Jeg har måttet akseptere at tekstens form, ufrivillig er som hele den samiske historien, som et skobånd noen har hugget over med øks. Trådene er ikke engang fliset opp, de tar bare plutselig slutt, og mønsteret vårt er så vanskelig å gjenoppta.
Jeg ble sett og valgte livet er en fortelling fra eget liv av Erland Jensen Boneng. Erland er en god venn av meg, men jeg vil gjerne likevel si noen ord om denne boken.
Erland har opplevd mye vondt i livet og var i 31 år rusmisbruker. Han har sittet 16 år i fengsel, og var fryktet av dem som kjente ham fordi han kunne bli veldig sint. Han var også kjent for å gå med øks og var i Elverum kjent som "øksemannen". Etter to hjerteinfarkt og kreft var han nedbrutt og ødelagt av narkotika. Men da skjedde det som er så fantastisk. Erland gikk med på å reise til Evangeliesenteret for å bli rusfri. Der møtte han Jesus og ble en kristen.
I dag er Erland et av de vakreste menneskene jeg kjenner. Han er alltid glad, noe som er utrolig sett på bakgrunn av alt det vonde han har opplevd. Men enda mer respekterer jeg ham for hans store omsorgsevne og evne til å se mennesker. Jeg ble kjent med Erland ikke så lenge etter at han kom på Evangeliesenteret, og jeg har alltid stolt helt på ham. Han er en god venn og en mann jeg vet jeg kan være trygg på. Og så har han veldig gode klemmer.
Det har vært veldig sterkt å lese boken hans. Noe av det han har opplevd har han fortalt meg i løpet av de 10 årene jeg har kjent ham, andre ting var nytt for meg. Men jeg sitter igjen med sorg over hva han har måttet gå igjennom og en enorm respekt for mennesket Erland.
Jeg deler dette fordi jeg gjerne vil at flere skal få lese denne boken. Den har en sterk historie og et stort vitnesbyrd om hva Jesus kan gjøre i enkeltmenneskers liv. Du kan ta kontakt med Erland på Facebook, eller ta kontakt med meg så skal jeg videreformidle forespørselen. Det er ikke en tykk bok og den er lettlest. Men du sitter igjen med en stor glede over hvilken forandring Jesus kan gjøre for noen som har det veldig vanskelig.
... sannheten er at begrepet poesi, tatt i sin vide og egentlige betydning, er en av de sterkeste og mest elementære krefter i menneskelivet. Det gir seg tusen skikkelser og uttrykk. Om det så bare er den ramme eimen av møkk over jordene en dag i våronna, så er det poesi. Sild og nypoteter er poesi ... en halvliter øl med sakte sig av doggdråper på glasset ... Det er ikke mulig å leve en eneste dag her på jorda uten å møte poesien i en eller annen form. Poesien er like selvfølgelig, og jeg hadde nær sagt like nødvendig, som surstoffet i lufta og hjerteslaget i brystet. Ble den tatt fra oss, ville vi dø gispende som fisk på land ...
Det var en fin dag, tidlig vår. Lufta så klar og rein som smeltevatn over glattskurte elvesteiner. Av og til rensket gauken strupen med tørre skratt inne i bjørkeskogen ved stien,Gol lange salver så dvergmålet svarte bjart inne i Svarttjennsberget.
[...] det vanskeligste av alt i skrivekunsten, disiplinen, askesen [...] : Å skru ordene ned, gjøre dem små og uselviske, slik at virkeligheten bak dem kan trenge gjennom og tale med sin egen ordløse stemme. Å smelte ord og virkelighet sammen til ett, dét er sjølve alkymien i diktningen - De vises sten - som alle diktere drømmer om [...]
Den som alltid har hørt skogene synge, han har noe av havets uendelighet i blodet. Vinden bærer havets sanger med på sin vandring. Synger dem for seg sjøl der den trår fotstilt over fjell og vidder, gjennom skoger i solfallet. Nynner dem lågmælt i de høge, svaie granene rundt nautgarden heime på skogstorpet. Drønningstunge åsrandsrytmer, vingeslagmjuke, blådimme ord.
Ja - nå vet jeg hva det var som kalte på meg, ropte fjernblått på meg i innlandsnettene når en stor favn av vind tok skogen og løftet den opp i rom og evighet: Havet!
[...] jeg fikk igjen den rare kjenslen av at jorda seilte, bruste frem gjennom rommet med gyllent stjerneskum for baugen.
Det var fordi mamma visste at Edward og pappa også drev på med det. Det var det som egentlig gjorde henne kvalm. Det gjør meg kvalm også. I alle fall så begynte alle tre å skrike mot meg. Mamma sjokkert og pappa rasende. Jeg har aldri sett pappa så sint. Mamma glapp ut med aborten. Og han slo og slo meg og kalte meg hore . Og lillesøsteren min skrek hele tiden at hun var sjalu for hun elsket også Edward.
Det er noe med islandske sagaers måte å fortelle ting på... Ein mann hette Tjodolv. Han fikk ei øks i skallen. So vart han ute av soga. (Forhåpentligvis nogenlunde riktig sitert. Ikke husker jeg hvilken saga, heller). Kan man si det bedre? Det er noe Hemingwaysk over det: A man walked down to the river. The river was there.
Jeg har ikke fått med meg noe radioprogram om dette i år, men innlegget ditt vekker gode minner hos meg fra 1998, da jeg var en av dem som hadde gleden av å sitte i juryen. Det var en morsom opplevelse, selv om jeg godt husker hvor vanskelig det var å velge den gangen mellom de nominerte. I ettertid er det artig å se at hele 4 av de seks forfatterne som var nominert dengang har fått prisen. Det gjelder Erik Fosnes Hansen, som vi til slutt ble enige om å gi prisen, for hans bok Beretninger om beskyttelse. Karl Ove Knausgård debuterte det året med Ute av verden, fikk seinere prisen for En tid for alt, og er jo nominert også i år med Min Kamp. Dessuten var Beate Grimsrud nominert med Å smyge forbi en øks, fikk prisen i 2007 med Søvnens lekkasje, og Kjartan Fløgstad var nominert med Kron og mynt, fikk prisen i 2006 med Grand Manila. Vel, det får være nok mimring. Av årets npminerte bøker har jeg bare lest 2 av de som ble nominert til slutt. Og har Min Kamp som soleklar personlig favoritt. Anne Oterholm imponerer som vanlig stilistisk, men tematikken fenger meg ikke helt. Jeg har også svært vanskelig for å skjønne juryen som valgte å utelukke Roy Jacobsens Vidunderbarn fra lista. Den boka kunne nesten fortjent en pris etter mitt skjønn, og jeg tror den ville kommet høyt på lista om det var lytterne som også skulle nominere kandidatene.