Bokelskere.no

Jeg setter sjelden terningkast på det jeg leser og ville aldri vurdert en bok på den måten hvis jeg ikke hadde lest den ferdig. Det er heltheten som teller ikke hvordan de første evt 100 sidene er. I andre tråder har en diskutert dette med når en burde avbryte en bok som ikke fenger, og jeg har en grense på 100 sider.

Forstår ikke viktigheten med å sette dette terningkastet. Du har jo gjennom denne tråden uttrykt hva du mener om boken.

Jeg har ikke lest den, men har lest "Saman er ein mindre..." Den var litt trå i begynnelsen og jeg brukte litt tid på å like den. Hadde jeg skulle trillet terning før jeg hadde nådd 100 - 150 sider hadde terningen vist et relativt lavt tall, men angrer ikke på at jeg fullførte. En av de bedre romanene jeg har lest det siste året. 5+ fra meg.

Uten tvil er det enklest å kunne gi bøker høye terningkast når de faller i smak og det er også hyggeligere å kommentere ei god boka, enn motsatt.
I grunnen er alt så mye enklere og lettere når bøkene er bra, ikke sant?

Det å gi terningkast til noe man blir umiddelbart begeistret for, føles enkelt og greit. Men derimot tenker jeg at det kan være mer komplisert og ikke like enkelt å verdsette ei bok med et enkelt terningkast hvis boka har mange forskjellige kvaliteter, eller har både gode og dårlige sider. Noen bøker trenger man lengre tid på å verdsette. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om å sette terningkast på bøker, og har mange ganger tenkt at jeg rett og slett skal la det være. Men derimot kan jeg godt si at den og den boka er jeg veldig glad i, og at jeg dermed har bøkene som favoritter av en eller flere grunner.

Jeg tror det er mange ulike måter å tenke omkring terningkast. Jeg er forsiktig med terningkast generelt, ikke bare lave. Det er bare fordi jeg er usikker på om min vurdering vil være retningsgivende for andre. Men jeg har ingen problemer om andre boltrer seg.

Jeg må innrømme at da jeg ga terningkast seks til den boka jeg har likt best av alle, tenkte jeg: Kanskje folk tror jeg er litt enkel som gir ei sånn bok en sekser. Men pytt, sann!

Ellers ville jeg lest lenger i ei bok enn det du nevner før jeg vurderte den, og akkurat "Pinnsvinet" synes jeg er ei bok som endrer seg flere ganger etter som en leser og nye ting kommer til.

Men jeg har avbrutt bøker jeg ikek liker etter kort lesing, der er alltid bøker i bunken som venter på å bli lest.

Jeg har lyst å anbefale deg boken Terningmannen av Luke Rheinhart. Den er sprelsk, gal, morsom, og uforglemmelig. Jeg var lettere sjokkert når jeg leste den, jeg lo og ikke minst leste jeg noe jeg aldri hadde vært borti før. Den har fått terningkast 6 av meg :-)
Ellers har jeg Ayn Rand som en av mange favorittforfattere. Har lest Kildens Utspring og De som beveger verden. Begge bøkene er favorittbøker med terningkast 6 :-)

For dem som setter terningkast uten å ha lest hele boken, tror jeg det er viktig å skrive hvorfor de gir lavt terningkast. Det er vel sjelden en leser boka helt ut hvis en synes den er SÅ kjedelig. Min mening er at ei bok bør engasjere før side hundre.

Det kan ikke bli slik, at bare de bøkene lesere orker å lese helt ut, kan få terningkast. Da blir det til at de fleste bøker som får terninkast er de bøkene med de høyeste terningkastene.

Dette er hva jeg mener. Spesielt etter denne debatten.

Kan ikke finne noe av Tove Nilsen i samlingen din. Vil anbefale "Skyskraperengler". Liker du den er det flere i samme kategori å ta av. Du har gitt "Vidunderbarn" høyeste terningkast og dette er nok litt i samme gate.

Jeg er enig med deg! Jeg slukte boka rått i sommer, men jeg lo ikke (det gjør jeg sjelden) og jeg gråt heller ikke (det er jeg bedre på). Aldersmessig passer jeg perfekt i kundegruppen (ja, jeg husker 20 år tilbake), men det er noe som skurrer... Hun er imponerende skildret av en mannlig forfatter. Han er jo en troverdig "slask". Er det tiltrekningen/romansen/vennskapet som ikke er helt troverdig? Nei, det er vanskelig å gi terningkast på denne.

