Bokelskere.no

Liker The Walking Dead veldig godt, så tenkte jeg skulle se hva annet Robert Kirkman har laget. Og da kom jeg over denne: Super Dinosaur. Den handler om Derek Dynamo og hans tyrannosaur-venn Super Dinosaur, forkortet til SD i kampens hete. Sammen med faren, Doktor Dynamo, kjemper de mot den gale vitenskapsmannen Max Maximus og hans dinosaur-menneskehybrider. Derek er litt irriterende innimellom, men den elskelige SD, i sine mange kamp-drakter, kompanserer for det. Det er tydelig at serien er inspirert av både Iron Man og Power Rangers. Her er det masser med galskap og moro. Bare skurkenavnene får meg til å glise: Painkylosaurus, Terrordaktyl, Tricerachops (hun har øks), Doometrodon og Squidious (man får skikkelig lyst til å sette en "Darth" foran). Om man klarer å overse hvor virkelighetsfjernt alt dette er, så er denne tegneserien, for å bruke Dereks favorittord, "Awesome".

Det er jo så deilig med sjølhogd ved. Or, osp og bjørk. Når jeg teller etter er det nok allerede femte gangen det samme trevirket varmer. Øks, motorsag, muskler, tømmersaks, bil og tilhenger, engangspaller, plast og tau - ja, og egen teig, sjølsagt. Liene her inne i Sørfjorden og Odda er fylt med ved for den som bor her. Og gidder... Mye bedre med 8 minus og sol enn 10 pluss og søleregn :-)

Se der ja - jeg er og blir en håpløs skumleser. Der står det jo: "... og forbudet hadde ikke forandret noe hos Torrelli". Altså 1920.

Jeg har visst den samme utgaven som du, og koser meg med illustrasjonene fra filmen, som dukker opp iblant. Det ser forresten ut som filmutgaven har pyntet litt på utseendet til en del av personene, for eksempel Dolores (Sweets), som Steinbeck beskriver slik: "Det er sant nok at i det daglige var hennes stemme skrikende, ansiktet hardt og skarpt som en øks, kroppen kluntet og hodet fullt av egenkjærlige tanker."

Gudsjelov er jeg ferdig med denne nå... Misforstå meg riktig, det var en knakende god fortelling, men jeg ble så stressa av at hvert minste lille skifte (av og til bare noen setninger) skulle markeres med "Kapittel ditt-og-datt", som om forfatteren har vært livredd for å ikke tas seriøst eller noe! Opplevde det såpass frenetisk hyppig at det ødela leseopplevelsen... Kanskje er jeg sær, litt vel i overkant vâr for hvordan brødtekstutformingen også forteller.

Selve fortellingen var av høy kvalitet, Frode Granhus har ikke gitt seg hen til unødvendigheter, forteller levende og malerisk, uten å forskjønne med rosa, kunne nesten lukte fjæra, så for meg glinsende våte fjellvegger med sår etter ferske ras, jeg så for meg splintene av knust berg... Personene virker levende og troverdige, men menneskehetens feil og kvaliteter. Rino Carlsen er en velsignet vanlig fyr det er lett å føle med, han har den magefølelsen en god etterforsker bør ha, han har svakheter og mangler, men ikke på de riktige stedene. Jeg har vokst opp blant menn som kunne overlevd lenge i hvilken som helst utmark med kniv, øks, bryne og ei rifle, så manglende nevenyttighet sto for meg som Rinos største mangel... (hehe). Likevel virket han ikke på noe tidspunkt handlingslammet eller planløs. Heldigvis. Han er en karakter som bærer historiens framløp godt. Forresten kjenner jeg en med nesten maken bil som han... Falmet turkis, veteran og i svært god stand. Med navn og har gått veteranløp. Dønn solid og uknekkelig. For meg former det litt bildet av at Rino i bunn og grunn fremstår som en like solid kar.

Men vær så snill Schibsted, be Granhus om å skifte avsnitt uten å skrive nytt kapittelnummer over i tide og utide! Dette trakk ned én prikk. Firer fra meg.

Er det lurt å grave i fortiden til våre nærmeste?

