En bok som gir deg dyp innsikt i det globale overgrepet fra amerikanske etterretningstjenester etter 9/11. Snowden var i begivenhetenes sentrum og forteller fra innsiden den mentaliteten som gjorde at amerikanske myndigheter brøt sin egen lovgivning og grunnlov. Like spennende er oppgjøret som Snowden til slutt tar - med et bevisst forhold til hvilke følger det vil få for ham selv og familien. En skremmende og sterk bok som aldri bør glemmes. Om Snowden er en helt eller forræder er et politisk spørsmål - men tettere på hva som faktisk skjedde vil vi aldri komme - for motparten vil alltid forbli hemmelighetsfulle. Boken er noe tunglest og jeg måtte Google innimellom for å henge med. Men jeg er glad jeg fullførte den.

Dette er en helt grei selvbiografi som forteller om livet til Edward Snowden. Den gir kanskje litt innsikt i hvorfor han valgte å varsle om amerikanske myndigheters omfattende overvåkning, men jeg hadde nok forventet meg mer.

Likte boken godt. Det er ikke noen store overraskelser for min del, men det er skummelt at Snowden bekrefter det. Man må også tenke på at det er lenge siden han opplevde dette og med den utviklingen som er på IT området er det forferdelig å tenke seg hvor vi er i dag. Husk det er snart 10 år siden han gikk ut med dette. Den var godt skrevet og anbefales, men ikke hvis du er redd for overvåkning etc

Historien om et dysfunksjonelt etterretnings-apparat

Luke Harding (f. 1968) er en britisk journalist som jobber som utenrikskorrespondent for The Guardian. De siste årene har han skrevet flere bøker, blant annet om WikiLeaks og det forhold at han selv ikke lenger er ønsket i Russland. Den siste boka hans er "Snowden-filene", og den presenterte han bl.a. på Juristkongressen 2014. Boka utkom på engelsk tidligere i år, og Forlaget Press har sørget for å få den oversatt i ekspressfart.

"Edvard Snowdens avsløringer har berørt alle verdens land - også Norge. Etter Snowdens første lekkasje til The Guardian i juni 2013 har vi fått vite mye om målene og fremgangsmåtene til det mektige amerikanske etterretningsbyrået National Security Agency (NSA). NSA har overvåket ikke bare fiender, men også venner, deriblant Tysklands forbundskansler Angela Merkel - og europeere i sin alminnelighet.

Snowden-dokumentene tvinger nordmenn til å stille seg noen ubehagelige spørsmål. I hvilken grad er de norske styresmaktene - de nåværende så vel som tidligere - delaktige i USAs elektroniske overvåkning? Har norske myndigheter delt norske borgeres private data med den nære samarbeidspartneren i USA? Og har USA noen gang avlyttet den politiske ledelsen i Norge? Vi vet ikke hva NSA har overvåket i Norge, men vi kjenner omfanget. Tallene for Norge er oppsiktsvekkende. I løpet av én måned vinteren 2012-2013 innhentet NSA data om over 33 millioner norske telefonsamtaler - i gjennomsnitt 1,2 millioner pr. døgn. Ifølge Snowden-dokumentene overvåker byrået andre europeiske land på samme måte. Masseinnsamling foregår i Tyskland, Frankrike, Brasil og en rekke andre land. Dataene blir sendt til Fort Meade, NSAs hovedkvarter i nærheten av Washington. Nøyaktig hvor dypt samarbeidet mellom USA og Norge stikker, er svært omstridt." (sitat fra bokas forord på side 7)

Det forhold at Edvard Snowden ble en varsler, var ikke noe som skjedde over natta. Tvert i mot tok det relativt lang tid fra at han begynte å reagere på den massive overvåkningen av alminnelige amerikanske borgere i første omgang, til at han besluttet å varsle om dette og sendte en e-post med ordene "Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten ..." til en journalist.

I USA som i Norge er lovverket rundt lagring av data og muligheten for overvåkning av enkeltborgere strengt. Overvåkning skal i prinsippet kun finne sted i tilfeller hvor det er grunn til skjellig mistanke om noe kriminelt. Og det finnes regelverk - i alle fall i Norge - for bruk av det som kalles overskuddsinformasjon, og om hvor lenge det er lov til å lagre data om folk. Regelverket er så strengt at selv ikke helsemyndighetene kan bruke helsedata uten uttrykkelig samtykke fra den det gjelder.

