Dette er mitt første møte med en novellesamling så jeg har ikke annet å sammenligne med enn min opplevelse og mitt møte med bok og forfatter.

Forfatteren Lars Mæhle er fra Sunndalsøra og novellene har sin handling derfra.
Dette er noveller som alle handler om kjærlighet, følelser og dramatiske hendelser i livet til hovedpersonene i novellene.
Novellene er godt skrevet og har god handling. Jeg savnet en slutt på novellene siden de alle slutter brått med mange ubesvarte spørsmål.

Den siste novellen fletter de forskjellige historiene og menneskene sammen. Dermed får man også svar på mange av de spørsmålene man satt med etter hver novelle.

Jeg føler at jeg har lest en roman, mer enn at jeg har lest mange enkeltstående historier.

Denne novellesamlingen likte jeg fordi språket var utrolig fint. Den er på nynorsk og det liker jeg godt å lese. Novellene var menneskelig og troverdige.
Dette var en fantastisk start på mitt mål om å lese noveller.

Terningkast 5.

Dette er den beste boka jeg noen gang har lest. Den får frem følelser. På noen steder begynte jeg nesten og gråte. Terningkast 6

Jeg er veldig overrasket over at det ikke er skrevet mer om denne boka her på Bokelskere. Her er i alle fall min bokomtale:

I bokas innledende scene er Ory nygift og har ikke en gang rukket å komme ut av brudestasen. Hun er 17 år gammel og kunne knapt vært mindre forberedt på hva ekteskapet innebærer, der hun kommer rett fra barnerommet hos sin mor og far. Brudgommen er den 30 år gamle kaptein Adolf Riber, en mann som har et levd liv bak seg etter mange år til sjøs. Ory har akseptert å gifte seg med ham gjennom frivillig tvang ... Og hun vemmes ved tanken på at det forventes at hun skal dele seng med sin mann på bryllupsnatten. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kan få tilbringe sin siste natt hjemme på barnerommet, sammen med sine småsøsken. Etter en krangel rundt dette med moren, går hun motvillig med på at dette ikke går. Tenk på folkesnakket!

Allerede samme kveld aner vi at bryllupsnatten ikke kommer til å bli noen suksess. Den kan vel knapt sies å finne sted noen gang ... For så opptatt er Ory av sin egen uskyld at hun for en hver pris vil unngå å bli besudlet. Alt som er urent og ufint tar hun på det dypeste avstand fra. Stakkars Riber vet ikke sine arme råd. Hva skal han gjøre med sin strenge kone, som han elsker av hele sitt hjerte og kunne gått i døden for?

Det er forventet at Ory allerede dagen etter bryllupet følger sin mann ombord i et skip med retning mot London. Der skal de vente på skipet Orion, hvor kaptein Riber har fått hyre. Over alt møter Ory sine omgivelser med den dypeste forakt, beskyttet som hun i hele sitt liv har vært mot alt som er skittent, ondt og besudlet. Da hun skjønner at hennes mann har levd og hatt andre kvinner, får hun det for seg at dersom hun bare får vite eksakt hva han har opplevd, så skal hun nok klare å hanskes med dette. Riber går motvillig med på dette, men skjønner for sent at dette bare gjør alt så mye verre. Han som bare er et helt vanlig menneske, men som i Orys verden etter hvert fremstår som et uhyre ... Til slutt går det galt ... fryktelig galt ...

Jeg leste denne boka mens jeg var i tenårene, og et så sterkt inntrykk gjorde den på meg at hele handlingsforløpet sto levende for meg også før jeg valgte å lese denne boka på nytt - mange tiår senere. I boka tar Skram et kraftig oppgjør mot datidens skjerming av unge kvinner i forhold til hva som ventet dem når de ble gift. I allefall overklassens unge kvinner ante lite eller ingenting om seksualitet, men ble tvert i mot oppdratt til kyskhet og til å ta avstand for egne lyster og behov. Det er vel neppe noen tvil om at denne boka har helt klare selvbiografiske trekk. Amalie Skram ble selv gift som følge av et arrangert ekteskap mellom henne, som var pur ung, og en eldre skipskaptein. Noe lykkelig ekteskap ble det ikke, og paret ble senere skilt. Det må ha vært svært oppsiktsvekkende på den tiden.