Bob Dylan er så avgjort ei av dei viktigaste stemmene på 1900-talet (og også i dag) - og då meiner eg stemme i dobbelt forstand, ikkje berre som songar, men også som ei poetisk røyst. Sjølv har eg aldri hatt den heilt store sansen for Dylan - har prøvd nokre gongar, vel vitande om at det sannsynlegvis er meg det er noko i vegen med, men akk nei.

Men mange har sansen for Dylan. Eg les bøkene deira, i håp om at dei kan læra meg noko. I så måte vart eg skuffa av Stein Erik Lunde si vesle bok om Dylan. Rett nok er boka skrive for ungdom og vert såleis halde på eit enkelt plan, og rett nok tek Stein Erik Lunde nokre artige litterære grep for å knytta Dylan til sitt eige personlege liv, som Dylan-fan, men boka vert snart berre ei kjedeleg oppramsing av ytre omstende og den eine plata etter den andre. Eg saknar nerve, vurderingar, eg saknar tidsbilete og miljø, musikalske, litterære og sosiologiske analyser, eg saknar (ny) innsikt i personen Bob Dylan. Kort sagt - det er mykje eg saknar i denne boka. Terningkast 3 frå meg.

I boka ”Buddenbrooks – en families forfall”, betegnet som Thomas Manns mesterverk, møter vi familien Buddebrooks i 1835. Pater familias, Johan Buddenbrooks, er 70 år og hans livsgjerning består i at han har bygget opp handelshuset som bærer hans navn. I Lübeck anses familien Buddenbrooks nærmest som adelige, og oppkomlinger foraktes som pesten.

Da den gamle dør noen år senere, er det hans sønn Jean, konsulen, som overtar familiebedriften. Familiens suksess sikres gjennom et strategisk ekteskap med Elisabeth Kröger. I motsetning til sin livsbejaende far, er Jean en religiøs svermer. Det er på hengende håret at hans manglende kløkt og dyktighet som forretningsmann ikke ødelegger firmaet for godt. Kanskje er det det faktum at han dør så altfor tidlig – i en alder av 53 år – som faktisk redder huset Buddenbrooks. For dermed kan sønnen Thomas, som er atskillig dyktigere, overta roret.

Familiens medlemmer fører seg nærmest som om de sto de kongelige nær. Skandaler må med omhu unngås. Desto pinligere er det at Jeans datter Tony mislykkes i sine ekteskapelige forhold. Ikke bare blir hun skilt en gang, men dette gjentar seg også mht. hennes andre ekteskap. Slikt gikk ikke upåaktet hen på midten av 1800-tallet. Og at Thomas´og Tonys bror Christian er en døgenikt og en levemann, gjør ikke saken noe bedre.

Thomas gifter seg med den skjønne, men også nokså livsfjerne Gerda. Hennes interesser er musikk og dette alene. Sånn sett forblir hun alltid en fremmed fugl i den Bruddenbrookske familie. Og da sønnen Johan, kalt Hanno, også viser seg å være en sart og følsom gutt helt uten anlegg for forretninger, begynner forfallet i familien. Det en gang så stolte familiefirmaet Buddenbrook vakler i grunnvollene. Og dette er godt hjulpet av nye strømninger i samfunnet, hvor nye pengesterke familier - dvs. oppkomlinger - ikke bare lykkes bedre enn de gamle tradisjonsbundne familiene, men også befester sine posisjoner på bekostning av de gamle ærverdige familiene.

Når jeg faktisk mener at denne boka fortjener terningkast seks (men burde hatt terningkast åtte!), er det fordi den språklig og litterært fremstår som et mesterverk. Jeg tror ikke at jeg noen gang har lest så til de grader gode personbeskrivelser som dem Thomas Mann briljerer med i denne boka. Og gjennom disse skildringene bidrar han også til å levendegjøre persongalleriet på en mesterlig måte. Det er et lass av humor, ironi og elegante formuleringer i denne boka! Ikke sjelden er personskildringene nesten på grensen til ondskapsfulle. Og når jeg kjenner til at Thomas Buddenbrooks visstnok skal være Thomas Manns far, hans kone forfatterens mor og den fordrukne Christian hans onkel, så skjønner jeg at boka vakte stort oppstyr da den ble utgitt i 1901. Thomas Mann var da 25 år. I 1929 fikk han Nobels litteraturpris nettopp pga. denne boka.

Ellers vil jeg fremheve at boka ikke er så tunglest som man kunne frykte. Kanskje skyldes dette at den utgaven jeg leste er en ny og moderne oversettelse utgitt spesielt i anledning 50-årsmarkeringen etter forfatterens død. Flere burde virkelig få øynene opp for denne skatten av en bok!