Bokelskere.no

Og her er bygda igjen.
Det er vår, grønne skoger og varme. Fjorden slikker innover fjæra, gårder lyser inne under åsene. Rein løfter sine kvite tårn opp fra furuhaugen, grenda med de små husene vinker velkommen. Folk er ute på åkrene, de sår og harver og gjør noe nyttig. Og her kommer du.

Du har hverken slekt eller heim her, og likevel er det hit du søker. Ingen i verden står deg så nær som denne bygda og menneskene der. Men bygda er et vesen, som ser på deg med en viss mistanke, hva er det du farer med nå?

Det er en ting især, som den for alt i verden ikke må få noen mistanke om - at du er fattig, for ikke å si blank. Da er du ferdig. Det er best å late som pungen er full, og at det bare er for helsa du trenger et opphold på landet.

Psykologi for vitenskapsmannen og for en dikter er vel ikke det samme. Det er også forskjell på et rektangelkart og et landskapsmaleri. Og etikk forklart av en lærd blir jamen en dunkel og omstendig ting.

Siden har jeg funnet trøst i hva en kinesisk vismann skriver om de moderne filosofer, han sier at de med en mengde kunstord legger an på å gjøre det mest lettfattelige så innviklet og tåket som råd er, ellers vil det ikke bli kalt filosofi.

Obstfelder hører på, men synes ikke det angår ham. Han er i grunnen en fiende av penger. I Paris fortalte han med en liten klukklatter at far hennes hadde murret og spurt om han nå også var mann for å forsørge en kone, og til det hadde han svart ja. Men han hadde ikke tenkt over at til det trenges det penger.

Ramsøyjentene gikk for å være de vakreste i bygda, men de var så gutteglade at de støtt ga folk noe å renne omkring med. Hadde ikke faren vært den han var, ordfører og venn av Brandt på Lindegård, så hadde kanskje en og annen villet sky dem. Men ellers var det lett å se at de to var vant til å omås frakkefolk. De hadde fått en måte å kle seg på og føre seg på, så en glømte at de var altfor gale. En fikk snarere lyst til å ta hatten av, som om de var virkelig storfolk.

Plassen var liten, han avla ikke stort, og så ble det å fare bort på dagarbeid. Han var en kløpper til å sag på handsag, men tolv skilling om dagen gjør ingen rik, og nå skyldte han for mye. Tjente han en skilling i dag, så skulle han ut med to i morgen. Kom han heim, sliten etter et dagsverk, og andre folk gikk til sengs, da begynte Kal straks en ny dag, han tok kjelken, om det så var svarte vinternatta, og vassa oppover åsene etter ved. Fram i dagrenninga, når andre folk sto opp, kom han brøytende nedover liene med et vedlass, og ikke var det verdt å spørre for nøye om om hvor han hadde tatt det. Monna det så? Ingenting monna. Han ble en mester i å smålyge, i å smålåne og småbedra.

Hit er de skylt. Det er for seint å snu. På dette ubegripelig prærieødet skal de sove i natt, i morgen skal de lengre og lengre inn i det. Der skal de leve resten av sine dager. Der skal de dø en gang. Gamlelandet - det ser de nok aldri igjen mer.

Det står i så mang ei stue rundt i Norge et bilde på kommoden av han som er i Amerika. Han gikk en gang her som alle de andre, men nå er han reist så langt, så langt. Høgt på strå må han nå være kommet, for han står der så morsk med skill i håret som en storkar. Brevene hans blir lest høgt som en huspostill, mor feller en tåre, far ser ned, de unge for nye og dristige syner. Det er kanskje blomster i vinduene, skilderier på veggen, rosemalt skap i kroken. Men det gildeste i huset er amerikaneren på kommoden, han er mer enn en pynt, han blir litt etter litt en husgud.

Brura hadde lagt seg ned og tulla om seg alle de klær hun fikk tak i. Men best det var, begynte hun å skrike, og de andre kvinnene glemte å jamre sjøl, for de skjønte hva som sto på. Alle glemte at de frøs, det var ingen som slo med armene eller trampa meir. Det ble slått en halvring mot været så brura kunne få ligge så lunt som råd var. - Trøste og bere oss! hørtes det fra ei og anna av konene. Men her var det ei gammel kjerring, som ofte hadde tatt imot barn, om hun ikke nettopp var utlært jordmor. Og nå måtte hun ta vottene av og gjøre sitt. Det varte ikke lenge før en liten ilter stemme varsla at de var blitt et mannskap til. Og så ble det om å berge ungen, så han ikke skulle fryse i hjel.

Ja, det er merkelig - den her boka gjer oss kanskje bedre enn vi er - og det bladet gjer oss låkar enn vi er. Men ellest så blir vi ofte slik som vi søker selskapet til.

Hvad er der i veien? Er man nu ogsaa virkelig i Paris? Der er intet studentmylder i Quartier Latin, ingen kunstnere paa Montparnasse, ingen piker paa "Boul Mich"s kafeer, ingen parade av kjøretøier gjennom Champs Elysees, ingen larm paa børsen, og mørke, mørke om kveldene.
Hvor er da stunenterne? I krigen. Og kunstnerne? I krigen. Og børsherrerne? I krigen. Og kjøretøierne? I krigen. Paris er ikke her, men ved fronten. Hvor er alle de elegante kvinder fra Cafe Riche og fra teatrenes loger og fra de store receptioner om eftermiddagene? De er i krigen - paa sin vis. De har avført sig baade pudderet og silkekjolerne og bærer Røde kors' enkle, hvite drakt.
Og pikerne? spørger du vel med et smil. De lastefulde skapninger, ungdommens fordærvere, naa?
Kjære, de er i krig. De sitter taalmodig og lager ammunition. Jeg saa nogen av dem igaar paa en av de store vaapenfabriker her.