Avsløringene som fulgte i kjølevannet av Snowden-lekkasjene har vist at regelverket ikke følges, og at NSA (i samarbeid med britene) nærmest har full kontroll over internett og elektroniske medier. De har tvunget nettselskaper som Microsoft, Yahoo, Facebook, Google etc. til å gi kontinuerlig innsyn i alle brukeres data - angivelig i anti-terrorens tjeneste. Det eksisterer et eget regelverk om innsyn som vanlige borgere ikke kjenner til ... Avsløringene viser også at alle blir overvåket - alt som går av mailer på nettet, alle telefonsamtaler, alle elektronisk kommunikasjon som sms´er etc. - alt overvåkes. Ja, selv ikke kryptering av telefoner og mailer er 100 % sikker ...

Da Snowden kom med sine avsløringer, inngikk den engelske avisen The Guardian og den amerikanske avisen The Times et samarbeid. Dette var helt nødvendig av flere grunner. Ikke bare var det mye materiale som måtte gjennomgås, men England og USA har ulike regelverk for oppbevaring og avsløring av informasjon som kan sies å være truende for rikets sikkerhet. Det gjaldt for all del å unngå at redaksjonene skulle bli tvunget til å gi fra seg materialet de hadde fått fra Snowden, fordi dette i verste fall kunne bety avisens sikre død.

Både i USA og i Europa vekker dette med overvåkning av borgerne dårlige minner. I USA har man både McCarthy-perioden og Nixon-skandalen å se tilbake på, og særlig personer som er mislikt av myndighetene vil i et slikt system være utsatt. I Øst-Europa skal vi ikke mange år tilbake før Stasi gjorde livet utrygt for mange. Men i motsetning til østblokk-overvåkningen, der hver 6. eller 7. borger jobbet innenfor etterretningen, har ikke USA så vidt mange mennesker ansatt i etterretningstjenesten. På den annen side krever ikke overvåkning i dag såvidt store personalmessige ressurser som den gangen. Et godt søkeprogram, og det er gjort på rekordtid å hente frem det man til enhver tid tenker er relevant informasjon om enkeltpersoner.

Det kommer tydelig frem i boka at Snowden ikke ble varsler for å vekke oppmerksomhet rundt sin egen person, eller at han av andre grunner hadde personlige interesser. Selv fremstår han som en bekjeden mann som helst vil leve sitt liv i fred og ro. Da han valgte å varsle, og dermed også på mange måter ødela sitt eget liv ved å bli verdens mest ettersøkte mann, var det fordi han mente at overvåkningen er grunnlovsstridig og at han ikke ønsker å leve et liv der hver minste lille ting som skjer i hans og andres liv, ender opp i en logg hos NSA. Dette strider mot hans grunnverdier. Han har betalt en meget høy pris for å bli varsler, der han i dag sitter fast i Russland fordi ingen land er villige til å ta ham i mot. Man ønsker ikke å risikere konsekvensene ved dette mot en stormakt som USA. Selv risikerer han livsvarig fengsel dersom han blir tatt og ført til USA.

"Det har vært nok ulovligheter fra myndighetenes side nå. Det er hykleri å rette slike anklager mot meg. Allmennheten har fått mindre makt på grunn av det de har gjort." Han innså at det antakleig kom til å gå ham "ille". Men han sa at han ikke angret på det han hadde bestemt seg for, at han ikke ønsket å leve i en verden der "alt jeg gjør og sier, blir registrert". Som han forklarte: "NSA har skapt en infrastruktur som setter dem i stand til å avlytte nær sagt hva som helst. Og dermed blir det aller meste som foregår av mellommenneskelig kommunikasjon, sanket inn." De føderale styresmaktene hadde kapret internett, sa han. De hadde gjort det til en maskin som spionerte på hele befolkningen." (side 98)

Snowden har omtalt sine egne handlinger som fedrelandskjærlighet, og han så ikke på lekkasjene som et svik, men som et nødvendig korrektiv til et etterretningssystem som var blitt dysfunksjonelt.

