planter hos Elizabeth, samt om blomsterspråket fra Victoriatiden. Dette er en interesse hun har dyrket siden hun flyttet fra Elizabeth.

På markedet for blomstersalg dukker det opp en mystisk ung mann med hettegenser, som viser interesse for Victoria. De begynner å kommunisere med blomsterspråket, og ting utvikler seg. Mannen viser seg å ha en forbindelse til Victorias fortid.

Vanessa Diffenbaugh, har skrevet en særdeles gripende debutroman, om hvor vanskelig det er for en av disse mest sårbare barna å knytte seg, når det gjennom et ufullstendig system blir offer for stadig nye omsorgspersoner av varierende kvalitet. Om hvor vanskelig det er å tørre å ta imot kjærlighet, når man selv intet, eller svært lite, har fått. Men dette er også en roman om håp. Om kjærlighet som kan tåle det meste, og om tålmodighet. Om hva som skal til for å nå inn til barn som mange vil kalle uspiselige, vanskelige, bråkete, slemme, adferdsvanskelige, håpløse..

Jeg jobber selv i barnevernet, med rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem. Vi vet ikke om det alltid går bra med slike barn som Victoria. Vi vet at det ofte kan gå veldig galt. Men vi vet også at det noen ganger går bra mot alle odds, men mest kanskje fordi det finnes mennesker som nekter å gi seg med å bry seg, som tåler å stå i det uansett avvisning og utfordrende oppførsel. Selv om denne boka viser amerikanske forhold, som er noe anderledes enn det norske, er mennesker ganske like. Slik Victoria fremstår med sine følelser, oppførsel, vansker med å stole på, få tillit, er det noe jeg kjenner godt igjen gjennom min jobb. Både i arbeidet med fosterhjem, men også gjennom mange år som miljøterapeut på ungdomsinstitusjoner. Hun er det vi kaller tilknytningsskadet, eller kanskje tilknytningsforstyrret. Det er mange barn også i Norge som har det slik. Som også opplever gjentatte flyttinger fra hjem til fosterhjem, beredskaphjem, nye fosterhjem, institusjon osv. Det er ingen ønskesituasjon, det er noe vi helst vil unngå. For disse barna blir stadig utsatt for nye traumer og nye sår. Jeg opplever boka som troverdig slik den beskriver Victoria.

Forfatteren er selv fostermor, og har også skaffet seg kunnskap om tilknytningsforstyrrelser fra eksperthold, jfr etterordet.

Dette er en av de få gode bøkene jeg har lest om denne problematikken. En annen er Harald Rosenløw Eegs bok Yatzy, som handler om et norsk fosterbarn.

Boka anbefales. Den anbefales til alle som er glad i en god historie, til blomsterelskere, til fosterforeldre, til barnevernsarbeidere og alle som interesserer seg for barn og unges oppvekst. Og selv om jeg sjelden gir terningkast, får denne full score: 6

P.S. Bakerst i boka er det et blomsterleksikon med alle blomstene og betydningene som Victoria har brukt.

(fra bloggen min http://artemisia.bloghog.no )

Herlig bok om kjærligheten til litteraturen

Jeg har kjent til denne boka ganske lenge, og så snublet jeg tilfeldigvis over den på en av mine mange raid i forbindelse med årets Mammut-salg. Der lå den - kostet bare 99 kroner - og jeg var ikke sen om å grabbe den til meg. Og etter mindre enn en uke i hus, var den lest! Fort gjort en lørdag ettermiddag, rett og slett. Jeg ble bergtatt fra første stund, og jeg skjønte raskt at forfatteren og jeg er en del av den samme, store familien: bokelskerne!

I "Leselykke" formidles en stor og altoppslukende kjærlighet til bøkene. Nokså tidlig setter hun bokens - eller kanskje rettere: fortellingens - betydning i sitt rette perspektiv:

"Lesing er ikke som vi tror, en ensom ting. Den oppfordrer til noe sosialt og fellesmenneskelig. Dermed blir den enda mer grensesprengende. Litteraturen utvider sitt felt gjennom å deles med andre. Og skal en bli litt filosofisk, kan en fortsette resonnementet og minne om at litteraturen berører noe helt grunnleggende i mennesket fordi den organiserer menneskets fremste særtrekk; nemlig evnen til språk.

Litteraturen formidler mening og sammenheng langt ut over situasjonen den er skapt i og universet den formidler. I møte med leserens sinn transformeres de trykte bokstavkonstruksjonene til verdener skapt gjennom leseprosessen i dialoger og samtaler sinn i mellom. Det har litteraturen - eller la oss kalle den fortellingen - alltid gjort. Lenge før den tekniske utviklingen ga muligheter til mangfoldiggjøring; lenge før en og samme fortelling gjennom masseproduksjon kunne nå ut til svært mange flere enn dem som i tidenes morgen satt rundt bålet og lyttet til den fortalte tekst.

