Bokelskere.no

Om du verdsetter minst tre av følgende ord: perm, papir, tekst, tanker, spenning, ideer, skuffelser, krig, død, kjærlighet, mord, storpolitikk, det minste i verden har den største betydning, ulykker, glede, humor, livsglede, fisk, egg, avsnitt, reiser, sjøfart, tauverk, kart, koordinater, derivasjon, polynomer, universet, 42, Mustad krok nr 12, Keihin forgassere, 48x48 impregnert, 7.2 V Litium, vindretning, liljer, vår, pils, single malt, punk, rock og alt annet du kan tenke deg samlet som skrift...

Hei, Lillevi. Igjen har du så evig rett . (etter) min beskjedne vurdering er det nok en gang en uheldig avgjørelse at Mikail Sjolokhov i det hele tatt ble tildelt Nobelprisen. Han greide faktisk (ved hjelp av de sovjetiske myndigheter) å få til to reiser til Sverige. Og ingen var den gang i tvil om at Sjolokov's siste reise faktisk var en ren PR_reise for å å bane veien for nobelprisen og at hans innsmigrende tale "til mine svenske lesere" Må kunne sees som et innlegg for hans egen pris. Jeg har intet med å blande meg inn i om du bør lese verket videre, selv tok det en unødvendig bruk av den tid jeg er tildelt her på jorden. Nå sier man jo (hvem er egentlig dette/denne "man" der stadig blir rferert. Men, vi trenger ikke gå lenger enn til Hamsun , hans forhold til Nazismen osv, for å se at uansett forfatterens politiske ståsted , kan man være sterkt i mot dette, dog vil ingen si at Hamsun ikke er en genial forfatter!?, Dessverre kan man ikke si det samme om Sjolokhov. Det er mange tråder som fører fram til en pris. Mange tildelinger vil alltid være omstridt.
La meg presisere at jeg prøver ikke å la politikken og dens mange korrupte (med eller uten vitende og vije) la meg avspore av hvem eller hva jeg leser. Men man må se denne tildeling i lys av Wergelands ord"Tidens Guder, er den menn. Og da legger jeg mest vekt på tider , på hvor viktig det var i den kalde krigen for Sovjet å virkelig kunne godkjenne en Nobelpris. Andre kunne også se at denne noe sene tildelingen til Sjolokhov som selv så på seg selv som Sovjetunionens berømte OFISIELLE dikter med , behengt med alle tenkbare ordener og priser og utmerkelser, tidligere forbigått av Svenska Akademien , og han mottok prisen med i stor kontrast til regimets stillfarne men skarpe kritiker , tilbaketrukne Paternak som nødtvunget og ydmyk måtte avstå fra å motta prisen. Mens jeg mener at Turgenjev som du nevner virkelig kan
kalles "En russisk mester", kan ingen i den villeste fantasi sidestille Sjolokhov med Turgenjev og hans samtidige.
Det er riktig at Sholokhov kunne skrive, men å lese en vinner av Nobelprisaen bør ikke være et slit, slik det tydelig du ble, Lillevi;; etter et binds lesing. Og som jeg var da jeg endelig kom i mål etter hele verket, Jeg var kun 21 år den gang, og begynte faktisk å miste troen på litteraturens objektivitet og kunstneriske utførelse.
Du gjør som du vil, om du vil ta deg mine ord med i ditt eget "dilemma", om du ved å avslutte denne boken fordi det er som å banne i kirken, dette modige innlegget ditt. Og du har evig rett lesernes dom er alltid forskjellig og oppfatningen av hva man leser (og hvorfor) likedan. Så for all del.
Sjolokhov er imidlertid en karakteristisk representant for den typiske, offisielt GODKJENTE sovjetlitteratur, noe som likevel må innebære både sterke og svake sidder. Ingen tvil om at han den gang var en folkelig dikter, enkel, lettfattelig, med en frodig livsglede som vi den dag i dag gjerne kaller typisk russisk; han har en sterk følelse for de de strevsomme hverdagsmenneskene han fremstiller , og han mener å kjenne dem. Han har også utvilsomt (igjen min mening!) lojalitet overfor arbeiderklassen. Så det er ikke det. Men man venter noe spesielt av en Nobelprisvinner, som attpåtil har en treffende og godbit av en tittel på boken. Der lå for meg som ung førstegangsleser en et musikalsk vemod i tittelen" Stille flyter Don. Men, for meg blir tittelen det beste med hele boken, som nesten er like lang som elven.
Men så er det som om de bakenforliggende "krav" fra Svenska Akademien forsvinner fra omtrent første side. Først: Som forteller kan han simpelthen virke ganske middelmådig. Intellektuelt er han smalsporet: det er vanskelig å finne originale tanker i denne boken som i de andre fra hans penn. Men hederlig? Lenge virker det slik. I 1933 skrev han sitt berømte brev til Stalin , der han klager "dem som bruker motbydelige metoder som tortur, massakrer og skjellsord som kolkhosbøndene" I den sovjetiske Solsjenitsyn-diskusjonen bekjemper han derimot den størrre frihet kunstnere har fått og bent frem beskyldte kritikerne av regimet for å gå den amerikanske etteretningstjenestens ærend. Han satte etter manges mening rekord i stupid kynisme.
I etterpåklokhetens tegn, må vi igjen si han brukte de midler som fantes for å nå sitt høyeste mål, nemlig Nobelprisen . Og: Stalin var både Stalin og Krutshov feid under teppet, og Bresjnev ville oppnå de goder fra vesten han kunne får, så at Sjolokhov fikk prisen , var også en seier for det nye regimet. Mente mange.
Vel, dette måtte fram. Beklager for dem som føler seg støtt på de mansjetter man heldigvis ikke lengre bærer.
Men, Lillevi, vær tapper. For alle som brenner etter å arrestere meg på dette og hint, dere er jo i deres fulle rett. Håper også jeg er det.