En tidligere skihelt har blitt en gammel mann med årene. Han bor et tykke unna folk og blir betraktet som en enstøing. En såkalt lokal raring. En dag blir han funnet drept med en øks på sin egen eiendom. Det har nemlig godt rykter om at han har mye penger gjemt et sted hjemme hos seg. Men er det sant eller var det bare et rykte? En kvinne (Katrine) får sparken som journalist og drar hjem til moren sin. Moren hennes har nylig kommet inn på sykehjem. I den tomme leiligheten til moren hennes finner Katrine noen papirer som tyder på at noen har tilbudt moren hennes en sum på et hus som Katrine ikke har hørt noe om, som tydeligvis var morens barndomshjem, som ligger i et sted kalt Tornedalen. Mens Katrine gjør sine undersøkelser, må hun reise til et land der nesten ingen behersker engelsk for å finne ut mer om hennes egen mor som hun trodde at hun kjente. Hva binder alt dette sammen og er det en felles tråd i dette i det hele tatt?

Nå er det lenge siden jeg har lest svensk krim. Gjorde det mye før i tiden, men av og til trenger man pause av alt. Og svensk krim er slett ikke det verste jeg leser. Håkan Nesser er en av mine svenske krimfavoritter, og må nok ærlig innrømme at navnet Tove Alsterdal har gått meg hus forbi av en eller annen grunn med tanke på at jeg er ganske oppdatert på forfatternavn innen krim og spenning - sjangeren. Samtidig så nøler jeg ikke med å utforske "ukjente" forfatterskap heller. Det er viktig for meg å utvide horisonten og jeg krever variasjon i lesestoffet. Å lese bøker av forfattere jeg ikke har lest noe av før er alltid en skrekkblandet fryd.

Bøker som En stille grav er litt vanskelig å forklare uten at det blir rotete. For her er det flere tråder som er snurret sammen til en eneste stor ball og som på en eller annen måte skal bli nøstet fra hverandre i tur og orden. Det er snakk om parallele historier som hører sammen på en eller annen måte og det er ikke greit å skrive om slike bøker bestandig uten å røpe for mye.

Uansett, det er ingen tvil om at Tove Alsterdal skriver godt. Måten hun beskriver vinteren på, den bitre kulden er til å ta og føle på. Og hun skriver troverdige karakterer, men skulle ønske jeg fikk vite litt mer om hvordan de ser ut, tydeliggjør visjonen av dem og jeg savnet litt mer av fortiden til selveste hovedpersonen, Katrine. Det meste var jo om fortiden til moren, som var hovedfokuset i boka, men jeg er litt avhengig av å bli kjent med så og si hele persongalleriet også. Få et slags helhetsinntrykk av dem. Det var et lite savn.

En stille grav er en troverdig krimbok med familiehemmeligheter og intriger som har vart i over lengre tid. I enkelte deler er det spennende, men det er ingen heseblesende spenningsroman. Til tider føltes det ut som om sidene var sølt med lynlim. Sidene gikk ikke av seg selv og boka ble dessverre ikke slukt med et jafs av denne leseren. Denne typen krim ble litt for hverdagslig og langdryg for min del. Den var visst ikke mørk, morbid og bestialsk nok for meg. Alt i alt, grei bok å lese i kjedelige stunder, men ikke noe særlig mer enn det. Ingen minnerik leseopplevelse for meg, dessverre.

Ubehagelig lesning. Men knallgod roman med en fortellerstemme som lurer leseren. Minner meg litt om Beate Grimsrud på en måte i måten å skildre oppvekst på (Å smyge forbi en øks)- men det er bare en rar assosiasjon, tror jeg.

"We had come to a field as long and wide as you like with us on one side and them on the other. It was their boys in their soldier hats and us in ours. If we'd been wearing the same colors, you could have thought it was a mirror. Like the central job of it was we were fixed to fire at ourselves." s. 27 Neverhome (Av Laird Hunt, 2015 , Chatto & Windus, 243 sider)

Fremragende og særegent om den amerikanske borgerkrigen og om finne sin plass i solen.

Det meste jeg vet om den amerikanske borgerkrigen, kommer fra et dusin bøker som, enda de var dyptpløyende og nyanserike, kan beskyldes for å ha et skråblikk på denne konflikten i Nordstatenes favør. Noen vil si at et slikt standpunkt er uunngåelig, siden det motsatte kan og vil bli oppfattet som et forsvarsskrift for Sørstatenes store skamplett; slaveriet.

Motargumentet mot denne beskyldningen, et som blir brukt den dag i dag av en betydelig gruppe mennesker i statene som tapte krigen og som for øvrig også dukker opp i Laird Hunts fantastiske roman, «Neverhome», er at opprettholdelsen av slaveriet som institusjon ikke motiverte alle de som kjempet og døde i konføderasjonsstatenes navn. Og dermed er debatten i gang.

