Hyggelig at du er tilbake, Gretemor!
Denne gangen grubler jeg ikke i det hele tatt - her forleden stanset nemlig blikket mitt tilfeldig på ei bok i hylla, og det slo plutselig ned i meg: Den må jeg snart lese om igjen! Og siden det klaffer perfekt med neste lesesirkel-kategori, kunne det vært trivelig med lesefølge.

Det dreier seg om Sara Lidmans Multelandet, utgitt i 1955. En enestående produktiv og engasjert forfatter som dessverre er gått litt i glemmeboka, tror jeg. Fra Bokklubbens presentasjon av Multelandet i 1979:

"Dette er en sentral roman i Sara Lidmans mangfoldige og spennende
forfatterskap. Denne gangen utspiller handlingen seg i hennes eget
landskap, det hun selv kjenner fra sin egen barndom. Stedet er "Øen",
en karrig stripe fast grunn midt ute i det vesterbottenske
myrlandskapet. Her har noen nydyrkere fristet et liv i ussel
fattigdom, og vi møter dem i forfatterens beretning om enkle
menneskers slit, om fornedrelse og livsglede - alt løftet opp på et
høyt plan av beåndet realisme. ( ...) Elendigheten og nøden er
skildret med drastisk åpenhet, men med en djerv humor som forvandler
fattigdommen til menneskelig rikdom."

Handlingen er lagt til mellomkrigstida.

Mitt impulsforslag er altså
Multelandet av Sara Lidman

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese.

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet).

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen.

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken.

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18)

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v.

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?).

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen.

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer.

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som så forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare må få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt!

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

Etter å ha lest Gutten ønsket jeg å lese mer av denne forfatteren. Jeg ble dessverre skuffet, Her er fortsatt gode skildringer, men melankolien og det deprimerende dominerer. Det er lite rom for håp og livsglede. Det ble en tung bok å fullføre, dessverre.

«Takk for et fint møte på biblioteket kveld. Du er en dyktig formidler av viktige ting, unge dame. Du tør alvoret og dybden. Du trengs. Godt at du fins. Giitus eatnat, duostilis Elise!»
– Mari Boine, artist

«Jeg er rørt. Det er fantastisk at det finnes slike unge, dyptgripende stemmer. Dette har jeg sett mest fram til under hele litteraturuka»
– Torill Stokkan, festivalleder for Litteraturuka i Sarpsborg

«Du skriver med innlevelse og pasjon, og evner å si mye med få ord. Dette er prosalyrikk på sitt beste.»
– Tom Gudland, ansvarlig redaktør Forlagshuset Vest

«Fantastiske dikt. De er flotte, rørende og dype. Jeg opplever at det er så mye sjel og kunnskap i dem. Det er en så vakker måte å bringe verdifulle budskap ut og vekke mennesker fra deres søvn, og du er god til å finne ordene.»
– Ingelise Lund, psykoterapeut

«Naturverner, kvinneaktivist, engasjert i samisk kultur, billedkunstner og håndverker – og nå forfatter av boka «Dråper av mitt blod». Fredrikstadkvinnen Elise Embla Scheele, bosatt i Karasjok i Finnmark, er en ung og fremadstormende ambassadør for den nye generasjonen kvinner som står frem med sitt budskap på en uredd og uselvisk måte.»
– Leif B. Kristiansen Freyvoll, magasinet Medium

«Elise Emblas poesi og bilder er fulle av kraftfulle anslag; her er referanser til både samisk folklore, norrøn mytologi og eksistensialisme; eller på «godt norsk»; hvordan det er å være menneske på denne kloden, med alt det bærer med seg av utfordringer, sorg og tap, men også nærheten til natur, dyr, venner og kjærlighet. Elisa Embla, oppkalt etter det kvinnelige urmennesket i norrøn mytologi, har hatt noen runder i livet som skinner igjennom i hennes billedkunst og poesi. Hennes poesi er varsom, men likevel rett til poenget. Selv om budskapet kan synes tungt er det mye livsglede og positivitet i Elise Emblas verk»
– Hilde Marstrander, Fredrikstad blad