Bøkene har gitt meg mye glede. Jeg har lest en del av dem, fra "Per Pusling" av Astrid Lindgren da jeg var 5 år, til nå, over de 70.
Mange bøker bør leses minst to ganger, for å sitere Agnar Mykle: " Boken kan inneholde et budskap" en kanskje ikke ser ved første gangs lesing.
Ha en fortsatt god sommer. Alle. Uansett.

"Harpesang", Levi Henriksen
En varm, rørende, morsom historie om en musikkprodusent som i bakfylla, i ei kirke, hører et band som rører noe i ham som ingen før har fått til. Han setter firmaet på vent, for å søke i seg selv etter ny livsglede, og for å få dette bandet, bestående av tre sterkt troende 80 åringer til å få musikken sin ut til folket.
Ei bok om søken etter meningen med livet, og om å være tilstede i sitt eget liv. Forklaringer på hva musikk egentlig kan være; en blanding av kunstneriske uttrykk i vakker harmoni med følelser og omgivelser, og om at det tilsynelatende perfekte i svært mange sammemhenger, både lyd og visuelt, ikke nødvendigvis er verken det mest spennede eller det vakreste. Noe som er perfekt i det enes øye, kan godt være fælt i noen andres øre.
Når det er Levi som skriver, får man også masse humor, kunnskap, gode person og omgivelses skildringer i og rundt Ebel Ezer og en gammel bil. Opel Kaptein denne gangen + masse bibel og musikkpreferanser, pinsevenner og andre venner, intriger, opplevd og uoppnådd kjærlighet. Du å du - det er tårevått.

Faen ta skjebnen

Av: John Green

Utgitt: Gyldendal 2013

Faen ta skjebnen handler om 17 år gamle Hazel Grace. Hazel har lungekreft på tredje året og begynner å bli vant til at morens viktigste jobb er å ta vare på henne. Det var også moren som tvang Hazel til å delta i en støttegruppe for kreftramt ungdommer, noe som Hazel var helt i mot. Men det viser seg å ikke ha vært så dumt likevel, for i støttegruppen møter Hazel, Augustus Waters. Augustus har selv hatt kreft, men er frisk og er med i støttegruppen for å støtte vennen Isaac. Allerede fra første stund er det noe mellom Hazel og Augustus og det som starter som et vennskap utvikler seg sakte til noe mer. Selv om det ikke er så lett når den ene har et kunstig ben og den andre sleper rundt på en oksygentank. ”Verden er tydeligvis ikke en fabrikk som oppfyller ønsker.” (sitat fra boka, s 214). Men to ungdommer som begge har følt på det å nesten ikke ha flere dager igjen og som vet at man må leve hver dag som om den var den siste, gir ikke opp av den grunn. På jakten etter et møte med den mystiske forfatteren til ynglingsboken deres bruker de sitt siste ønske på å få dra til Nederland. Og det skal vise seg at kjærlighetshistorien deres skal bli en av de sjeldne.

Faen ta skjebnen er en roman som handler om så mye mer enn kreft. Kjærlighet, humor, sorg og livsglede er bare noen av de mange ordene som beskriver denne fantastiske boka. Boken byr på både latter og tårer og når du først har startet å lese boka er det vanskelig å legge den fra seg. Jeg synes dette er en utrolig god bok fordi den er veldig rørende og realistisk. Jeg synes også at måten de to hovedpersonene kjemper på og at de aldri synes synd på seg selv er inspirerende. Boken passer for alle over 12 år fordi det kan være et veldig trist og tungt emne. Boken er lettlest men skrevet på en ganske moden måte som også gjør at jeg synes den passer for alle over 12 år. Denne fantastiske romanen av John Green gir jeg et terningkast 5.

Kan jeg også få svare - selv om du spør Jostein? Jeg ble fantastisk begeistret over Gösta Berlings saga. Og synes ikke den er i samme gate som Far Goriot. (Middlemarch kom jeg aldri i gang med, selv om jeg kjøpte den da den skulle fellesleses i fjor...) Forskjellen - for meg - er at Gösta... var et oppkomme av livsbejaelse og overskudd, og hos Selma Lagerlöf ligger det liksom et lag av humor rett under overflaten som jeg synes Balzac mangler - eller kanskje det er riktigere å si at Balzacs humor er bitrere, om du skjønner. Hos Lagerlöf får du en livsglede som Balzac mangler. Og Lagerlöf er glad i menneskene, selv om hun ikke legger skjul på deres mangler og svakheter - Balzac ser svart på menneskeheten, selv om han innrømmer at det finnes godhet, så er han nærmest misantropisk. Hjalp det? Jeg synes definitivt du skal forsøke deg på Gösta Berlings saga - selv om det kan være at jeg skaper forventninger hos deg nå som gjør romanen en bjørnetjeneste.

