Sterkt fra virkeligheten!

Vi befinner oss i et beleiret Sarajevo i 1992, hvor en tragedie finner sted. Mens folk står i kø for å få kjøpt brød, sprenges en granat og 22 uskyldige mennesker blir drept. Et av vitnene til tragedien er en cellist fra Sarajevos symfoniorkester, som ser det hele fra vinduet i sin leilighet. Som en protest mot serbernes handling mot hans drepte naboer, men også for å hedre de døde, bestemmer han seg for å spille "Oboe Conserto Adagio" av Albinoni i 22 dager. Ikke uten fare for sitt eget liv, stiller han seg hver dag opp på torget, nettopp der granaten slo ned, for å spille dette musikkstykket.

Parallelt følger vi den kvinnelige snikskytteren Arrow, som har fått i oppdrag å beskytte cellisten mot fientlige snikskyttere. En dag blir hun klar over en annen snikskytter, men i stedet for å drepe ham med det samme, mykner hun fordi hun ser at han faktisk lytter til musikken fra cellisten. Som om musikken bygger broer mellom frontene ...

Mens Arrow passer på cellisten, får vi innblikk i hva krigen gjør med innbyggerne i Sarajevo, som var under beleiring fra 1992 til 1996. De klarer seg i og for seg uten strøm, men det er verre med vannmangelen. Familiefaren Kenan har solgt familiens vaskemaskin for noen lusne slanter for å skaffe kone og barn mat. Hva skal han med vaskemaskin når de likevel ikke har strøm? Uten vann stopper imidlertid det meste opp, og for å få tak i noen dyrebare dråper, risikerer Kenan og andre livet. De kan når som helst bli drept.

Denne relativt korte og enkle boka er basert på virkelige hendelser under beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 1990-tallet. Cellisten Vedran Smailovic spilte faktisk i 22 dager - mens han kunne se snikskytterne - for å ære menneskene som døde rundt ham. I virkeligheten som i boka var det overmåte viktig for bosnierne å holde ham i live, fordi musikken ga menneskene håp i en ellers kaotisk og sørgelig tid.

Boka "The Cellist of Sarajevo" er Steven Galloways tredje roman, og er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Jeg startet på den norske papirutgaven, men opplevde den tung å komme i gang med. Stor var derfor gleden da jeg kom over denne lydboka på engelsk, og denne opplevde jeg ikke som tung i det hele tatt, uten at jeg dermed har noe belegg for å mene noe som helst om den norske oversettelsen. Med nokså enkle virkemidler synes jeg forfatteren har lykkes med å få frem krigens grusomheter, samtidig som denne svært fascinerende historien fra virkeligheten fortelles. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne boka med det første. Her blir det terningkast fem!

Å, for en bok! Denne gjorde inntrykk! Her er min bokomtale, som jeg håper fører til at flere leser boka!

Om GULag, den kalde krigen, hungersnød og lidelse i kommunistisk ånd

Journalisten Owen Matthews har i denne boka skrevet historien om sine besteforeldre, foreldre og sitt eget liv, samtidig som han forteller historien om 1900-tallets Russland og senere Sovjet-unionen, hvor epoken med den kalde krigen er viet størst oppmerksomhet.

Forfatterens besteforeldre Bibikov og Marta vokser opp i Ukraina på begynnelsen av 1900-tallet. Marta er en svært avstumpet kvinne rent følelsesmessig, og samtidig som dette avspeiler seg groteskt i hennes oppdragelse av de to barna hun etter hvert får - Lenina og Ljudmila - er det også svært forståelig ut fra det hun selv har opplevd.

Mens barna er små, blir Bibikov arrestert, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Når man først ble fanget opp av Stalins terrorregime, var det ingen vei ut av dette. Om du ikke tilsto selv, var det alltid noen andre som tilsto dine påståtte forbrytelser for å slippe unna selv. Marta blir også internert etter hvert og sendt til GULag, og i forbindelse med et nervøst sammenbrudd tilstår hun hva det skulle være, også de forbrytelser hennes mann er anklaget for.

Ljudmila og Lenina vokser opp på barnehjem, og i mellomtiden har hungersnøden bredt om seg i landet. Mens kommunismen tvangsinnføres, og folket tvinges til å ta avstand fra alt de har trodd på gjennom generasjoner, handler det egentlig bare om å overleve. De som ikke "skjønner" at de skal slutte å tenke selv, fordi dette gjør nå staten for dem, havner i GULagene. Som ved et mirakel overlever barna denne grusomme perioden av Sovjets historie. Enkelte andre går lenger i kampen om overlevelse, og historier om salg av kjøtt fra parterte barn verserer.

Ljudmila, etter hvert kalt Mila, forelsker seg under den kalde krigen i utlendingen Mervyn. Han befinner seg i Moskva som oversetter på den britiske ambassaden. Rett før de skal gifte seg, blir imidlertid Mervyn sendt ut av landet av KGB. Deretter starter en kamp fra Mervyns side for å få Mila ut av landet, slik at de kan leve sammen som mann og kone. For å klare presset i denne prosessen, skriver Mila og Mervyn hundrevis av brev til hverandre. Og til slutt - mange år etter - får de omsider sitt store ønske oppfylt. Bare for å erfare at det å starte opp et normalt familieliv er vanskeligere enn de hadde tenkt ... Deres kjærlighet ble i årenes løp nærmest et fantasifoster, på mange måter kunstig opprettholdt pga. adskillelsen og problemene KGB skapte for dem ...