Det beste med boka synes jeg er beskrivelsene av karakterene. Både Ory og Riber beskrives som meget sammensatte personer på godt og vondt. Her er det ikke slik at Ory er offeret og Riber den fæle. Riber er vel så mye offer for omstendighetene som hans kone. Faktisk var det aller mest ham jeg syntes synd på til slutt, der han ble utsatt for Orys inkvisitoriske og besettende utspørringer om hans fortid. Maktkampen dem i mellom er glitrende beskrevet! Marianne Krogh som oppleser var dessuten flott! Her blir det terningkast fem - en sterkt sådan!

Å rokka ved Borges blir omlag som å rokka ved Beatles. men eg gjer det likevel. Samstundes som eg glatt gir han terningkast 6. Det er eit paradoks, som novellene hans er det.

Ikke superspennende krimhistorie, men grei nok framdrift og tilstrekkelig med tråder som veves sammen til at den holder ett visst spenningsnivå til slutten.

Oppleseren av lydboka greier seg relativt bra, selv om han blingser av og til på uttale av litt uvanlige ord knyttet til isforhold, og bommer på tonefall i setninger som plutselig fortsatte på neste linje, gitt!

Det beste med boka er miljøskildringene fra Svalbard. For denne leseren er i hvert fall den delen av landet relativt eksotisk, og boka har en del flotte skildringer av landskap og ikke minst vær. Historien er også fargelagt med noe innblikk i både moderne og historisk gruvedrift på Svalbard, ikke så mye at det blir kjedelig og tar luven av krimfortellingen, men nok til å gi en innsikt underveis i dette samfunnet som opptil moderne tid har vært et ganske røft og mannsdominert sted.

Språket og den sparsomme, men gode billedbruken i boka, likte jeg godt. Var kanskje litt forutinntatt og ventet ikke all verden av språket til en forfatter som egentlig har et helt annet yrke og bakgrunn enn forfatter. Kan det være Anne Holts ubehjelpeligheter som spøker i bakhodet? Ble faktisk positivt overrasket over språket til Kristensen, så er muligens Holts plot mer spennende innimellom.

Terningkast: sterk treer/svak firer, tenker jeg.

Jeg syntes det er veldig gøy å skrive en bokanmeldelse etter at jeg har lest ferdig en bok.
Føler ikke at det er vanskelig å formidle hva jeg syntes om boken.
Jeg skriver gjerne litt om forfatteren, litt om handlingen, jeg forteller hva jeg syntes om språket i boken, om troverdigheten av personskildringene og så gir jeg boken terningkast.

En bok kan få et dårlig terningkast av meg hvis jeg ikke liker språket i boken, men da forteller jeg at det er årsaken til at jeg ikke likte boken.

Jeg antar at vi alle vurderer bøkene forskjellig.
Mine kriterier for en god bok er:
- godt språk
- troverdig handling
- gode personskildringer
- en historie som er til ettertanke eller hvor jeg føler at jeg har lært noe
Det er med bakgrunn av ovennevnte jeg anmelder en bok.

Øvelse gjør mester for jeg syntes ikke det var like enkelt i starten å anmelde en bok. Jeg har fremdeles mye å gå på, men føler at for hver bok jeg anmelder så blir jeg litt flinkere.

Uff, dette var ikke noe for meg. Lånte de tre første bøkene på biblioteket etter å ha lest denne tråden, men stopper etter å ha lest den første. Så denne boka havnet i "styr unna" bokhylla mi her inne på Bokelskere.

Dette ble for enkelt og klisjefylt. Jeg klarer ikke å ta forfatteren seriøst. Til tider synes jeg det ble så teit at jeg måtte le. Så det fungerte verken som husmorporno eller vampyrspenning for min del. Så forskjellig smak kan man altså ha! :) Terningkast en.

