Bokelskere.no

Interessant å se hva andre mener om dette. :)

Jeg gir terningkast utifra følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Det er jo mange ting som påvirker leseopplevelsen, deriblant språk og komposisjon, så dette er jo også en del av vurderingen jeg gjør. Er det dårlig språk vil jeg ikke nødvendigvis bli like hektet som om den hadde vært godt skrevet.

Gir seksere til bøker som får meg til å fullstendig glemme det virkelige liv mens jeg leser, og som jeg skulle ønske ikke var slutt når jeg er ferdig. Gir enere til bøker som jeg lurer på hvorfor i all verden jeg gadd å lese ferdig. Synes av og til det er veldig vanskelig å sette karakter på bøkene, som nevnt tidligere hadde det kanskje vært lettere med en skala fra 1 til 10.

Setter karakterene egentlig bare for min egen del, har lest så mange bøker opp igjennom at det er vanskelig å huske alt. Og nå har jeg endelig en måte å finne igjen alle bøkene jeg syntes har vært bra, og eventuellt lese på nytt. :)

Ett høyaktuelt eksempel: "The Road" finnes i samlingen til 972 av oss bokelskere. Den har gjennomsnittlig terningkast 5,26. Burde ikke det tyde på at Sci-Fi i vid forstand appellerer til ganske mange av oss? Jeg går videre ut fra at folkeeventyrene våre er så velkjente at de fleste av oss nesten har dem i genene. Mange har også lest Tusen og en natt og andre eventyrsamlinger, både som barn og voksne. Jeg tror ikke det er så mange av oss som egentlig tar avstand fra Fantasy heller.

Er veldig enig i det som sies her! Når enkelte bøker har opp til 30-40 tråder, er det svært vanskelig å følge med på hva medbokelskere sier om boka. Jeg liker, spesielt etter selv å ha lest ei bok, å sette meg inn i hva andre tenker om dette verket. Enkelte ganger gidder jeg rett og slett ikke, siden det er alt for vanskelig å forholde seg til den nesten ugjennomtrengelige jungelen av tråder.

Når det er sagt, tror jeg at grunnene til at det finnes mange tråder om enkelte bøker er mange. Da jeg var helt fersk her inne var det svært fristende for meg å ”si noe om boka” jeg nettopp hadde lagt til. Det eneste som hindret meg fra å skrive ”denne likte jeg” eller ”denne likte jeg ikke”, var at jeg hadde det alt for travelt med å legge inn bøker. Tror at denne funksjonen er den største grunnen til at det finnes så utrolig mange tråder om enkelte, populære verker. Det er lett for en ny bruker å tro at det en skriver bare er et slags notat myntet på en selv.

Jeg må ærlig innrømme at jeg, til tross for at jeg kjenner godt til denne nettsidens funksjoner, nok har startet nye tråder om bøker… Denne ”ugjerningen” har jeg begått når de eneste trådene som finnes om boka er av typen ”bra” eller ”dårlig”. Om en av oss ønsker å komme med en bokanmeldelse (med terningkast), er den eneste måten (så vidt jeg vet) å starte en ny tråd…

Selv om jeg enkelte ganger blir litt frustrer over omfanget av tråder, tror jeg dette er et fenomen vi bare må leve med. Bokelskere.no skal være for alle, også de som nettopp har stukket nesen innom, og da må en nesten, slik nettstedet i dag fungerer, regne med at nye tråder oppstår…

Er så enig. :)

Jeg sitter ikke og røyker ut av ørene hvis det er 3-4 diskusjoner om samme bok, kanskje er det en grunn til det. Folk diskuterer jo bøker forskjellig, noen er mest opptatt av "leseopplevelsen" og noen går litt dypere. Men 10-20 stykker...?

Når jeg har lest ei bok og ser et titalls forskjellige diskusjoner blir jeg litt overveldet, hvilken skal jeg velge liksom? Den som ble startet først, eller svart på sist? Den med flest svar? Den jeg synes er mest interessant? Som regel ender det opp med at jeg bare lar være å skrive noe, faktisk.

Hadde det vært så ille om folk bare fikk en liten, vennlig pekefinger på skulderen før de startet en ny diskusjon om en bok? F.eks "Prøv å skrive litt utfyllende, ikke bare "Kjempebra!" eller "Dritdårlig.". Og hey, har du sjekket de 17 andre diskusjonene om denne boka? :) :) :)"

Jeg tror ikke folk blir skremt bort av den grunn. :)

Anja nevnte terningkast. Hva om det ble mulig å vise terningkast i vanlige innlegg også, ikke bare startinnlegg? Da slipper folk å starte nye diskusjoner, og terningkastene blir mer synlige enn hvis de bare er en del av et gjennomsnitt...

