Nå har også jeg lest denne, og her er min omtale - som jeg for sikkerhets skyld merker med spoiler.

SPOILER

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerstemmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ...

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun se hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omtalte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

Jeg ville prøve disse listene til å handle ei for meg ukjent bok. Valget falt på Arthur & George av Julian Barnes, som kom høyt opp på lista over både "Basert på favoritter" og "Basert på terningkast". Det viste seg å være fullklaff, jeg likte boka veldig godt. Vil derfor benytte denne nyttige funksjonen framover til å finne andre bøker! Kommer nok til å fortsette å bruke de to nevnte listene, bøkene i "Basert på siste bøker" ser ikke så fristende ut.

(Fant ellers ut at Julian Barnes var en forfatter jeg burde hørt om, han vant bl.a. Bookerpisen i fjor. Den boka er nå også innkjøpt, og ligger på vent).

Takk for positiv tilbakemelding, Karin! Vet du, "Benedicte Stendal" leste jeg faktisk sist sommer! Jeg likte den, tror jeg ga den terningkast fire, og har tenkt å lese mer av Nini Roll Anker også. Jeg ser i Wikipedia-artikkelen om henne nå at der er det også en jobb å gjøre (det bør i det minste komme en bibliografi der!!!) - men nå i kveld blir det ikke meg som gjør den jobben, er jeg redd. Men jeg fikk lagt til ekstern lenke til fordypningsartikkelen i SNL - takk for inspirasjonen til dét, Karin! Hvis du ikke har lest fordypningsartikkelen, bare "kortversjons-artikkelen", så anbefaler jeg deg å ta en titt på den andre også. Der står det blant annet:

Nini Roll Anker var en markert skikkelse i norsk mellomkrigslitteratur. Hun var både aristokrat og opprører. Hun var feminist, sosialist og pasifist, men hadde sosial omgang med kongefamilien. Det gav henne tilnavnet “kongelig norsk hoffkommunist”. Hun utgav 29 skjønnlitterære verker, en lang rekke kronikker og artikler samt erindringsboken Min venn Sigrid Undset. Kristian Elster d.y. kalte henne en “utpreget selvstendig og myndig personlighet”; Alex Brinchmann så henne som en “ubetinget forgrunnsfigur” i sin samtid. Hun ble nestformann i Den Norske Forfatterforening 1916 og var styremedlem og sentralt utvalgsmedlem i foreningen i flere perioder frem til 1940. En periode var hun leder av Det litterære råd.

Jeg nevnte ikke i forrige innlegg at også Barbra Ring var sentral i Forfatterforeningen på samme tid, styremedlem 1914-21 (og nestleder noe av tiden). Nok en indikasjon på at disse damene hadde større anseelse i samtiden enn det vi er klar over i dag? Og at dette kan ha noe å gjøre med kvaliteten på/betydningen av forfatterskapet deres?

Inne på selve boka. Så mener jeg det er under terningkast. Der kan du velge hvilket år og dato du har lest boken :) hvis det var det du mente :)

Hva er egentlig kjærlighet?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Dypdykk i sjelslivet

Jeg har hatt Finn Skårderuds 450 sider tykke bok "Uro" liggende på nattbordet en stund, men det har hele tiden kommet en rekke andre bøker, som av ulike årsaker har fått forrang. Med introduksjonen "alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken", har jeg forstått at denne boka hører med når jeg har ambisjoner om å nå et visst dannelsesnivå i løpet av livet. Imidlertid var det kjærkomment å pløye gjennom denne lydbokutgaven, som tar for seg et bitte lite utvalg av de temaer som hovedboka tar opp. Med en spilletid på 1 t og 19 minutter, sier det seg selv at utvalget er beskjedent. Men for et utvalg like fullt! Jeg fikk ikke noe mindre lyst til å lese boka, for å si det sånn!

I "Uro - En reise i det moderne selvet" tar Finn Skårederud for seg noen sentrale temaer som har betydning for selvfølelsen og utviklingen av denne. I den første av i alt to CD´er snakker han først om de flinke barna og deretter om skammen og dens betydning for selvfølelsen.

"De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer." skriver Skårderud. Han analyserer flinkheten som fenomen, og relaterer dette til egne erfaringer i terapirommet. Erfaringene kaller han betraktninger om tilpasningens psykologi og forestillelsens psykologi. De flinke barna blir gjerne de gode hjelpere på livets vei, og svært mange havner naturlig nok i helsevesenet. Deres egne behov blir neglisjert - ikke bare av omverdenen, men også av dem selv.

"De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna er derimot ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem. Jeg skal ikke lage psykologisk misere av hva som faktisk ser ut til å fungere godt. Hva er mer naturlig enn å tenke at de som lykkes, har talenter og blir rost for sine prestasjoner, har en sterk og stabil selvfølelse? Men så er det ofte ikke slik.

Det er disse dette handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i bilenes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger sanger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som takler det. De er så flinke." (side 54 i selve boka).

I den andre CD´en snakker Skårderud om hypokondri. Her trekker han inn medias betydning for utbredelsen av helsefrykt, og ikke minst den generelle motstanden mot å få sin lidelse stemplet som "psykisk". Ved at lidelsen blir stempet som psykisk, føler pasienten seg nedvurdert og mistrodd. Men som Skårderud selv sier - det meste henger sammen og er mer komplekst enn enten fysisk eller psykisk. Han har også noen interessante refleksjoner rundt utviklingen av flere såkalte psykosomatiske sykdommer. Nærliggende i denne sammenheng er magesåret, som lenge ble ansett som psykosomatisk, men som altså hadde en bakteriell årsak.