Ja, det er fascinerende å lese Karen Blixens historie fra de årene (1914-1931) hun drev sin kaffefarm i Kenya. Hun skriver med en tydelig kjærlighet til landet, farmen, folkene og dyrelivet. Humoren er ganske barsk, men aldri ondskapsfull. Hun synes å ha en raushet og empati overfor de som er litt annerledes, enten det er folk eller dyr. Hun skriver et sted om gjestene på farmen:

"Det var enkelte europeiske gjester som kom drivende inn på farmen som vrakgods i en bakevje. Her kantret de og dreide seg langsomt, før de endelig ble skylt avgårde igjen eller løste seg opp og sank til bunns." Og så fortsetter hun med å fortelle om Gamle Knudsen, en danske som "kom syk og blind til farmen og ble der i så lang tid som det tok ham å dø."

Og denne dama var nok ikke helt A4 selv heller, der hun jaktet både løver og småvilt!

Det er bare ett sted i boka hvor hun nevner sin mann, og da nærmest i forbifarten. Ektemannen smittet henne med syfilis kort tid etter de var blitt gift, og hun ble aldri helt frisk. I boka skriver hun imidlertid ikke noe om dette.

Karen Blixen er en fantastisk historieforteller, og hun må ha vært en sann eventyrer. Hun skriver et sted i boka: "En gammel dame satt i et selskap og fortalte om sitt svunne liv. Hun uttalte at hun gjerne ville leve alt sammen om igjen, og dette tok hun som et bevis på at hun hadde levd klokt og godt. Jeg tenkte: Ja, hennes liv har nok vært av den sorten som man egentlig må oppleve to ganger før man kan si at man har levd." (OK - den var kanskje litt ondskapsfull...)

Mitt inntrykk er at KB nok levde slik at det ikke var nødvendig med noen reprise for å si at hun hadde levd.!

God bok - terningkast fem fra meg.

Jeg deler din entusiasme for boka, Freuder!

Her er min omtale av boka:

Mens jeg hørte meg gjennom lydbokutgaven av "En tid for alt", tenkte jeg på hvor vanskelig det ville bli å skulle gjenfortelle hva denne boka egentlig handler om. Kanskje kan det sies så enkelt som at den er beretningen om englenes historie fra tilblivelsen av verden slik dette fremstilles i første Mosebok i Det gamle testamentet, og frem til 1600-tallet, der nesten alle spor etter deres eksistens på jorda forsvinner? Samtidig handler denne boka om så mye, mye mer. Det hele knyttes sammen av det som foregis å være bokas hovedperson, den nålevende Henrik Vankel, som holder til på øya Sandholmen, der han frivillig har valgt å oppholde seg i ensomhet.

Forfatteren har gjort flere dypdykk i de mest sentrale historiene i Bibelen. Det hele begynner med Adam og Evas syndefall i paradiset, som endte med at Gud kastet dem ut av Eden. Inngangen til Eden ble etter dette voktet av engler. Siden følger vi bl.a. Kain og Abel og rivaliseringen dem i mellom, byggingen av Noahs ark, syndefloden, flukten fra Sodoma og Gomorra, Jesu´vandring på jorden og frem til inkvisisjonen på 1500-tallet. Med utgangspunkt i alt som finnes av historiske nedtegnelser, herunder de apokryfiske skifter, forsøker forfatteren å menneskeliggjøre skikkelser vi fra før av kun kjenner gjennom nokså knappe beskrivelser fra Bibelen. For å skrive en slik bok må forfatteren ha hatt tilgjengelig absolutt alt som er skrevet om engler. "Det du ikke vet om engler etter å ha lest denne boka, er knapt verdt å vite". (Sitatet er hentet fra en bokanmeldelse av "En tid for alt" i Dagbladet 01.11.2004.)