Nå skal ikke jeg komme og si hvordan Bokelskere skal være altså. :p Bare slenger ut ideer... Det må jo finnes en løsning alle kan bli fornøyde med.

Sagaen om Isfolket burde absolutt være på hvert eneste bibliotek i landet. Tenk hvor mange vi er som leste den i vår ungdom og fikk oppleve en fantastisk leseglede. De aller alle fleste utvilker seg litteraturmessing, og vil automatisk stille større og større krav til det vi leser. På min side vil du se at "Sagaen om Isfolket" har fått terningkast 6, og det er på grunn av leseropplevelsen jeg hadde som ung. Kommer aldri å lese den igjen, for da blir den opplevelsen ødelagt. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke ville syntes at serien er like god i dag, fordi jeg er blitt mye mer kresen på bøker enn da jeg var ung. Selv om jeg fortsatt ikke leser mye "tung" litteratur, så er jeg mye mer nyskjerring på den litt tyngre litteraturen i dag enn tidligere.

Her er min omtale:

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

Historien begynner så bra der den luktfrie Grenouille blir født under bordet i fiskeboden.... ”Da veene begynte, sto Grenouilles moer i en fiskebod i Rue aux Fers og sløyet fisk..., en fiskelukt som det allerede luktet så intenst av at eimen overdøvet likstanken”. Stedet er Paris og det er illeluktende, en riktig luktplage, en kloakklukt, en forråtnelseståke, en stank, en blanding av råtne meloner og brente ben. Og romanen avsluttes med bla følgende linjer: ”Først etter midnatt – da graverne var gått igjen – begynte stedet å bli befolket av all slags pakk, tjuver, mordere.....” ”Et lite leirbål ble tent, dels for å lage mat og dels for å dempe stanken.” Det er noen høydepunkter i boken som er bra. Hvordan han overbeviste Baldini, en av byens eldste parfymer, om sin utrolige lukteevne og ”velluktende” nese. Høydepunktet hvor han endelig får lov til å jobbe med det han selv vil, blande alle tenkelige og utenkelige luktstoffer til godlukter, luktvann, antiluktmidler, parfymer. Endre stank til velluktende luft. Som en effektiv luktrenser hadde han alle parfymeoppskrifter oppe i nesa. Her ble det mye sniffing og lukting. Jeg ble også noe oppslukt av handlinger som oppsto i tiden han oppholdt seg i hulen oppe i fjellene. Hvordan han blir til et ”normalt” menneske igjen etter 7 år i fjellet, etter å ha overlevd på å lukte seg fram til, fange og spise krypdyr og gnagere samt mose og lyng. Når han kommer til Grasse og begynner å jobbe der, utfører han også etter hvert kreative ugjerninger, opptatt av de unge kvinners kroppslukter og deres luktnyanser. En kvinne søker tilflukt, men blir sporet av hans ekstreme luktesans. Til slutt blir det en avslutning som er vond og svelge, etter å ha vert på flukt og han kommer tilbake til Paris. Der en gjeng svetteluktende kannibaler hadde søkt tilflukt. Bare slukte de han? Boken er til tider spennende, men den totale leseropplevelsen min oppleves med en illeluktende ettersmak. Terningkast 3.

Leste denne "minneboken" i dag, ikke noe litterært storverk av forfatteren...men jeg likte konseptet. Gir den terningkast 4 for "idéen", men 3 vurdert ut ifra litterært perspektiv.

Jeg har strødd noen tanker om den i bloggen .

Terningkast seks kom frå meg og. Eg kunne ikkje vore meir einig i det du skriv. Det er ein bok som bringer fram latter og tårar. Sjukdommen har vore meir enn ein sjukdom for Sandstrak, og likevel kan han skrive om det på denne måten. Kanskje er det eit sjølvvern å skrive så humoristisk, eller eit fengande verkemiddel. Ein ting er uansett sant: Det er ei bok eg gjerne vil at andre skal lese. Eg har alt gitt ho vidare til neste lesar.

Shantaram - ser jo hva annen litteratur du har gitt terningkast 6, og tror denne passer deg godt.