Bokelskere.no

Anbefales! Får virkelig medfølese og vondt om hjerterota for denne stakkars Lewis. En engasjerendes bok. Terningkast fem

Man gir vel ikke poeng til andre menneskers følelser og tanker, men til skildringen hun gir av disse. Du sier selv at du synes den er flott og givende, og gir den en slags forståelse av hvordan det var å være jøde under annen verdenskrig. Det tenker jeg betyr at boken har berørt deg, og det er vel gjerne slikt en gir høye terningkast for? Jeg tror ikke det er noen grunn til å betvile ektheten av boken, så vidt jeg har lest er det godt nok dokumentert. Ved tusenårskiftet utgav det amerikanske damebladet Womens Wear Daily ut en bok om de 100 mest innflytelsesrike kvinner i det 20. århundre, og Anne Frank er en av dem. Hun har på en helt spesiell måte gitt ansikt til et helt folks lidelser fordi vi kan se enkeltmenneske.

Lovefilm . Der er det jo først og fremst for å leie ( så mange filmer man ønsker i mnd, for en nokså lav sum), men man kan gi terningkast , kommentere filmene og gjerne diskutere. Kanskje vi skulle sende ballen videre til dem, om de kunne laget en filmelsker side ( gratis , som her). Det ville jo øke deres kundelister også. Jeg er veldig fonøyd med Lovefilm. Vi er flere nattvakter på min jobb , som er medlemmer. Vi diskuterer filmer og ser avogtil en film sammen på natt.

Selve boka er usannsynlig bra planlagt, fra perm til slutt, med alle de små spenningstoppene som holdt deg konsentrert når handlingen begynte bli lett å legge fra seg. Allikevel ventet jeg hele tiden på at boka skulle nå det punktet der hjernen min ble blåst av banen. "BOOM" skulle den eksplodert. "Plopp" var det eneste jeg hørte."Matched" av Ally Condie legger uten tvil opp til en vakker og original trilogi. Det er en del tenårings-drama, men samtidig er det utviklingen og reisen ut av "kulen" (se cover) som står i fokus. Selv om jeg likte boka, var det bare ett eller annet med den som føltes feil for meg. Terningkast 4.

Nok et eksempel på at det er utrolig hva som blir utgitt!
Novellesamlinga slår heller ikke an hos meg, og det eneste som redder den fra terningkast 1, er at noen av tekstene er greie nok (ingen er spesielt gode), men jeg sliter litt med å kalle dem noveller, og ikke bare løse rablerier...

John Wilder er en vellykket reklamemann midt i tredveårene, bosatt i New York, gift med den beskjeftige kona Janice som innehar en boksamling på intet mindre enn 4000 titler ... Sammen har de sønnen Tommy. Han burde vært lykkelig. Svært lykkelig, faktisk! I Yates verden, som stort sett er befolket med mislykkede antihelter, burde man ikke bli veldig overrasket over at så ikke er tilfelle. Ikke bare er John Wilder ulykkelig - han står faktisk på kanten av stupet den dagen han ringer hjem til sin kone og proklamerer at han ikke kan komme hjem. Og da hun spør ham om hvorfor, svarer han at han er redd for at han kan komme til å drepe henne og sønnen. Deretter et sammenbruddet et faktum, og han befinner seg etter hvert på lukket avdeling i en psykiatrisk klinikk.

En ukes tid på lukket avdeling gjør et sterkt inntrykk på John Wilder. Pasientene vandrer opp og ned i korridorene ... opp og ned ... opp og ned. I enden av gangen ligger det noen skitne madrasser, og stedet omtales kun som "runkekroken". Wilder er redd for å bli gal på alvor dersom han er nødt til å bli på dette stedet et sekund mer enn nødvendig. I motsetning til de andre pasientene, slipper han heldigvis ut, og vender tilbake til en kone som er glad for å få ham hjem. Han henvises til en psykiater som ikke gjør annet enn å si "hm" og "mmm" til det meste av det han sier, og som henviser ham til Anonyme Alkoholikere slik at han skal få bukt med sine alkoholproblemer. Men drikkingen fortsetter ... nå riktignok mer i smug enn tidligere ... Og ikke blir han noe bedre av å lire av seg historier fra sin barndom hos psykiateren heller ...

Etter hvert treffer Wilder den unge jenta Pamela som han innleder et forhold til, og sammen bestemmer de seg for å lage en film om hans opphold på den psykiatriske klinikken. Wilder forlater kone og barn, og han og Pamela oppsøker etter hvert lykken i Hollywood. Men i stedet for å bli en suksesshistorie, blir dette for Wilder en reise rakt inn i undergangen ...

Det er sagt om denne boka at den antakelig er den mørkeste Yates har skrevet. Samtidig er den blant de morsomste. Romanen harsellerer med det såkalt vellykkede, den gjør narr av moderne behandlingsformer som psykoanalyse og den er nådeløs i sin beskrivelse bl.a. av kvinners forventninger til livet generelt og mannen spesielt på 1960-tallet. Alt Janice ønsker er at hun har en mann som er til stede. Hva han har å bidra med i livet hennes, synes av underordnet betydning. Og den stakkars mannen, her i John Wilders bilde, er kun styrt av sine primitive lyster etter sex og alkohol. Men uansett hvor begredelige personene i denne boka ble beskrevet, satt jeg ofte og humret og lo. For det er noe med Yates tilnærming til sine romanfigurer, hvor han drar beskrivelsene av dem nesten helt ut i det karikerte. Litteraturklubben har bl.a. uttalt følgende i sin presentasjon av boka: "Personene hans er aldri helter. Til det er de altfor arrogante og forfengelige. De sier sjelden det de mener, men røper alltid mer om seg selv enn de vil når de snakker. Og de liker å snakke. Med alle sine feil er de heller aldri verre enn oss, hvis vi våger å være ærlige med oss selv et øyeblikk." Bedre kan det ikke sies!