Det er virkelig noen dramatiske historier som fortelles! Vi er f.eks. vant til å tenke på Abel som den gode og Kain som den onde (brodermorderen), men var det egentlig slik det forholdt seg? Historien rundt syndefloden, hvor hele jorda ble oversvømmet av vann og bare de som befant seg i Noahs ark overlevde, er så intenst levendegjort at jeg satt som fjetret og hørte på. Da de desperate menneskene som befant seg utenfor arken forsøkte å entre denne i håp om å overleve, opplevde de å få skallene sine knust av dem som var ombord ... Det hele beskrevet som en gigantisk naturkatastrofe, hvor kun Guds utvalgte overlevde.

Det mest interessante med denne boka er på den ene siden hvordan forfatteren levendegjør menneskene fra Det gamle testamentet, og på den annen side foretar analyser av det guddommelige opp mot det menneskelige. Er f.eks. Gud så allmektig som han fremstilles? Vet han virkelig alt? Var englene bare gode? Ble menneskene skapt i Guds bilde eller i englenes bilde? Forventet Gud for mye av menneskene da de befant seg i Edens hage, fordi han ved en misforståelse tenkte på dem som guddommelige skapninger? Etc. Alle disse spørsmålene gjør meg viss på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen en dag!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg begynte på denne boka. Kanskje at mer av den skulle handle om nåtiden? I stedet er det kun en liten del av den helt på slutten som handler om Henrik Vankel, en figur jeg - for å være helt ærlig - aldri helt skjønte hva hadde å gjøre i fortellingen. Dette trakk ned helhetsinntrykket, og gjør at jeg ikke gir boka terningkast seks. Men resten av boka er rett og slett fantastisk spennende! Det er helt klart en fordel å kjenne til de mest sentrale historiene i Det gamle testamentet for å få fullt utbytte av denne boka. Selv vokste jeg opp i et hjem hvor diskusjonene rundt de apokryfiske skriftene gikk høylytt helt tilbake til 1970-tallet, antakelig fordi Erik van Dänikens bøker på den tiden ble lest med stor nysgjerrighet. Historier om kjempene som vandret på jorden og engler som fikk barn med de vakre menneskedøtrene er for øvrig ikke tatt helt ut av det blå, men er funnet i gamle skrifter som i sin tid angivelig ble tatt bort da Bibelens tekster ble samlet og det ble skilt mellom det man mente var guddommelig inspirerte tekster og andre tekster.

En ekstra dimmensjon ved opplevelsen av å lese nettopp denne boka synes jeg det har vært å ha lest Min kamp-bøkene på forhånd - særlig den som omhandler skriveprosessen da Knausgård slet med oppfølgeren etter "Ute av verden".

"En tid for alt" er både spennende og svært godt skrevet, og jeg mener at den fortjener terningkast fem. Anders Ribu fungerte for øvrig godt som oppleser, selv om jeg noen ganger synes han kan virke litt vel formell. Boka ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris i 2004.

Jeg er nettopp ferdig med boka, og her er min omtale:

Fornøyelige Solstad!

Bjørn Hansen er forhenværende kemner på Kongsberg. For noen år tilbake begikk han en forbrytersk handling. Etter en trafikkulykke lot han som han var lam og rullestolavhengig. Planen var å leve et liv uten noen krav. Og hadde det ikke vært for at hjemmehjelpen tok ham på fersken, ville livet kunne ha fortsatt nettopp slik. I stedet ble han avslørt som forsikringssvindler, trygdemisbruker og dokumentforfalsker ...

Dommen på 3 1/2 år er for lengst sonet, og Bjørn Hansen har etter dette meldt seg fullstendig ut av sitt tidligere liv. Mens han satt inne, mottok han konsekvent ingen besøk, og han returnerte alt han fikk av private brev. Der det ikke var opplysninger om noen avsender, lot han være å åpne brevene, som samlet seg opp i årenes løp. Men var han ensom? "Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt." Og nokså lakonisk omtaler han de fraværende visittene mens han satt inne som "Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst." Saken er at Bjørn Hansen skammer seg dypt. Han skammer seg så inderlig over avsløringen av ham som forbryter. Og fordi han skammer seg så dypt, klarer han ikke å ha noe med andre mennesker å gjøre. Alt som har med følelser å gjøre, forsøker han å utradere fra sitt liv.