"USA er i bunn og grunn et godt land," fastholdt han. "Vi har gode mennesker med gode verdier. Men maktstrukturene jobber for å pleie seg selv, for å øke sin makt på bekostning av allmennhetens frihet." (side 99)

Noe av det som har fremkommet av de avslørende Snowden-filene er bl.a. en hemmelig kjennelse av 25. april 2013, hvor etterretningen tvang USAs største teleselskaper til å utlevere telefonlogger over milloner av amerikanske kunder til NSA. Man måtte være høyt klarert for i det hele tatt å få se kjennelsen, men for teleselskapene betydde dette at de ikke hadde noe valg. Man snakker om en masseovervåkning som er uten hensyn til om folk har begått lovbrudd eller vært delaktig i terrorisme ...

Et samarbeid mellom det amerikanske NSA og det britiske GCHQ avsløres i boka, og gir grunnlag for å hevde at dersom USA er ille på dette området, så er Storbritannia enda verre. En stadig større bruk av kryptering byr på etterretningsmessige problemer, men ikke verre enn at også dette kan løses, slik jeg forstår det. Så lenge mailtrafikk og annet krysser britisk eller amerikansk jord, er overvåkningen et faktum.

De fleste som har vært på kurs i nett-sikkerhet, vet at en mail som sendes fra en mailbox til en annen, er innom mange lands servere på veien. Her er det mulighet for å lagre absolutt alt som er innom, selv om det er tale om tiendedels sekunder. Derfor får vi høre at det å sende e-post må likestilles med å sende et postkort ... Det er en grunn til at man får tilsendt passord med gyldighet i maksimalt noen minutter på e-post, før man selv må gå inn og endre disse i systemene. Teknologisk er det altså en enkel sak å overvåke internett-brukere, men det krever atskillig flere ressurser å lagre slike mengder data som amerikanerne og britene opererer med. I alle fall over tid. Og USA har i følge Snowden i løpet av det siste tiåret, eskalert etter 11. september 2001, i hemmelighet jobbet med å samle så og si alt av kommunikasjon som kommer inn i eller går ut av landet. (se side 171)

Men hva nå? Luke Harding skriver i sin bok at alt rabalderet i kjølevannet av avsløringene har ført til mer debatt rundt temaet overvåkning. Det skjer faktisk en del spennende ting rundt forbi, og kanskje i særdeleshet i USA. Det må vel likevel anses som en slags skjebnens ironi at det eneste landet som har vært villig til å gi Snowden asyl, er Russland. For om tilsynsmekanismene i USA var skakk-kjørte, så var de ikke-eksisterende i Russland ... Men kanskje blir amerikansk lovgivning en gang endret, slik at Snowden kan vende tilbake til det hjemlandet han tross alt elsker.

Noe av det som skuffet meg mest underveis i lesningen, var president Obamas holdninger til overvåkningen generelt og Snowden spesielt. Mannen som fikk Nobels fredspris ved kanskje først og fremst ikke å være Bush jf., slik Luke Harding så lakonisk fremstiller det hele. Frihetens land og demokratiets høyborg - og så en skandale som dette, som kun er egnet til å skade landet og bli en utenrikspolitisk katastrofe ...

"Europaparlamentet stemte for nye, strenge lover om datasikkerhet. Målet var å hindre at EU-data innhentet av selskaper som Google, Yahoo og Microsoft havnet på NSAs servere. Lovforslaget var et eksplisitt motangrep mot PRISM og hadde til formål å begrense delingen av EUs informasjon med land utenfor EU. Det inneholdt også et forslag o at EU-borgere skulle ha rett til å slette alle sine digitale opplysninger fra nettet, og at selskaper som brøt med disse reglene, skulle ilegges store bøter.

Dette punktet var blitt strøket fra Europakommisjonens opprinnelige forslag i 2012 etter lobbyvirksomhet fra USA. USA mente at disse nye reguleringene ville skade næringslivet, noe Silicon Valley sa seg enig i. Men beskyldningene om at NSA spionerte på dem, gjorde mange i Europa hardere til sinns, og de som ønsket reformer, fikk større gjennomslagskraft. (Til slutt kom Storbritannia USA til unnsetning, da David Cameron overtalte de allierte i EU til å utsette eventuelle nye regler til 2015.) (side 232)

I dag snakker alle om nettsuverenitet, for derigjennom å gjøre det vanskeligere for NSA å få tak i nasjonale data. Dette har imidlertid en del andre uheldige sider - som at det blir enklere for totalitære land å overvåke egne innbyggere ...

