Bokelskere.no

Jeg synes Magnus Holm sitt svar var veldig bra. Gjennomtenkt.
Men jeg kan, unnskyld uttrykket, ikke en dritt om litteratur. Jeg har lest omtrent 111 voksenbøker, pluss et par hundre hestebøker da jeg var prefjortis.
Så egentlig burde jeg bare sittet stille i sofaen og lest til jeg ble gråhåret før jeg ytret meg om en eneste bok. Og i alle fall kaste terningkast. (Heldigvis er det anlegg for tidlig gråning i min familie...)
Men jeg greier jo ikke å vente så lenge.

Så når jeg gir terningkast er det på "gefühlen".

Hvis jeg sitter med et idiotisk glis i ansiktet når jeg er ferdig med en bok, er det en sekser. Hvis det ikke var en trist bok, selvfølgelig. Da blir jeg deprimert, men samtidig glad for at noen kan skrive noe så fint om noe så trist. Sekser-bøker er de som rører meg, og forandrer noe inni hjernen eller hvor det nå er, og som jeg kan gå og tenke på lenge etterpå.
Og det skal kanskje ikke så veldig mye til, egentlig...

Firere og femmere gir jeg litt om hverandre. Den eneste forskjellen på en firer og en femmer er at en femmer har "det lille ekstra". Begge deler er bra.

Bøker som får treer er bøker som ikke gir meg noe spesielt. Da heller ikke en intens trang til å lage et bål av dem, og det er jo positivt.

Toer betyr at dette var en skikkelig drittbok. (Helt subjektivt, selvfølgelig.) Kvalifiserer til bålbrenning. I fantasien altså.

Hvis jeg misliker en bok så intenst at den nærmer seg eneren, leser jeg den ikke ferdig. Da er den ikke verdt tiden. Så enkelt er det...

Terningkasting er en merkelig skikk synes jeg, og jeg kunne kanskje like greit la være. Men selv om terningkast er veldig subjektivt og individuelt gir det en slags pekepinn på hvor godt likt en bok er, og ikke minst hva slags bøker en person liker. Når jeg går inn på en profil her inne, og det ikke er satt terningkast på en eneste bok, føles det som om jeg har gått meg vill...

Dessuten er det veldig viktig for meg at folk som er på profilen min får vite at selv om jeg har lest Twilight og Trist som faen, så likte jeg dem ikke. :p

Etter å ha forelsket meg i Stefan Zweigs bok "I følelsenes vold", har jeg nedlagt mye arbeid i å få tak i flere av hans bøker. Denne boka var jeg så heldig å få tak i fra et antikvariat, og jammen tror jeg at det er en førsteutgave også. I alle fall er den trykket i 1951, og det står intet i den om at den har vært utgitt tidligere.

Bokas navnløse jeg-person har nettopp gått ombord i en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires da han får øye på den ungarske sjakkmesteren Mirko Czentovic. Mange myter er spunnet rundt denne bondetampen av en udannet og lite skolert sjakkmester. Blant annet sies det at han er analfabet, og at det eneste han egentlig kan er å spille sjakk. Rent sosialt er han fullstendig hjelpeløs. Hans inntreden i den nokså snobbete sjakk-verdenen har derfor vakt stor forbauselse og ikke rent lite forargelse. Sjakk anses nemlig som en stor kunst som krever høy grad av intelligens. Like fullt har Czentovic, sin manglende skolegang til tross, seilt opp som en mester og en man nødvendigvis må forholde seg til i de probre sjakk-kretser.

Jeg-personen brenner etter å komme i kontakt med sjakkmesteren, men dette skal vise seg svært vanskelig. Sjakkmesteren holder seg for seg selv og ønsker åpenbart ikke kontakt med de andre passasjerene. Han skjønner derfor at han må bruke kløkt for å tiltrekke seg sjakkmesterens oppmerksomhet, og hva er vel mer naturlig enn å starte med å spille et slag sjakk med en annen passasjer?