To forskjellige mennesker, men ikke fullt så ulike likevel.

Ulrik Børresen får en dag besøk av en noe nervøs kvinne. Ulrik er en psykolog i midten av femtiårene og har hatt mange forskjellige pasienter, men det er noe med denne kvinnen som fascinerer ham mer enn andre. Denne pasienten blir bare omtalt som kvinnen. Vi får aldri vite hennes navn. Grunnen til at Ulrik er fascinert over henne er ikke av utseende hennes, men hennes bakgrunnshistorie og fortellerevne. Det viser seg at de to har en ganske lik livshistorie. Han kjenner seg igjen i henne uten at han nevner noe om det til henne. Det får ham til å tenke grundig over livet. Han er en mann som er hengt opp i fortiden og han lever et temmelig monotont liv. Ingenting gir ham glede lenger. Kan han gjøre noe for å få livsglede igjen, og vil han klare å kurere kvinnen mot traumene sine?

Jeg har lest to bøker av Anne-Britt Harsem tidligere. Fra før av har jeg lest: Mammas svik og Brev til min datter, som Harsem skrev sammen med offeret "Eline" fra Alvdalsaken. Så jeg vet hun kan å skrive biografier, men kan hun å skrive fiksjon?

Innholdet har i seg selv et interessant konsept. To "ødelagte" personer som har ganske lik livshistorie møtes tilfeldig. Historiene deres var ikke så interessant for min del. For min del var det mest interessante hvordan de observerte hverandre, og inspirerte hverandre til å finne ut av ting uten å nevne det høyt for hverandre. Mellom linjene inspirerer de hverandre til å møte fortiden og prøve å finne ut av hvordan de skal takle fremtiden. De er hverandres inspirasjonskilder uten at de er klare over det selv.

Jeg følte meg ekstra knyttet til Ulrik mens jeg leste fordi han føler han står på en måte fast i livet og ingenting gir ham glede lenger. Det er sånn jeg selv føler det for tiden så av og til var det nesten som å lese litt om meg selv, bortsett fra at han har en fast jobb å gå til og det har ikke jeg. Men jeg vet følelsen av å sitte fast i sitt eget liv og føle at ingenting gir noe tilbake. Alt er bare monotont og ubeskrivelig kjedelig.

Dette blir en kortere anmeldelse enn det jeg vanligvis skriver fordi dette er en bok på kun 197 sider og som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe for andre. Det hadde vært kjipt. Det perfekte rom er en fin bok på mange måter, men personlig savnet jeg noe mer tankevekkende. Mer dybde. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Som sagt; en fin bok, men savnet noe mer. Boka ble for kort til å bli ordentlig kjent med disse menneskene.

Interessant, trist, rørende og fin bok. Jeg hadde sett TV-serien "Kampen for livet", og følte jeg "kjente" Anniken litt etter dette. Jeg ble veldig fascinert og imponert over hvor stort pågangsmot og livsglede hun viste i TV-serien, og jeg var ikke i tvil om at jeg ønsket å lese boken. Her blir vi bedre kjent med henne og ektemannen Erlend, og vi får god kjennskap til kreftsykdommen hun har kjempet mot i flere år. Dette er en veldig sterk bok, og den handler ikke bare om kreft, men også om et utrolig solid kjærlighetsbånd mellom to unge mennesker. Det å få lese om hvordan de to møttes var utrolig fint og koselig, og jeg smilte når jeg leste om forholdet deres. Boken er også tankevekkende og får en til å reflektere over hva som er viktig i livet. Flott bok om to fantastiske mennesker. Anbefales!

Alice Walker sin prisvinnende dagbokroman Fargen bortenfor (original tittel: The color purple) fortjener absolutt flere lånere! Dette er en hjertevarm og rørende fortelling om to afroamerikanske søstres søken etter livsglede, og ikke minst etter kjærlighet og religion på deres egne premisser. Her er mørke undertoner i form av incest, familievold og rasisme, likevel føles ikke romanen tung. Hovedpersonen Celie har et underholdende og ironisk skråblikk på det meste – en virkelig inspirerende tæl – og Alice Walker lar henne bruke en uvøren slang som ga denne bibliotekaren mang en latter.

Kort oppsummert er dette en tankevekkende og original feel-good roman som virkelig drar deg tilbake til 30-tallets hete sørstater. Likte du Bienes hemmelige liv eller Barnepiken, og setter pris på unik fortellerkunst, vil du trolig elske Fargen bortenfor!

Denne helgen leser jeg Livsglede og Undring,dikt av Kristian Birkelund. En bok som gir tid til innlevelse og ettertanke.Min klassevenninnes mann drøm gikk i oppfylleselse og i fjor kom boka ut.