For øvrig har den gode gammeldagse skrivemaskinen enkelte steder fått en renesanse etter avsløringene i kjølevannet av Snowden-saken. I India lagres ikke lenger topphemmelige dokumenter elektronisk - bare for å nevne ett eksempel.

Også i USA har det vært heftig debatt etter avsløringene. Kongressen er splittet i synet på om Snowden er en varsler eller en forræder, i spørsmålet om privatliv versus sikkerhet, om saken er viktig eller uviktig osv. Obama har gått i spissen for at reformer skal innføres, men de sterkeste skeptikerne er ikke overbevist. Er det tale om reformer eller "reformer"? Er endringsviljen og prosessen reell, eller er det tale om en skinnprosess? De store selskapene som Apple, Google, Facebook, Microsoft, Twitter og AOL har forlangt at myndighetene må slutte med overvåkning uten mistanke, og i stedet konsentrere seg om enkeltpersoner det er grunn til å mistenke. Det gjenstår å se hva som kommer ut av dette.

Luke Hardings bok "Snowden-filene" er uhyggelig aktuell og interessant, og etter å ha lest den sitter jeg igjen med en følelse av uro. Tenk på alle elektroniske spor et moderne menneske tross alt legger etter seg i løpet av et liv, og så sitter det noen og samler sammen alt dette i databaser rundt omkring i verden. En ting er det man velger å legge ut i full offentlighet selv, men det er mye annen korrespondanse som ikke er ment for andre enn de impliserte parter, og hvor formuleringene garantert ville ha vært annerledes dersom man hadde visst at andre enn dem dette var ment for også skulle lese alt. Et land kan ha all verdens gode eller mindre gode intensjoner, men hva da dersom et i og for seg vennligsinnet land blir okkupert av et annet ikke fullt så vennligsinnet land, som med på kjøpet får med seg alle de lagrede opplysningene om landets borgere? Aller, aller verst blir det når et land som oppfatter seg som et demokrati, masseovervåker alle landets innbyggere uten deres vitende og vilje - på tvers av de offisielle lovene.

Jeg savnet at det hadde funnet sted direkte samtaler mellom forfatteren og Edvard Snowden, men dette har vært en umulighet siden Snowden ikke kan forlate Russland, og fordi Harding ikke er velkommen i Russland. Jeg sitter igjen med et sterkt sympatisk bilde av en varsler som har betalt en høy pris for privatlivet til oss alle. Dessuten fremstår forfatteren som meget kunnskapsrik og troverdig. Den delen av boka som handler om hvordan myndighetene i USA og Storbritannia forsøkte å forhindre offentliggjøring av skandalen, er nærmest thriller-aktig, og uhyggelig spennende.

Ellers vil jeg fremheve boka som godt skrevet og er meget detaljert rundt absolutt alt som har skjedd i Snowden-saken fra lekkasjene var et faktum, og frem til helt nylig før boka gikk i trykken. Boka er dessuten meget tankevekkende for alle oss som elsker internett og sosiale medier ...

Denne boka anbefaler jeg sterkt alle til å lese!

Vanskelig å gi terningkast til denne boka. Terningkast 6 for viktighet - boka er utvilsomt et svært viktig dokument i debatten om elektronisk overvåking. Snowden ofret hele sitt vanlig liv, karriere, familie osv for disse avsløringene. Hans største bekymring var likegyldighet, at folk skulle trekke på skuldrene og ikke bry seg. Samtidig blir siste halvdel av boka litt for lang og utflytende og inneholder stort sett Greenwalds argumenter mot overvåking osv. Denne delen kunne ha vært strammet opp og kuttet litt. Men alt i alt en av de virkelig viktige bøker om statens kontroll av enkeltmennesker.