Etter noen dager sirkler omsider sjakkmesteren seg inn på de sjakkspillende. Passasjeren McConnor utfordrer sjakkmesteren, som går med på å spille med ham dersom han får betalt. Det viser seg snart at McConnor har lite å stille opp med mot sjakkmesteren, men selvinnsikten står det heller skralt til med. Gang på gang utfordrer han mesteren - bare for å gå på det ene sviende nederlaget etter det andre. Helt til en ukjent passasjer dukker opp og kommer ham til unnsetning i siste øyeblikk ... Hvem er så denne passasjeren, og hvordan har han klart å tilegne seg så mesterlige evner i denne edle sjakk-kunsten? En man aldri har hørt noe om, en som aldri før har gjort seg gjeldende i sjakk-kretsene ... Og som er i stand til å slå selveste mesteren ... ?

Sjelden har jeg lest en så til de grader gjennomarbeidet novelle, hvor hver eneste setning er fullkommen helt ned til den minste detalj! Det språklige er imidlertid en ting. Oppbyggingen av spenningen i historien og ikke minst de psykologiske aspektene ved den, er en annen. Og jeg som ikke er det minste interessert i sjakk - i alle fall ikke på dette nivået - ble helt fjetret av fortellingens kraft. Særlig beretningen om den ukjente sjakkspillerens bakgrunn var fascinerende lesing! I løpet av historien er vi innom temaer som spilleavhengighet og tortur i regi av Hitler-Tyskland. Underveis tenkte jeg at mon tro om ikke sjakkmesteren Czentovic hadde Aspergers syndrom ... ?

Av boka "1001 bøker du må lese før du dør" side 422 følger det at boka ble utgitt posthumt i 1943, året etter at forfatteren og hans kone hadde begått selvmord. Novellen regnes som et av Zweigs mest kjente litterære verker.

Her kan det selvsagt ikke bli noe annet enn terningkast seks.

Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere!

Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er ikke hva det en gang var.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.

En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.

Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok som ikke bare handler om Elias og hans lærergjerning, men også om hans forhold til den vakre Eva Linde, kvinnen han "overtok" etter sin beste kamerat, som flyktet ut av ekteskapet med henne og dro til USA. Men på tross av at Elias Rukla og Eva Linde har vært gift i en årrekke, har han aldri egentlig kommet henne nær.

For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme". Det er tre år siden sist jeg leste boka, og nå som jeg har lest den om igjen, konkluderer jeg med at den er enda bedre enn slik jeg husker den! Solstad er her helt på høyde både med Strindberg og Ibsen!

Terningkast seks.

Det er sjelden jeg føler slikt vemod over å "forlate" personene i en bok, som da jeg la fra meg denne boken ferdiglest.

Dette er Isabel Allende på sitt beste mener jeg.

Vi møter menneskeskjebner fra slaveriets tid både på øya som i dag heter Haiti og byen New Orleans i Amerika. Det er hjerteskjærende historier, men boka "varmes" av alltid gode, velmenende mennesker i nærheten som gjør historiene litt lettere å ta inn over seg.

Hovedpersonen i boka er slaven Tètè som vi følger fra barndom til tidlig alderdom. Vi møter menneskene rundt henne på godt og ondt. Her er sterke personlighetsskildringer som viser hvordan mennesker lar seg samstemme med et samfunn fylt av rasisme og urettferighet. Men vi ser også hvordan rettferdigheten likevel er nedlagt i visse mennesker og er en drivkraft til å vinne fram for et bedre samfunn.

Vi møter og får innblikk i mange former for religiøsitet, men mest den de fleste av oss forbinder med Karibien og New Orleans-området.

Historien er troverdig ut fra den tiden som blir beskrevet og er absolutt å anbefale for dem som også er interessert i litt historie.

Jeg har lagt ut terningkast fem, men vurderer terningkast seks.