I følge Skårderud er det tre fenomener som gjør at en lidelse skal få status som en epidemisk sykdom eller så kalt mote-lidelse; 1. Pasienter jakter på forklaringer. 2. Leger jakter på pasienter. 3. En støttende kultur, som bekrefter den patologiske folkloren. I den forbindelse karakteriserer Skårderud sykdom som den kanskje mest populære medievaren i dag, hvor den språklige smitteevnen er enorm. Tabloidaviser, ukepresse, selvhjelpsbøker, støtteforeninger, talkshows, elektroniske medier m.m. bidrar til dette.

Til en hver tid har rundt 10 % av befolkningen vært arbeidsuføre på grunn av sammensatte og uklare symptombilder. Tretthet, muskel- og skjelettsmerter, konsentrasjons- og hukommelsesbesvær eller kraftløshet er deler av dette bildet. Mangel på såkalt objektive funn fører til at almennlegen må ty til ulike forklaringer. I følge Skårederud er det interessant hvordan lidelsene skifter navn og forklaring - ikke bare gjennom tidene, men også over landegrensene. F.eks. er fibromyalgi en hyppig anvendt diagnose i Norge, men diagnosen anvendes sjeldnere i Sverige. I Sverige forklares de samme symptomene langt hyppigere med amalgamforgiftning eller el-allergi. I England derimot blir diffuse plager uten objektive funn forklart som ettervirkninger av virusinfeksjoner. I USA er det chronic fatique syndrome (kronisk tretthet) som er "landeplagen". Og slik kunne man fortsette. Uansett hva man har valgt å kalle dette opp gjennom tidene og uansett hvilket land man bor i, er en ting i alle fall sikkert: symptomene består. Spesifiseringen av symptomene er svært kulturfølsomme, og symptombildet speiler det som er legitimt i den kulturen man til en hver tid lever i.

Når jeg samtidig med at jeg skriver denne bokomtalen, sitter og blar i papirutgaven og finner temaer som narsissisme, psykopati, "Jeg lider, derfor er jeg", kunsten å kjede seg på godt og vondt, utmattelsen, om bøkenes betydning - bare for å nevne noe - har jeg bare en ting å si: jeg gleder meg til å kaste meg over resten! Finn Skårderud er en psykiater jeg har stor respekt for, og jeg opplever at han nærmer seg de ulike temaene med både undring og respekt. Her blir det terningkast seks!

Jeg støtter deg fullstendig på det du skriver, jeg har også stor respekt og for min del beundring for Finn Skårderud. Det begynner å bli en stund siden jeg leste "Uro" nå, men selv om den ikke tar for seg det lettest tilgjengelige stoffet, leste jeg den ut i løpet av to dager (jeg har 461 siders utgaven.)

Nå har jeg veldig nylig lest hans "Andre reiser", og jeg likte den nesten bedre. Alle de litterære henvisningene er gull verdt for en bokelsker. De finnes også i "Uro - En reise i det moderne selvet."

Det virker som han er både et godt menneske, en god psykiater og jeg synes også han skriver godt. Terningkast seks på begge disse to bøkene fra meg.

Jeg fortsetter likevel her, fordi du kommer inn på arkivet, og her er en lenke til hva de vet om denne ekspedisjonen der.

Ellers må jeg nok innrømme at jeg ble litt skuffet over boken. Jeg syntes den var veldig bra i begynnelsen og på slutten, men at den ble for stillestående i midtpartiet. Ellers tenkte nok jeg også (som AlexanderSupertramp skriver) at den minnet om "The Road", - og jeg fikk tidvis litt kafkaske fornemmelser. Men den var jo utrolig godt skrevet, de detaljerte skildringene fikk meg nesten til å oppleve at jeg levde på den tiden, - og det var jo ikke så trivelig;)
Men det var særlig én ting jeg stusset over: jeg ville trodd at kristendommen hadde vært mer tilstede, særlig i form av bønn, når en far var så bekymret for sin datter! Jeg tror nok kristendommen den gang hadde en sterkere stilling hos folk enn det som ble skildret her.
Etter først å ha vært sikker på at dette var terningkast fem, så endte altså jeg på fire.

Jeg må hive meg over "Under seil" når jeg kommer over den, skjønner jeg. Det er ikke så veldig mange av Rings "voksenbøker" jeg har lest ennå, men dem jeg har, kan du se her. Der fremgår det at jeg har gitt romanen "Fnug" terningkast seks - pinlig nok husker jeg ikke detaljer om boken akkurat nå, men jeg mente det sikkert da jeg leste den for to år siden............. Jeg får kanskje hente den frem igjen og friske på hukommelsen, slik at jeg kan legge ut noen ord om boken her inne? Jeg unner jo Barbra alt godt, så...

Fikk boken til jul, og ble ferdig med den igår. Første boken jeg har lest av Horst. Enig med deg, det var ikke noe "page turner" for min del. Horst har fått gode skussmål på at han skriver troverdig, men kan troverdig også bli kjedelig? Positivt at etterforskeren for en gang skyld ikke har alkohol og kvinne problemer:) På mange måter likte jeg boken, men det har kanskje blitt for mange krimbøker? Vil anbefale boken til en som vil finne roen. Tenker jeg gir boken terningkast 4. Neste bok blir noe fra 2. verdenskrig - Antony Beevor`s Kreta.