Jeg tror ikke Orwell kalte boken 1984 for å fortelle hvordan verden ville se ut det året. Etter hva jeg har lest (det er diskutert tidligere i denne tråden) var årstallet litt tilfeldig valgt.
Dessuten ser jeg på romanen som (dystopisk) fiksjon og en advarsel mot totalitære samfunn, ensretting og dehumanisering.
Tittelen kunne vel forsåvidt like gjerne vært "2084" (eller "2014").
Det er vanskelig å spå om framtiden (kan man spå om fortiden?), men Orwell har jo truffet bra på noen områder når det gjelder teknologi (fjernskjerm, overvåking).
Måtte smile da jeg leste at Winston mottar skriftlige beskjeder gjennom et rør.
Forresten: Når kunne vi sende skriftlige meldinger (sms) på mobilen? Og e-post?
Og se bare hvordan vi kommuniserer her inne.
Var det ikke et forslag om at myndighetene / politiet skulle kunne avlytte hele befolkningen? Jfr. CIA, Snowden.
Jeg tar likevel sjansen på å la være å destruere (slette) innleggene mine her, Tankepoliti eller ikke Tankepoliti.

Ny stor roman på over 600 sider - vel verdt hver side! En amerikansk samtidsroman med vekt på nettopp samtiden.
Et sentralt miljø i boka er "The Sunlight Project", en organisasjon/hackergruppe ledet av øst-tyske, karismatiske Andreas Wulf, som avdekker hemmeligheter av Assange og Snowden-kaliber. Hovedperson er Pip Tyler, vokst opp med nevrotisk mor, som skjuler seg så godt at Pip ikke en gang har fått vite sitt eget egentlige navn og fødselsdato. En stor roman med Franzen-typiske personlige dramaer og dypdykk i persongalleriets psyke. Anbefales - på det sterkeste!

Satt en stund før jeg greide å klassifisere boken som "faglitteratur", det er heller ikke dekkende, men jeg hadde ingen kategori som passet bedre. Journalistikk i bokform kunne vært en sjanger, for det er lite annet. Det er lettere å si hva dette ikke er. Det er ikke en biografi om hverken Snowden eller Greenwald. Det er ikke et forsøk på å skrive skjønnlitteratur om et alvorlig emne.

Dette er en "varsku" bok om overvåkningen som allerede skjer i dag og hvilke konsekvenser det vil få videre. Som norsk er det spesielt skuffende at dette har tatt seg opp under Obama sin regjering, som nordmann har jeg - via media - fått et godt inntrykk av hva som skjer mens han har vært president.

Selv etter å ha lest boken, og denne boken - for meg - er "å preike for menigheten", er det vanskelig å ta det innover seg. Jeg jobber med IT og er veldig klar over hva som ligger i "de store tallene". Det å lage statistikk over hva som har skjedd og bruke det som styringsparameter er en voldsom kraft. Det trenger man selvfølgelig ikke å jobbe med IT for å mene - se på nettavisene sin dreining mot å få lesere (bedre kjent som "klikkhoreri"), så er det åpenbart hva det styres etter.

Jeg også ser tegnene på at det jeg gjør digitalt får en konsekvens som jeg ikke liker. Flybilettene som mannen min bestiller til ungene dukker på magisk vis opp i kalenderen min. Jeg får en forespørsel fra LinkedIn om å kontakte en mann som jeg har sendt to mailer til (ikke i jobbsammenheng), men fra gmail kontoen min.

Alikevel, har jeg store problemer med å skjønne omfanget av overvåkningen, enn videre ta det inn over meg. Må med skam (?) bekjenne at jeg opplevde SPECTRE (siste James Bond filmen) som noe jeg ble mer påvirket av. Påvirket i den forstand at jeg opplevde at jeg burde gjøre noe.

Den er temastyrt. Det er på en måte verden og ideologiene som er "hovedkarakterene" som skal følges. Den handler om drakamp mellom ideologier og verdenssyn, og hvordan det meste kan forandre seg, sånn at man kan ende opp på andre sida av bordet for å forsvare akkurat det samme som man alltid har forsvart. Banditter går plutselig i uniformer, og politiet gjemmer seg for ikke å bli tatt ( tenk på Snowden). Kapitalismen fungerte bare når den var pressa av en opposisjon og et konkurerende system. Hvor er verden på vei, og hva skal vi innbyggere tenke og gjøre i situasjoner hvor ting ikke lenger er hva de var, er temaet i boka. På sida av det er det en skattejakthistorie, men det er den lille sidehistorien.