Dette var et veldig godt svar,og det ser ut som om vi er enige om ganske mye, blant annet sekseren:

"Sekser-bøker er de som rører meg, og forandrer noe inni hjernen eller hvor det nå er, og som jeg kan gå og tenke på lenge etterpå."

Det er akkurat det jeg mener også, men jeg synes du var mye flinkere til å sette ord på det.

EDIT: Jeg glemte et poeng: I motsetning til deg, gir jeg ikke terningkast én til bøker jeg ikke orker å lese ferdig. Jeg gir dem ikke terningkast i det hele tatt. Det betyr ikke at bøkene ikke er dårlige, men når jeg ikke har lest dem ut, føler jeg at det blir litt urettferdig å bedømme dem.

Hehe, det med litteraturkritikken var egentlig ment som en morsom kuriositet. Fem vekttall er et halvt semester, altså nesten ingen ting.

Forøvrig synes jeg ikke jeg er så streng. Å redusere ei bok, en film eller hva det nå er til prikker på en terning er en vanskelig og nokså merkelig øvelse, men vi har nå en gang vent oss til å gi terningkast på alt fra kebab til politikere. En venn av meg har imidlertid slutta å be meg bedømme film og bøker i terningform, siden jeg ifølge ham aldri gir noe annet enn fire...

I motsetning til deg, gir jeg ikke fire til bøker jeg er misfornøyd med. For meg er fire en nokså god karakter, det er tross alt over snittet. Hadde jeg vært forfatter, hadde jeg vært nokså fornøyd med en firer, selv om det jo hadde vært ideelt å skrive ei bok som fikk halvparten seksere og halvparten toere. Det er først når de ekstreme karakterene kommer i bruk at man veit man har fått til noe spennende.

Jeg gir heller ikke terningkast til bøker jeg ikke leser ferdig altså. Det jeg mente var at hvis jeg synes en bok er så dårlig at jeg muligens ville gitt den en ener til slutt, leser jeg den ikke ferdig. Ikke på grunn av terningkastet, men fordi jeg er altfor utålmodig til å lese bøker jeg virkelig ikke liker... :)

Hvilke bøker jeg liker og hvilke bøker som faktisk er BRA, er ikke alltid samme sak. Derfor synes jeg det er særs vanskelig å oppsummere mine følelser rundt ei bok i et terningkast. Jeg liker nok mange bøker som egentlig ikke er særlig gode, og da kan det godt hende jeg føler at min egen leseopplevelse var en femmer, mens kvaliteten på boka egentlig var en treer.

Har også lest alle. Syntes "Oppløsning" var bra og har gitt den terningkast 4. Neste bok, "Mørk ild" bedre, terningkast 5. Den siste, "Monark" klart best, terningkast 6. Gleder meg også til den neste..

Hei, Gunn Kari!

Et godt spørsmål. Gir man terningkast til bøker man ikke fullfører? Selv har jeg kun trillet terning på bøker jeg har lest (og likt). Ikke alltid 5 eller 6, men aldri så lavt som 3. Jeg føler meg kanskje ikke berettiget til å trille terning på bøker jeg ikke orker å fortsette å lese. -Er jeg det? Er det viktig å også trille terning på disse bøkene? I det minste fortelle hva som gikk galt, hvorfor boka ikke falt i smak? Er det et rimelig krav at man i det minste har fullført boka? Eller sier det seg selv, at hvis boka ikke faller i smak, så legges den bort?

Hvis terningkastene skal ha noe som helst verdi for andre bokelskere, er ikke de lave scorene vel så relevant som de høye?

Pinnsvinets eleganse er et godt eksempel på problemstillingen din. Det er en bok som enten treffer, eller så er det så til de grader skivebom. Men er boka dårlig av den grunn? Kanskje det er det som gjør den genial?

Jeg antar at du har gitt opp boka, ellers ville det være rart å konkludere med lav terningscore allerede på side 83.

Hilsen Kari