«Girjealmmuheami oktavuođas Scheele doalai dáiddagovvačájáhusa “Trance Mission”. Son lea dán giđa johtán Sámis almmuheamen girjjis, sihke Guovdageainnus beassážiid, ja dasto Kárášjogas ja Leavnnjas. Girji lea dárogillii ja dan namma, «Dråper av mitt blod» (Mu vara goaikkanasat), lea jurddašuvvon feara geange várás. Eatnašat dovdet iežaset divttain, nu ahte heivejit buohkaide, geat beroštit ollisvuođas. Son čájeha girjji mas lea feara mii, sivdnádusmuitalusat, máidnasat, ja seammás garra spižá Norgga riikka ja dan álbmoga luonddu- ja biraspolitihka ektui, ja unnitlogu álbmogiid birgemis.
Dasa lassin čálli čalmmustahttá min nissonipmiliid, mat leat vuostebeallin almmáijođiheddjiide, patriarkáhtaide, geat ráđđejedje ja ráđđejit servodagas, ja leat vajáldahttán mo nissonolbmuiguin láhttet. Garra sániiguin son spihčče ja logemat olbmo guldalit dárkilit su diktalohkama. Mii gullat eatnama jiena Elise bokte, gii jearrá «-manin lehpet mirkkohuhttán mu?», man gullat dollagáttis seammás go dolla russu.»
– Åsa Márgget Anti, Sámi ođasmagasiidna

«Elise Embla Scheele er kunstner og poet, og har nylig lansert boken «Dråper av mitt blod». Et verk der den unge forfatteren med brutal ærlighet reflekterer over etiske og filosofiske spørsmål knyttet til livet, og menneskets rolle her på den blå planet. Med enorm innlevelse og rå styrke drar hun med seg publikum inn i hennes tankeunivers. Inn i hennes mytiske, filosofiske og samfunnskritiske refleksjoner om mennesket, livet og naturen.
Scheele er inspirert av det mytiske perspektivet, myter og drømmer, noe som kommer tydelig frem i boken. Forfedre, gudinner og ånder dukker opp side om side, og hånd i hånd med miljøspørsmål, identitet, samtid og fortid. Hvor har vi vært, og hvor er vi på vei? Flere av diktene ser ut til å handle om menneskets grådighet, misbruk og besudling av jorden. Noen av diktene beskrives som varsler om hva som vil komme, dersom mennesket ikke endrer kurs.»
– June Helén Bjørnback, avisa Ságat

«Elise Embla Scheele er en engasjert lyriker. Hun har markert seg som «aksjonspoet» ved demonstrasjoner og markeringer mot statlige overgrep. Nå er hun ute med boka «Dråper av mitt blod», hvor harmen over verdens urett får utløp sammen med lidenskapelige dikt om urfolks unike kontakt med det åndelige. Samtidig som «Dråper av mitt blod» er en personlig bok, drøftes aktuelle temaer som vårt lands flerkulturelle fortid samt konsekvensene av statlig fornorskningspolitikk og diskriminering, moder jord og andre glemte gudinner i et feministisk perspektiv samt naturfolks tradisjonelle livssyn stilt opp imot trolldomsforfølgelse, den moderne sivilisasjons miljøødeleggelser og væpnede konflikter. Boka passer for folk som er opptatt av å tilegne seg dypere innsikt både på det indre plan og i samfunnet rundt seg, og som er åpne for andre perspektiver på livet enn hva organisert religion og moderne vitenskap kan tilby.»
– Mai-Britt Hareide, magasinet Bokstaver – bokmagasin på nett

Jeg oppfatter det slik at noe av det viktige ved personen Herdis er at hun står i en slags mellomposisjon mellom ulike kontraster. For det første befinner hun seg i en alder mellom småbarn og ungdom. Nå vet jeg ikke riktig hvor mange år bokas handling strekker seg over (kan ikke finne at det er antydet), men det er klart at det er flere år gått mellom romanens begynnelse og slutt, og Herdis har utviklet seg, forandret seg.
En annen kontrast er familieforholdene. Moren og faren er ganske ulike personligheter, den livlige moren og den langt tausere faren. Og ser vi på familiebakgrunnen, besteforeldrene, blir forskjellen enda større, På den ene siden har vi morens tysk-jødiske familie der kultur og livsglede har rotfeste. På den andre siden den religiøse farmoren og all hennes «okking» om synd og straff. Begge sider preger Herdis som blir stående midt i mellom.
For det tredje er det Herdis sin dragning mot musikken, mot fantasien, mot alt som er vakkert. Men denne dragningen begynner å slå sprekker når verdens brutale virkelighet velter inn over henne. Det er en tid full av brytninger hun lever i. Første verdenskrig raser ute i Europa. I Russland skjer den store revolusjonen som kommer til å snu opp ned på gamle samfunnsstrukturer.