Forfatteren selv, Mila og Mervyns sønn, har personlig opplevd 1990 årenes Sovjet, da det atter ble kastet vrak på gamle verdier, og det rene verdi-anarkiet oppsto. Ville fester, dop og alkohol overtok der kommunismen og de bærende elementer i denne ideologien sprakk for alvor. Fra Jeltsin fremsto som landets håp, til han til slutt kun var en patetisk drukkenbolt, ute av stand til å føre Sovjet gjennom de reformer som måtte til for å få landets økonomi på fote igjen ...

Historien Owen Matthews her forteller, er i tillegg til å være meget interessant også grufull. Det har vært mulig for ham å rekonstruere så vidt mye av historien takket være tilgang til gamle Sovjet-arkiver, brevvekslingen mellom faren og moren og intervjuer. Kommunismen levnes liten eller ingen ære, og det legges ingenting i mellom når vanskelighetene Sovjet står overfor beskrives. For meg som svært godt kan huske den kalde krigen, kommunismens fall, Gorbatsjov og Jeltsin, ble det ekstra interessant å lese denne boka. Boka er for øvrig velskrevet og spennende bygget opp. Anders Ribu fungerte som vanlig svært godt som oppleser. Jeg synes imidlertid det var en fordel å kunne bla i papirutgaven av boka underveis, fordi denne inneholder bilder av personene som omtales. Jeg synes boka fortjener terningkast fem.

Nå er de tilbake. De var borte i sånn ca to timer. Rart. Har aldri opplevd det før. Det var litt snodig å se at ingen av omslagene ikke hadde terningkast, men nå har de kommet på plass igjen:) Tror det kan ha med at nettet mitt har vært en smule tregt i dag, men at det nå har rettet seg opp igjen det også. Men nå er alt i orden. Fryktet for noe av det morsomste med bokelskere.no var borte for godt hehe, men heldigvis tok jeg feil:)

Nå er de tilbake. De var borte i sånn ca fire timer. Rart. Har aldri opplevd det før. Det var litt snodig å se at ingen av omslagene ikke hadde terningkast, men nå har de kommet på plass igjen:) Tror det kan ha med at nettet mitt har vært en smule tregt i dag, men at det nå har rettet seg opp igjen det også. Men nå er alt i orden. Fryktet for noe av det morsomste med bokelskere.no var borte for godt hehe, men heldigvis tok jeg feil:)

Et lite fyrverkeri av en bok!

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ...

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Vi er heldigvis forskjellige og oppfatter ting forskjellig. Trodde jeg bare skulle kunne plukke ut terningkast 6 bøker, etter at jeg meldte meg inn her. Men sånn har det ikke blitt. Har opplevd store forventninger med påfølgende skuffelser også, og det tenker jeg, er sånn livet er.

Jeg likte også "Dråper i havet" og Knuseverk best. Nå har jeg Odd W. Suréns "Adgangstegn" og debutboka hans: "Fanger og opprørere" i bokhylla. "Fanger og opprørere" har jeg lest før, og jeg husker at jeg ga den 5 i terningkast. Utover det husker jeg ikke noenting. Det sier mer om meg enn boka, og den kan heldigvis leses om igjen.

Adgangstegn er en novellesamling, og jeg bare går og ser på den. Gleder meg. Men det er så mange bøker som frister for tiden. En herlig følelse er det i hvert fall.

Jeg kan love deg du vil ha glede av den!
Teksten er også veldig informativ og ryddig. Jeg har gitt den terningkast 6. Spennende å høre hva du bestemmer deg for. Og om ev. jubilanten blir fornøyd :)

Jeg gir terningkast, men jeg merker at jeg er altfor snill, - det blir altfor mange seksere! Straks jeg trekker fra et "øye" føler jeg meg så streng hvis jeg har likt boken. Men på den måten har jeg ingen ting igjen til de bøkene som er virkelig gode og som jeg føler har vært av stor betydning for meg, og det er jo veldig dumt, - så noen bøker har jeg lyst til å gi en sekser med stjerne og sløyfe osv!

Jeg gir ikke terningkast. Jeg er ikke så glad i konseptet rett og slett. Og siden det kun er snakk om antall øyne på tergerningen her, uten noe tekst til, så blir det helt meningsløst for meg. Man kan jo argumentere med at det kan hjelpe andre her inne til å finne bøker andre har satt pris på, og det er forsåvidt sant :) Men for meg blir det feil. Og mine kriterier for hva som gjør en bok god kan jo være langt unna andres. Nå tenker jeg ikke på smak, men hva som skal til for å glede meg som leser, uavhengig av sjanger. Noen ganger hender det jo at jeg setter umåtelig stor pris på en bok på grunn av minnene som ligger rundt den og ;)