Opp gjennom årene har det dumpet et og annet brev ned i postkassen hans. Disse er fra hans eneste sønn. Dersom Bjørn Hansen hadde åpnet brevene underveis, ville han fått vite at sønnen skulle gifte seg, at han hadde fått et barnebarn etc. Men først da barnebarnet Wiggo er rundt elleve år gammel, og Bjørn Hansen er blitt pensjonist, finner han det for godt å gjenopprette forholdet til sønnen. Om ikke annet så for barnebarnets skyld ...

Utrustet med Kierkegaars "Sykdommen til Døden" som reiselektyre, setter han seg på toget til Bø, der sønnen og hans familie bor. Vel fremme i Bø gjenforenes den bortkomne far med sin sønn og hans kone. Og deretter følger vi Bjørn Hansen og hans tanker om det han ser - tidvis så kostelig og fornøyelig at latteren mer enn en gang løsnet mens jeg hørte meg gjennom lydboka. Og jeg måtte finne frem til passasjene i papirutgaven av den for å lese disse om igjen. Som dette på side 85, der Bjørn Hansen ser seg rundt i sønnens hjem og forsøker å finne ut mer om hvor han står i livet:

"Det kunne bety at forretningen (ennå) ikke gikk så godt at han hadde råd til å eksellere i innredningen av et moderne hjem, tilpasset hans (og hans kones) drift mot moderne design, men måtte nøye seg med en solid småborgerlig utstråling i egen stue.

Men kjøkkenet var blitt moderne. Kjøkkenets lyse modernitet sto i påtakelig kontrast til stuas usikre og tungt flyktige tilstedeværelse. Kjøkkenet med alle dets moderne kjøkkenmaskiner og teknologiske innretninger, med dets åpne peis, dets krom og stål, og med en arbeidsbenk i marmor midt på gulvet, oppfylte åpenbart alt det ekteparet Korpi Hansen/Nielsen ønsket å fremstå som. Alt dette må ha kostet en formue, tenkte Bjørn Hansen, den forhenværende dømte forsikringssvindler, som overhode ikke hadde peiling på hva et moderne kjøkken kostet i dag. Konstrasten til stua var enorm. Det tydet på at også stua skulle gjennomgå en tilsvarende forvandling en dag. Når de fikk råd til det. Når optikerforretningen endelig ble den gullgruve den var anlagt til å bli. Da skulle forvandlingen skje, og Peter Korpi Hansen og hans kone Thea Nielsen rykke opp i den designklasse de så avgjort hørte hjemme i. Helt riktig hadde de valgt kjøkkenet først. Kjøkkenet først, og dernest stua. Det vitnet om stil. Den som velger stua først, og lar kjøkkenet være som det er, kanskje i årevis, mangler stil. På en eller annen måte måtte Bjørn Hansen innrømme at han satte pris på at sønnen og hans kone hadde denne stilen, som egentlig ikke angikk ham. Ikke i det hele tatt, men det angikk åpenbart sønnen og hans kone, og da kjente han det som en lettelse at de hadde stil."

Det er denne evnen til å observere og deretter sarkastisk og ironisk å nedfelle dom over det som blir observert, som jeg liker så godt ved Solstads bøker. I "17. roman" fornekter han seg ikke. Hovedpersonen i boka - Bjørn Hansen - er både følelsesmessig avstumpet og ubehjelpelig. Han klarer ganske enkelt ikke å forholde seg til sine egne eller andres følelser, eller sagt på en annen måte: skyld- og skamfølelsen kommer fullstendig i veien når han er sammen med andre mennesker. Da er det enklere bare å flykte ...

Tidligere har jeg hørt Dag Solstad som oppleser av sin egen bok, og jeg var sånn passelig begeistret. Denne gangen elsket jeg at det nettopp var ham som leste. Boka fortjener etter min mening terningkast fem!