Dermed kan vi gjerne si at når vi i dag opplever tekstlig magi gjennom litteraturen, oppnår vi også en slags kontakt med den aller tidligeste litterære opplevelse; og dermed med de aller første deltakere i lesesirkelen.

Den som utfoldet seg rundt bålet i de tidligste tider." (side 12)

Når forfatteren skriver om sin første tilnærming til voksenlitteraturen ved at hun og hennes venninne lånte bøkene i Angelique-serien på biblioteket, måtte jeg virkelig smile. For akkurat dette har jeg også opplevd! Kanskje kunne jeg ha vært 12-13 år da en venninne og jeg oppdaget denne serien, og under sterk tvil fikk lov til å låne disse av den strenge bibliotekaren på vårt nær-bibliotek - etter at hun hadde gransket oss over hornbrillene sine, mens hennes hender med grønnmalte negler med glitter i fiklet med bøkene vi hadde funnet frem til. Og vi skjønte fort hvorfor når vi rødmende leste de saftigste partiene i bøkene ... Og dem var det ikke helt få av i bokserien som inneholdt tykke, tykke bøker om alt fra kretsen rundt Frankrikes Napoleon til flukten til den nye verden over Atlanterhavet, alltid med den vakre heltinnen i sentrum for begivenhetene. Du store tid, for noen eventyr!

En annen ting jeg kjente meg godt igjen i var beskrivelsen av leselysten i en tid, hvor man var helt ukjent i forhold til hva som var god og såkalt høyverdig litteratur, og hva som tilhørte "kiosklitteraturen". Med samme iver kastet også jeg meg over hva det skulle være - bare historien fenget. Når andre i denne perioden kritiserte min lesesmak, fikk dette alle piggene ut. Og jeg har siden tenkt - fordi jeg ikke glemmer akkurat dette - at aldri, aldri skal jeg kritisere et ungt menneskes litteratur-smak! Til og med Frøken Detektiv-bøkene ble en sikker og solid inngangsport til min egen kjærlighet til bøkenes verden. Det er noe med å la folk få utvikle seg i sin egen takt, i tråd med sine egne interesser til en hver tid.

"Det gikk også lang tid før jeg tok innover meg at dimensjonen smal-bred var noe en helst skulle forholde seg til når det gjaldt litteratur. Verken smaksdommer, historiske kanoniseringer, kvalitetsvurderinger eller påstått vanskelighetsgrad kunne stoppe en ung og ivrig leser - rett og slett fordi jeg ikke hadde oppdaget, og heller ikke savnet slike kategorier.

Det var på mange måter ei herlig tid: En kunne gyve løs på et hvilket som helst litterært verk. Uten lesebriller!" (side 70)

Etter hvert som lesegleden har ført meg videre, har jeg selvfølgelig - slik også forfatteren skriver om seg selv - utviklet min lesesmak, og vet at det finnes både god og dårlig litteratur - og svært, svært mye mellom disse ytterpunktene.

Denne lille boka om leselykke er en liten perle av en bok - en sånn bok jeg gjerne skulle ha skrevet selv! Det var kos, kos, kos å lese den! Her blir det terningkast fem!

Om effektiv selvledelse

Boka "Selvledelse" gir en praktisk innføring i hva det vil si å utvikle sin egen evne til å lede seg selv. Dette er helt nødvendig i et arbeidsliv hvor "tidsbesparende teknologi paradoksalt har gitt oss dårligere tid enn noensinne", for å sitere forlagets presentasjon av boka. Her får vi et innblikk i ulike selvledelsesteknikker, det vil si systematisk selvutvikling av ferdigheter, tenkemåter, verdier og kunnskap, som kan bidra til at man får bedre kontroll over egen tid. Spesielt praktisk er denne teknikken i bedrifter der både ledere og medarbeidere i stor grad arbeider selvstendig, og der verdiskapningen er knyttet til spisskompetansen hos den enkelte.

Geir Thompson, redaktør av boka, innleder boka med kapittelet "Ta tiden tilbake! Hvorfor selvledelse er viktig", og her presenterer han dilemmaet dagens mennesker sliter med: hvordan vi dynges ned med informasjon, og hvordan de nye tidsbesparende kommunikasjonsmidlene slett ikke erstatter de gamle, men kommer i tillegg. Dersom man ikke klarer å styre sin egen tiv bevisst, øker riskoen for utbrenthet og sykefravær. Som han skriver på side 12 i boka:

"Hovedtanken bak teorien er at ledere og medarbeidere skal lære å lede seg selv. Ved å anvende ulike strategier er siktemålet å heve egne prestasjoner, og samtidig øke sin egen trivsel på jobben. Slikt sett dreier selvledelse seg om systematisk selvutvikling."