Jeg synes denne bitende satiriske boka fortjener terningkast fem.

Tidligere er "Revolutionary Road" og "Påskeparaden" utkommet på norsk. Yates døde for øvrig i 1992.

Jeg synes dette var en interessant tråd, og derfor ville jeg svare, selv om det er noen uker siden sist.

Jeg synes også det er vanskelig å gi terningkast. Det burde vært hvertfall 8-10 sider på terningen!

Jeg tenker ikke på hvordan språket er når jeg gir boka terningkast, men jeg tror nok at det har mye å si for terningkastet uansett, fordi det har mye å si for leseropplevelsen og det er den jeg gir terningkast.

Derfor gir jeg gjerne et høyt terningkast til en fjortissbok som jeg elsket da jeg var på den alderen, men som jeg nå ikke hadde hatt noe særlig glede av å lese.

Jeg gir utelukkende terningkast til de bøkene som jeg ofte leser om igjen, som jeg oppdager noe nytt i, hver eneste gang.

Jeg er helt enig med deg. Slik gir jeg også terningkast...Terningkastene er veldig subjektive, og nesten helt private:)

Her er min omtale av boka:

I bokas åpningsscene introduseres vi for at Ivan Iljitsj er død. Beskrivelsen av omgivelsenes reaksjoner, også fra Ivans enke, levner liten tvil om at det egentlig ikke er noen som bryr seg om mennesket Ivan og hans lidelser i tiden før han gikk bort. Kollegaene blir umiddelbart opptatt av hvem sin tur det er til å rykke oppover i karrierehierarkiet, når og hvordan de skal få flettet inn de pliktmessige kondolansebesøkene hos enken - samtidig som de overstrømmes av lettelse over at det var Ivan og ikke dem selv, som fikk dette tragiske endeliktet. Enken er på sin side opptatt av hvordan hun skal få tynt ut mest mulig av ytelser fra statskassen, samtidig som kostnadene til begravelsen holdes på et så lavt nivå som mulig, uten at det blir for påfallende.

Deretter begynner forfatteren å grave i Ivan Iljitsj´liv for å finne forklaringen på at han ikke var omgitt av mer varme og ekte omtanke enn det som ble ham til del, også mens han lå på det siste. Det er en nokså forunderlig og litt trist historie som fortelles.

Ivan beskrives som en dyktig jurist som gjorde en brukbar karriere i statsforvaltningen løpet av sitt femogførtiårige liv. Egentlig ønsket han mest av alt å leve et lett og fornøyelig liv, og da han traff sin kone, mente han selv at han gjorde et riktig så klokt valg. Ikke bare var kvinnen vakker, men hun kom også fra en bemidlet, fin familie. Lite kunne han ane at hun nokså raskt etter en barnefødsel skulle forvandle seg til et beskt, masete og kranglete fruentimmer på lik linje med de fleste andre kvinner han kjente. Dette løste han ganske enkelt ved å tilbringe enda litt mer tid på kontoret fordi det tross alt var triveligere å være der enn hjemme hos familien. Kravene til mer og mer penger gjorde at han måtte sette strategiske karrierevalg foran sine egne behov til komfort og letthet i tilværelsen, men den følge at de bl.a. måtte flytte. Dermed måtte han starte på nytt i en annen by, og etter dette forble Ivan en nokså ensom mann, som riktignok frekventerte en del sosiale etablissementer, men som like fullt ikke delte sitt sjelsliv med noen.

Etter et fall fra en gardintrapp i familien nye leilighet, begynner Ivan å plages med smerter i siden. Dette tiltar i styrke, og det ser ikke ut til at noen kan hjelpe ham. Hvorvidt det var løse nyrer eller blindtarmen som besværet ham, klarte nemlig ingen lege å finne ut. Til slutt vekker han anstøt hos sin kone og sin datter, fordi han trenger seg slik på med sine smerter og sin lidelse. De ønsker fornøyelser - ikke dette! Og selv når konen hans tilsynelatende gir uttrykk for omsorg, er det klart at dette ikke er ekte, eller som forfatteren så glitrende og finurlig skriver:

"Hun gjorde alt bare for seg selv, og fortalte at hun gjorde for seg selv det hun ganske riktig gjorde for seg selv, idet hun fremstilte det som noe så utrolig at han måtte oppfatte det omvendt."

Denne novellen er rett og slett et mesterstykke! I farten kan jeg faktisk bare komme på én annen novelle-forfatter som har imponert meg like mye, og det er østerrikeren Stefan Zweig. Det de begge har til felles er et litterært presisjonsnivå som er i en klasse for seg! I tillegg er menneskenes egenskaper i pressede situasjoner beskrevet med dyp psykologisk innsikt. Jeg gir terningkast seks!

Jeg har bestemt meg for å lese mer russisk litteratur i tiden fremover.