Ikke min favoritt av Michel. Mulig jeg ikke forstod boka. For meg handlet det om en depressiv og livstrøtt mann på 30 år som forteller om sin uinteresserte livsglede.

For en bok! Språket tar meg fra første linje og rører ved meg gjennom hele historien. Vakkert, vakkert, vakkert om ensomhet, livsglede, oppvekst, vennskap og familie. Skulle ønske jeg kunne oppdage boken en gang til.

Roman The Swimmers av Julie Otsuka ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023 med tittelen Svømmerne. Den begynner slik:

«Bassenget ligger dypt under bakken, i et digert hulelignende lokale, flere meter under byens gater. Noen av oss kommer hit fordi vi er skadet og må helbredes. Våre lidelser er tallrike: Vi er plattfot, har dårlig rygg, knust hjerte, brustne drømmer, angst, melankoli, manglende livsglede - de vanlige plagene på bakkeplan. Andre blant oss er ansatt på høyskolen i nærheten og liker å ta lunsjpausen der nede, i vannet, langt borte fra kollegaers og dataskjermers stirrende blikk. Noen av oss er her for å slippe vekk, om så bare for en time, fra skuffende ekteskap på land. Mange av oss bor her i strøket og er simpelthen glade i å svømme. En av oss — Alice, en pensjonert laboratorietekniker med demens i tidlig stadium - kommer hit fordi hun alltid har gjort det. Og selv om hun kanskje ikke husker koden til låsen på garderobeskapet, eller hvor hun la fra seg håndkleet, vet hun godt hva hun har å gjøre så snart hun er i vannet. Svømmetakene hennes er lange og myke, frasparket sterkt, hodet klart. «Der oppe», sier hun, «er jeg bare én av mange gamle damer. Men her nede, i bassenget, her er jeg meg selv.»

Halve romanen er om svømmerne. Andre halvpart er om Alice, hvordan hun etterhvert forsvinner ut av livet. Må plasseres på et hjem med andre demenssyke.

«Det finnes ikke noen «mening» eller noe «høyere formål» med lidelsen din. Den er ingen «gave» eller «test» eller en anledning til personlig vekst eller endring. Den kommer ikke til å helbrede din rasende, sårede sjel, gjøre deg til et snillere, mer barmhjertig menneske, eller mindre fordømmende overfor andre. Den kommer ikke til å gjøre dine betalte omsorgsytere det spor edlere («Hun er en helgen»), eller berike livet til dem du har rundt deg, og som alltid har elsket og tilbedt deg. Den gjør dem bare triste. Den bringer deg heller ikke nærmere noen høyere værenstilstand eller frigjør deg fra trivielle bekymringer. Om du brydde deg om vekten din før, kommer du til å bry deg om vekten din nå («Jeg erfortsatt alffor tjukk», vil du si). Det eneste den vil gjøre med deg, er å føre deg nærmere din egen uavvendelige slutt.»

Forlaget siterer en av anmelderne slik:

"Otsukas prosa er både mektig og dempet. Hun ramser opp, ja, nesten messer fram lister som først virker beskjedne og hverdagslige, helt til du kommer til slutten av avsnittet og plutselig sitter der forbløffet over hva hun har fått til, og med detaljer så vakre at du får klump i halsen"

Jeg synes det er slik jeg opplevde å lese romanen. Klumpen i halsen bare vokser. Tror ikke jeg har lest en så god og lavmælt fortelling om hvilken sorg demens må være for den som rammes og for de pårørende. Julia Otsuka forteller i et intervju at hun moren hadde demens og døde i 2015.

Omtale fra dette blogginnlegget