Thomas Hylland Eriksen tar i kapittelet "Fanget av hastighet" for seg noen av informasjonssamfunnets utilsiktede bivirkninger, hva som må til for å gjenerobre kontrollen over tiden, hva som er de største knapphetsgodene i informasjonssamfunnet og hvordan man kan gjenerobre dem. Dette er hentet fra hans velkjente bok "Øyeblikkets tyranni". Han innfører her begrepet "langsom tid", som ga meg en rekke aha-opplevelser. Når alt skal gå så fort, får man ikke tid til å dvele ved noe som helst lenger - særlig ikke fordi vi også blir avbrutt absolutt hele tiden. Vi vil hele tiden ha mer av alt, men døgnet er like fullt fremdeles kun bestående av 24 timer ... Begrep som "tidsklemma" er velkjent for de fleste, mens komprimering av og stabling av tid er nytt. Men alt har sin pris, og man må foreta noen valg. Hva er viktigst når det kommer til stykke? Det hele handler om å ta regien i sitt eget liv, og dermed er vi over i bokas neste kapittel som er skrevet av Geir Tompson. Tompson tar bl.a. for seg arbeidsfærens kolonisering av privatsfæren, og hvordan man kan gå frem for å motvirke at skillet mellom arbeidsfæren og fritidsfæren oppheves.

"Noen ting kan bare gjøres langsomt og sammenhengende; noen typer aktiviteter krever endog at man har tomme mellomrom, fleksibel tid, for at de skal kunne lykkes (det gjelder spesielt innen kreativ virksomhet); og ofte får man det ikke engang til når man prøver, men bare når man ikke prøver altfor hardt. Av og til består den beste formen for effektivisering å installere en ny kaffemaskin, med god kaffe, på pauserommet." (side 35 fra Hylland Eriksens kapittel)

" "Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien." Det gamle kinesiske ordtaket minner oss om at det er viktig å stoppe opp og glede oss over det som gir rikdom og dybde i tilværelsen." (side 58 fra Tompsons kapittel)

I resten av boka får vi en innføring i de ulike selvledelsesmetodene, strategier for å bedre egne prestasjoner, en forståelse for den viktige forskjellen mellom indre og ytre motivasjon, ulike kognitive strategier for bl.a. å lære å unngå dysfunksjonelle tanker, viktigheten av subjektiv selvtillit mtp. evne til mestring, viktige forutsetninger for å lykkes og prosessen fra lederstyring til medarbeiderstyring for å utvikle kompetente og selvstendige medarbeidere. Her er superledelse et viktig stikkord.

"Det overordnede mål for superledelse er myndiggjøring av medarbeiderne ved å sette dem i stand til å lede seg selv. Dette innebærer ikke at lederen kan innta en laissez-faire lederstil, hvor vedkommende har abdisert som leder og har overlatt ansvaret til medarbeider. Lederen skal være aktiv, ikke i å styre medarbeider, men i å stille spørsmål og legge til rette for selvledelse. For å si det med David Kvæbek: Lederens oppgave er å hjelpe medarbeiderne til å lykkes, så får det ikke hjelpe at lederen også lykkes." (side 128)

"Hovedhensikten med superledelse er å redusere medarbeidernes avhengighet av lederen, samt lære medarbeiderne å påvirke seg selv slik at de kan oppnå topp resultater. Det kan de oppnå gjennom å lære kunsten å lede seg selv. Opplæringen krever en dyktig superleder, som igjen forutsetter at man forstår filosofien bak superledelse, lærer seg superledelseskonseptet samt utøver en atferd som er konsistent med konseptet." (side 129)

Mot slutten av boka gjør Tompson rede for hvordan selvledelse kan bli et viktig virkemiddel for å skaffe seg strategiske fortrinn, herunder hvordan man kan implementere dette i virksomheten. Og helt til slutt tar Thomas Gad for seg begrepet personlig branding, som handler om å bygge opp et personlig varemerke. Han tar for seg fire ulike dimensjoner; den funksjonelle, den sosiale, den mentale og den åndelige. Dessuten understreker han viktigheten av å kartlegge hvilke store atferdsmønstre man har og hvordan disse er retningsgivende for ens liv. På denne måten kan man identifisere om det er spesielle mønstre man synes er både viktige og irriterende, og som man helst ønsker å forandre på. Hvilken retning ønsker man at ens egen utvikling skal ta? Han angir følgende sjekkliste som man bør reflektere over:

