Gir terningkast, men mest for min egen del. Legger vel både følelser og fornuft til grunn for hvilket siffer jeg lander på, men kanskje mest fornuft. Bra formulering av både setninger og avsnitt er veldig viktig for meg.

1. Søppel. Forfatter burde saksøkes for frarøving av dyrebar fritid.
2. Har god tro på at jeg kan skrive en bedre bok selv.
3. Bør helst ikke leses, med mindre man har en god porsjon fritid. Skal i alle fall ikke leses om igjen.
4. Grei bok, men med mulighet for forbedringer.
5. Dette er en god bok! Men mangler kanskje det lille ekstra, eller har små "feil" i formuleringen.
6. Fantastisk! Kan trygt leses om og om og om igjen til sidene er utslitte.

Gir vanligvis terningkast umiddelbart etter lesing, men av og til kan jeg gå inn og korrigere dette. Det har skjedd at en bok jeg syntes var tung - irriterende osv ble liggende i bakhodet, og etter hvert finner jeg ut at det er et eller annet med denne boka som gjør at jeg ikke glemmer den. Dersom jeg også filosoferer over hva eller hvorfor så kan det tenkes at det er er med boka enn det som oppdages ved første gjennomlesning. Da kan det hende at karakteren settes opp. Fler som har hatt slike opplevelser? Ellers er 6'er forbeholdt de bøkene jeg gleder meg til å lese for andre tredje eller femte gang.

Jeg gir alltid terningkast fire til Dag Solstad. Det er morsomt å lese, men når det er gått et par uker husker jeg aldri den ene boka fra den andre.

Den ultimate oppvekstromanen for alle oss som er født på 70-tallet. Personlig må jeg gi et lite minus for en helt unødig og usaklig harselas med de som hadde kort hår og satte på Dire Straits på de få festene vi ble invitert til, men jeg er ikke langsint, så det blir terningkast seks.

Det er nettopp derfor jeg startet denne tråden, fordi jeg er litt i villrede med terningkastene, og fordi jeg er nysgjerrig på hvordan dere andre løser denne problemstillingen. Selv bruker jeg terningkastene andre har gitt (i tillegg til omtalene selvfølgelig) for å manøvrere meg rundt i junglen av bøker. Disse kan bli avgjørende for hvilken bok jeg velger å lese av en bestemt forfatter. Boken med høyest terningkast velger jeg å tro at flest har hatt glede av å lese (selv om ikke det trenger å bety at jeg vil synes det samme). Derfor føler jeg et visst ansvar når jeg selv gir terningkast - vil jo ikke skremme noen bort fra å lese en bok selv om den ikke fikk toppscore hos meg.

Jeg strides litt mellom følelse og fornuft. Ja, jeg er klar over at disse henger sammen. Jeg mener likevel at det er forskjell på om du liker en bok pga dets spenning, driv, underholdningsverdi, at den treffer et punkt i deg. Eller at den er av høy språklig kvalitet, nydelig bygget opp historie, viktig tema til ettertanke, men samtidig litt tung og tørr.

Jeg føler feks at jeg må gi Lev Tolstoys "Anna Karenina" terningkast 6, fordi den er et mesterverk. Samtidig kan en debutroman av en ung, norsk forfatter treffe meg like dypt i hjerteroten, ja kanskje enda dypere, og likevel havne på en 5'er. Jeg tror kanskje de bøkene jeg følelsesmessig liker aller best har fått 5 hittil.

Når det gjelder endring av terningkast så skjer det av og til at jeg gir et høyere/lavere terningkast på en bok jeg tidligere har lest, nettopp fordi den har fått lov å "jobbe" litt i meg, og jeg forstår at den faktisk var bedre/verre enn jeg først tenkte. Generelt venter jeg alltid noen dager med å skrive en omtale/gi terningkast etter jeg er ferdig å lese en bok. Det er akkurat som når du rister en snøkule - man må la snøen få legge seg for at vannet skal bli klart og gjennomsiktig. Tanker og refleksjoner virvles opp, for så å dale ned og slå seg til ro - men det er bare for et øyeblikk! ;)

Sterkt om den skitne krigen i Argentina i årene 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez.

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem".

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på.

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Åj, hvor skal en begynne når man har begrensninger?? Det får meg til å tenke på abbed Faria i Greven av Monte Cristo, da han sa at dersom bøkene var valgt ut riktig, burde det holde å eie 100 bøker... Da tenkte jeg tanken at jeg burde sette opp min egen prioriteringsliste over 100 bøker som gir det ekstra i forhold til de andre. Må innrømme at jeg ikke har kommet særlig langt, ettersom de aller fleste bøker gir meg noe!

Dette er da snakk om 15-18-åringer som skal ha bøker til fornøyelse og til fagfordypning (i den grad nettet ikke er nok??). Noen er temmelig barnlige av sinn ennå, mens andre er praktisk talt voksne. En vanskelig oppgave du har der... Ca hvor i landet er dette snakk om? Kan være lokal kunnskap også bør inkluderes.

Jeg bor på Hedmarken der mange fortier fortsatt at de har finnblod eller taterblod i årene, da ville jeg ha inkludert Britt Karin Larsens bøker om tatere: De som ser etter tegn, De usynliges by og Sangen om løpende hester.

Jan Brøgger Sr., en norsk antropolog, har skrevet Folk uten land. Har den selv og har gitt den terningkast seks. Den er hva jeg kaller faglig biografisk og tar for seg de europeiske minoritetene.

Hans Biedermanns Symbolleksikon er et artig oppslagsverk som utdyper betydningen av store mengder symboler og figurer og hvor de kommer fra. Kanskje ikke noe folk flest bruker aktivt, men det gjør jeg...

Det var det som flyter på toppen i huet mitt akkurat nå og det er sikkert mer, men jeg får ønske deg lykke til og følge med på tråden selv... Kanskje jeg kommer nærmere å skrive "100 bøker-lista" sjøl og.

Herlig oppfølger!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner, og "little people".

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av rundt 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen onskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

Vanvittig god bok, seier Cathrine Krøger i Dagbladet. Ja, boka er drivande godt og interessant skrive. Forfattaren er flink.

Det er berre eit minus, eit stort minus. Forfattaren har ikkje høyrt omgrepet ”Leave them hungry”. Boka er altfor lang. Eigentleg trekker dette så mykje ned, at eg tykkjer terningkast 4 er det mest passande. Samstundes er boka så god at den bør få flest mogleg lesarar. Difor terningkast 5.

Dessutan – hadde forfattaren vore norsk, hadde boka vore ein snakkis. Forfattaren har alt vore på Litteraturhuset i Oslo og snakka om eit viktig tema i boka: bruken av verkelege hendingar og menneske i skjønnlitterære tekstar. Boka er eit korreks til m.a. Knausgård sitt litterære prosjekt.

Forfattaren er som sagt flink. Men det vert litterært for finurleg og fikst, og om lag 50 sider for mykje tekst.

Omtale i Dagbladet

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul!

Jeg legger ved en link til blogginnlegget mitt om denne boka, fordi jeg der har lagt ved mange koblinger til ulike nettsteder i teksten.