Bokelskere.no

Så er det en dag at hu Halt-Marja staker seg fra hus til hus med en stor nyhet. Det tar til å våres, og over henne er himmelen bare blå sletter og blide skylag. Sjøen soler seg i spakvær, her lukter av tang og grønske og sand og av dungen ved fjøsveggene, visst lukter det vår. Og når sjøen faller ut til stor fjære, sitter måse, kjeld, strandsnipe og vipe og huier om kapp over hvor sola er varm i dag. Det samme sier hu Halt-Marja, når hun stanser opp ved ei stue og stør seg på krykken. Endelig et velsigna vær.

Jeg kan ikke huske det noen gang var kjøtt på bordet, det var sild, sild og fisk, fisk, og verst var den salte skreia, som ble tatt like opp av laken i tønna og lagt rå på bordet. Den var vond å få ned.

Egentlig svalt gjorde vi ikke på Fætten, men fattigdommen hadde slått seg ned der med en viss gemyttlighet, og den trivdes så vel at ingen drømte om at den skulle flytte igjen.

Du blir satt inn i livet og bør takke til, men hvordan det videre skal gå, beror på forhold som du ikke alltid er herre over.

Når mor Randi lovte meg nye klær, så gikk ofte sauen enda med ulla på, og skone var skinn på kalven, som enda ikke var født.

En ung englender med rød mustasje griner over akevittglasset, snur seg bort og smånyser. "Liger det ikke", sier han på dårlig dansk. Men bortimot midnatt kommer han på usikre bein mot meg med et tømt drammeglass og sier: "Liger det bedre nu".

Så debuterer enda en trønder med en roman «Almue», og han heter Peter Egge. Far hans er vognmann, og han hører ikke til den lærde stand, han skal ha faret til sjøs. Når brigademusikken spiller framme ved elva, går hele byens fornemme damer og herrer langsomt att og fram og viser seg for hverandre, og her ser du ham en dag, han ser fjong ut, høy og slank, med pels og flosshatt. Slik er det å få ut en roman.

Men på gata kan jeg ikke slå meg til. Så blir det å ty til Fallin igjen, og jeg veide ikke mange merkene da jeg med vadsekken i hånda skrittet oppover mot gården. Og denne gangen syntes jeg øynene sa: «Var det ikke det vi tenkte - med deg blir det aldri annet enn tull.»
Mat og lossi nekter de meg ikke, men det kom en tid som jeg ikke liker å minnes.

Min første korrespondanse blir om Zolas gravferd. Det skulle ikke mer til enn en sprekk i kaminpipa, så ble den store romanforfatter kvalt av kullos mens han sov. I mange år sto det jo et drønn av angrep og forsvar om hans navn, men etter hans heroiske kamp for Dreyfus ble han folkehelt i mange land, og sjelden har vel et dødsfall skaket en verden opp som denne gangen.

De stirret henført på en hvithåret dame i sort silke, antagelig en russerinne, hun rystet rett som det var av en pose et drøss med gullpenger utover det grønne bordet, og det var klart hun stadig tapte, men posen var stor og fult, hun rystet videre gull, gull, et regn av gull over bordet, og stadig skuflet krupøren gevinstene til seg. Tveiten var visst formann i stortingets sparegruppe og Berge medlem av budsjettkomiteen. og her satt de og foldet hendene og stirret andektig som under salmesang.