"- lever jeg i samsvar med mitt eget motto? - lever jeg opp til min misjon? - lever jeg livet mitt i retning av min misjon? - er jeg tro mot mine verdier? - opptrer jeg i samsvar med min stil? - lever jeg i samsvar med min posisjonering og min kompetanse? - påvirker jeg mine oppgivelser slik jeg vil?" (side 167)

Gad påpeker at fenomenet som er utrolig viktig for personlig suksess noen ganger kalles karisma, entusiasme, opprømthet, iver eller lidenskap. Dette kalles også kongruens i NLP-terminologien - og kongruens innebærer at alt i deg, aller deler av deg, er avstemt etter det du gjør i øyeblikket. Hver og en av oss må dessuten finne en stil som passer til vår egen personlighet og ikke forsøke å gjøre noe som står i skarp kontrast til den, eller søke etter en rask virkning ved å forandre personlighet. Sånn sett lander boka i det som etter hvert har blitt en svært vanlig lederstil i vårt moderne samfunn, nemlig å være en såkalt autentisk leder. Da er det langt på vei samsvar mellom egne verdier og arbeidsplassens verdier, og man trenger ikke å gå på akkord med seg selv. Det er dessuten mye enklere for medarbeidere å stole på og ha tillit til en autentisk leder, fordi vedkommende vil fremstå som mer ekte enn en som i stor grad tar på seg en slags rolle idet man går inn dørene på jobben.

Dette har vært en spennende og annerledes bok å lese om ledelse og selvutvikling! Jeg regner med at jeg må pløye gjennom den minst en gang til før jeg skal skrive prosjektoppgave samt avlegge muntlig eksamen i mai. Jeg kan imidlertid anbefale boka varmt også for andre enn dem som skal følge kurset effektiv selvledelse på BI i vår. Og hvis jeg skal fristes til å gi boka terningkast, så må det bli en fem´er.

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samme måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

OK. Men da kan jeg fortelle at hun gir terningkast 5 til "Evige øyeblikk", 6 til "De utålmodige av hjertet", 6 til "I følelsenes vold", og 6 til "Sjakknovelle" !

spoiler.

Bygde-Norge på midten av 1800-tallet

I den andre boka om Folket på Innhaug - "Magret" - fikk vi høre at Magret rotet seg litt bort i ungdomstiden. Hun hadde halvveis lovet seg til Erik Ås, men mens han var borte for å tjene seg opp penger til et fremtidig hjem for ham og henne, nøt hun å flørte med stedets unge menn på dansetilstelningene. En av jentene hun vokste opp med, skal gifte seg med Eriks tvillingbror Jørn, og hun og Magret har hatt et anstrengt forhold gjennom hele oppveksten. Er det noen som har yndet å minne Magret om at hun er lausunge, så er det nettopp denne jenta. Magret ønsker hevn, og rammer henne der det er sårest; nemlig ved å stjele kjæresten fra henne. Uheldigvis får dette følger, for Magret blir gravid, og Jørn kan ikke gifte seg med henne. Moren hans vil nemlig ta sin død av at han avlyser bryllupet med denne andre ... Dessuten liker hun ikke Innhaug-folket.

Erik blir etter hvert klar over at Magret er gravid og at det er tvillingbroren hans som er far til barnet. På tross av en enorm skuffelse over at broren har tatt det Erik mente rettelig var hans, og at Magret ikke ventet på ham mens han var av gårde for å tjene opp penger, ønsker han å få den kvinnen han elsker. Magret har så langt i livet kun elsket en mann, og det er Johan, spillemannen i bygda. Men å gifte seg med en plass-gutt, det kan hun ikke. Hun er uansett veldig sikker på at hun og Erik kommer til å få et godt liv sammen, og har ikke særlig tvil i seg da hun svarer ja til hans frieri. Han er jo så snill og mild ...

Da Erik har klart å skrape sammen så pass mye penger at han kan kjøpe en gård på Mørekysten, drar han og Magret av gårde til sitt nye hjem. Mons er født og nærmer seg året. Det er med store forventninger de ankommer det som skal bli deres nye hjem. Og her åpner denne tredje boka om Folket på Innhaug - "Nytt rotfeste". Vi befinner oss i midten av 1830-årene. Men på tross av lykken over å skulle få sitt eget hjem, skal livet ikke bli enkelt for den lille familien.