Verken fagbøker, skjønnlitteratur, film eller tv-serier, uansett hvor gode de er eller hvor mange lesere eller seere de får, kan gjøre noe særlig for å endre slike fasttømrede og rigide holdninger om fortiden. Men filmer og bøker – særlig bøker- kan hjelpe oss å komme nærmere menneskene, uansett hvilken side de var på, og gjøre et forsøk på å forstå hvordan de levde og så på verden den gang, og kanskje mer interessant; hva som motiverte de som bestemte seg for å ta til våpen mot broren sin. Eller søsteren sin.

Mange av de mest berømte og kjente litterære bøkene om denne krigen og de som levde, kjempet og døde under den, har en tendens til å være en anelse sentimentale eller nostalgiske mursteiner som bruker romanse som et lim for å holde leseren fast.

Heldigvis og beundringsverdig nok, styrer den Singapore-fødte amerikanske forfatteren Laird Hunt unna dette. Han gjør også noe en sjeldent eller aldri ser; han fokuserer på én karakters odysse fra start til slutt. Fra krigens relativt optimistiske start til dens slutt, da de som ikke ligger igjen i slagmarken, døde, døende eller lemmeløse, drar hjem til sine kjære med tikkende bomber i hodet.

At denne karakteren er en kvinne som utgir seg for å være mann, vil kanskje i begynnelsen få en del til å rope om gimmick og anta at boka er en lettvekter på grunn av denne velbrukte kamuflasjen. Men la det være sagt; Hunt er ikke en forfatter som er opptatt av de store faktene, og han bruker aldri hovedpersonens rollespill på krigens teater til å ta med leseren på en forviklingskomedie, han bruker heller ikke trusselen om avsløring som en øks som får leseren til å bla febrilsk frem for å se om og når Ash, fortelleren og hovedpersonen, får masken revet av seg.

Reisen starter i Indiana. Ash, vår heltinne, er en ung kvinne som bor på gården hun arvet fra sin døde mor sammen med sin livsglade, svaksynte og noe «svake» ektemann, Bartholomew. Når krigen kommer og «alle» ser ut til å melde seg frivillig, gjør Ash det også. Delvis fordi Bartholomew ikke kan, og delvis fordi hun, enda så glad hun er i ektemannen, er villig til å dra fra ektemannen for å se noe annet enn Indiana og dets landlige liv. Hun vil oppleve noe.

Til tross for sitt kjønn og de herskende konvensjonene på denne tiden, er Ash ikke en fersking når det gjelder våpen og det å drepe. Hver uke, hele året, pleier hun å dra på jakt i nærområdet. Å ta livet av dyr er selvsagt noe annet enn å drepe et menneske, spesielt på nær avstand. Om det har hun ingen illusjoner. Men hun er heller ikke i tvil om at blodsutgytelsen ikke vil vekke en like stor vemmelse som hvis hun hadde vært totalt uerfaren med drapsvåpen.

Også her tar romanen befriende nok en annen retning enn den kjente stien. Den som tilsier at hun må henge med hodet og være «kvinne» over å pumpe fiendens kropper med bly. Hun oppfører seg altså som en av gutta.

Den første gangen hun ikke gjør det, er når hun og medsoldatene marsjerer inn i en liten by og tilbyr jakken sin til en ung kvinne som ved et uhell får visse deler av kroppen blottlagt. Fordi soldatlivet er nå som det er, fører episoden til at hun får kallenavnet «Galant Ash», og hun får til og med en ballade skrevet om seg.

Uheldigvis får medgangen henne til å droppe forsvarsverkene, stole på sine medsoldater. Og en dag får denne mangelen på årvåkenhet en miserabel pris; hun og to medsoldater blir tatt til fange av lovløse som er opptatt av én ting; dusøren sørstatsgeneralene har lovet ut til den som bringer dem hodet til krigførende fra Nordstatene. Levende eller død.

«Neverhome» er en fabelaktig god historie, fortalt med en særegen, gripende og usentimental stemme som er så musikalsk at man ikke kan la være å bli forført og henført av den. Bokas karakterer lever og puster og spretter ut av sidene med en så sterk livsenergi og et så insisterende krav på eksistens at man til slutt ville sverge på at den var et historisk dokument.

Og det er før den tragiske slutten som, enda den fikk meg til å sukke, overbeviste meg om at boka ikke bare er den beste romanen jeg har lest om den amerikanske borgerkrigen, men også en av de beste bøkene jeg har lest i år.

Fantastisk!