I første rekke viser det seg at det har oppstått noen ugreie forhold mht. kjøpet av gården, idet de kan se langt etter å få skjøte så lenge hele oppgjøret ikke har funnet sted. Med tiden viser det seg dessuten at Erik har store problemer med å klare å elske Mons. Magret lider også sine kvaler fordi de har løyet om hvem som er far til barnet. Ekteskapet mellom de to blir etter hvert vanskelig når Magret opplever hvor hard Erik er mot sønnen. Sønnen higer etter Eriks kjærlighet, men møter bare avvisning og beinharde krav. Det hele vanskeliggjøres ytterligere når det heller ikke kommer flere barn ... Til slutt ser hun ingen annen råd enn å sende Mons hjem til sin mor på Innhaug.

"Nytt rotfeste" handler i hovedsak om Magret og Eriks ekteskapsproblemer og det slitet de opplever når de skal få gården til å gi en høvelig avkastning. Tiden fra midten av 1830-årene og frem til midten av 1800-tallet er preget av en del uår, hvor det er problematisk å få nok mat gjennom vintrene. Poteter har alltid vært redningen når det lir ut på våren, men når hele landsdelen i år etter år mister potetavlingen grunnet tørr-råte, sier det seg selv at livet blir hardt for dem. Ekteskapsproblemene de strir med gjør dem harde og bitre overfor hverandre, og Magret skjønner ikke hvordan hun skal klare å holde ut. Redningen blir i første omgang en samtale med presten, som er totalt annerledes alle de dommedagsprofetene hun tidligere har hørt på søndag etter søndag i kirka så langt i livet. For denne presten er mer menneske enn prest, synes Magret. Hennes løsning på problemene er ellers å jobbe hardere og hardere. Og så spørs det om hun og Erik klarer å overvinne problemene dem i mellom etter hvert ...

Om de to foregående bøkene i serien om Folket på Innhaug var såre, så var ikke denne boka noe mindre sår. Mitt hjerte blødde for Magret og lille Mons, som i år etter år skulle betale prisen for et skjebnesvangert uhell som Erik bare ikke kunne glemme. Hver gang noe gikk ham i mot, holdt han dette opp mot Magrit. Og all frustrasjonen tok han for øvrig ut på barnet. Anne Karin Elstad skriver godt synes jeg, og dette er kanskje den boka jeg så langt har likt best. Hun beskriver så godt hvordan det må ha vært å være fullstendig låst i en situasjon uten noen veier ut, hvor man ganske enkelt ble ved sin lest. Det fantes ikke andre alternativer. Til syvende og sist handlet det dessuten om å overleve. Jeg er helt hektet på denne serien og er allerede godt i gang med den siste boka i serien - "Veiene møtes". Her blir det nok en gang terningkast fem!

Dette blir ikke noen favoritt hos meg heller. De første to tredjedelene av boken synes jeg var ganske så kjedelige. Javisst var det gjenkjennelsesmomenteter fra eget liv, men jeg satt med følelsen av at dette hadde jeg lest temmelig mange ganger før. Det ga meg ingenting på verken den ene eller andre måten. Imidlertid synes jeg historien tok seg godt opp mot slutten, og jeg tok meg selv i å være en smule engasjert innimellom.

I motsetning til deg, så syntes jeg at innslagene med Sonja bragte litt humor inn i fortellingen. Det var for meg en litt morsom vri, men det var likevel helt greit at det ikke var viet enda mer plass til akkurat dette.

Jeg klarer ikke å sette endelig terningkast på denne. Siste del er en firer for meg, mens første halvdel (og vel så det) ikke får mer en tre. Personlig synes jeg Heidi Linde har hatt bedre grep om barne-/ungdomsbøkene sine "Jug" og "Sug".

Jeg har liksom avskrevet henne etter den forrige boken som jeg gav terningkast 1. I starten likte jeg henne godt, og ikke minst synes jeg hun skrev humoristisk om krevende sommergjester som blir og blir...Men det handler alltid om fortiden og jeg blir litt lei av opplegget hennes.

Ser boka har fått en del kritiske innspill. Har lest noen bøker tidligere fra Helene Uri som "Den rettferdige", denne leste jeg utrolig fort og synes at Helene Uri hadde et veldig godt forfatter talent og fikk poenget i boka godt frem. For og komme til poenget Kjerringer er interessant måte bygget opp og er spennende. Jeg synes boka er vel skrevet med språk, men dette blir gjerne ikke en seks terningkast, kanskje en 4+. Boka er bra, men har sine kanter handlingen går litt frem og tilbake og man får ikke hundre prosent tak i karakterene som andre også har sagt, sier meg enig i det. Noen ganger føler man seg nær karakterene andre ganger føler man seg frastøtte karakterene.