Bokelskere.no

Nå har jeg hatt dårlig samvittighet for de jeg droppet, og jeg ser at det er flere som ikke klarte å begrense seg, så da må jeg tilføye et par bøker.

Dombey and Son av Charles Dickens.
Dette leseåret har i stor grad vært preget av Dickens, så det å ikke ha en eneste bok av han ble feil. Dickens har skrevet mye bra, men dette er nok min favoritt.

Jeg tenker nok du skjønner det sjølv av Jon Gangdal var så sterk at den må også nevnes som en av de beste bøkene jeg har lest i år.

Det er godt å være barn noen ganger, og særlig i julen når dens mektige Grunnlegger selv var et barn.

Charles Dickens

Satsar på å bli ferdig med Vinter over verden av Ken Follett. Og kanskje eg får begynt på Dickens si Store forventninger og?

Godt nytt år til alle bokelskarar!

Etter at magen hadde gjort plass til luft igjen etter pinnekjøttet 2. Juledag, har jeg fått gjort det jeg hadde planlagt å gjøre denne romjulen, nemlig å ta på meg "noise cancelling" høretelefoner og sette meg til i godstolen med en liten whisky og bøker. Har de to siste dagene avsluttet Et julekvad av Dickens og Postbudet ringer alltid to ganger av James Cain. Den siste boka i 2012 blir nok Holbergs Nils Klims reise til det underjordiske som jeg i dag stadig vekk har sovnet over...

Jeg burde vel vente til i morgen med den endelige dommen - men å nøste opp alle løse tråder og bringe oss inn i det ordentlige Dickens-universet skal godt gjøres i løpet av en sluttepisode.

Som vanlig stemmer ikke filmen med bildene jeg har i hodet. Smia er på feil side av huset, Miss Havishams hus og hage er helt feil, lokalsamfunnet rundt Pips barndomshjem er fullstendig usynlig. Og de uforlignelige Dickens-digresjonene som gir historien dybde og farge, har så langt latt vente på seg.

Den forrige filmatiseringen av Great Expectations ble gort i 1999, såvidt jeg har brakt i erfaring - hvorfor gjøre en ny allerede nå? Den nye Pip er riktignok litt av en lekkerbisken (den stygge andungen som ble svane?), men jeg kan ikke forestille meg at BBC produserer TV-serier bare for å lansere vakre fjes?

Jeg er litt feig sånn at jeg veldig sjelden avbryter ei bok, jeg vil helst vente så lenge som mulig for å gi boka en rettferdig sjanse. Og ofte kan det ta litt tid å komme inn i bokas rytme og få utbytte av det jeg leser. De to bøkene jeg kommer på akkurat nå som jeg har slitt med i begynnelsen, er Falkbergets An-Magritt og Lenz' Tysktime. I An-Magritt slet jeg med språket. Det ble en tung blanding av gamle dialekt-uttrykk, tysk, latin og svensk som skapte liten flyt i lesingen til å begynne med. Men så løsnet det, og historien om An-Magritt bare vokste og fengslet meg mer og mer. Tysktime synes jeg ble veldig langsom i mange partier, så jeg måtte "være i en langsom rytme" selv før jeg greide å se historien.

Så er det ikke alltid at det gir den helt stor opplevelsen selv om en sliter seg igjennom ;-) Jeg vil ikke si at det har vært bortkastet tid likevel (er det så ille så avbryter jeg...), men Dickens' Store forventninger ga meg ikke så veldig mye.

Jeg lurer jo litt på hva det er som får meg til å fortsette å lese de bøkene som butter litt imot, og det er nok en forventning om at det kan komme noe det er verdt å slite litt for. Så leste jeg denne artikkelen i Adresseavisen i går: Kunsten å lese. (Vær oppmerksom på at du må scrolle en del fpr å få fram artikkelteksten under bildet.) Ivar A. Bjørgen snakker her om at det må være noe i boka som kan løfte og bevege deg. Hvis du i tillegg vil at boka skal sette spor i deg, må du bidra selv med å sette deg inn i forfatterens opplegg og vurdere tankene bak. Sitat: Avgjørende for utbyttet av den aktive lesningen er i hvor stor grad det er noe å oppdage ved å søke etter konstruksjon og mening. Igjen kan altså utbyttet skyldes både forfatteren og deg.
Og det er kanskje dette som avgjør om vi sitter igjen med følelsen av at det har vært verdt strevet eller om det ikke har gjort noe særlig inntrykk på oss?

Eg er einig med alle dykk som har ytra dykk negativt om filmatiseringa. Dette er vel eit forsøk på å gå utanom den tradisjonen som har festa seg - men som jo er nettopp den som vi elskar: stemninga, miljøet, humoren, ja det dickenske. Eg las at publikum og kritikarane i Storbritannia likte denne versjonen, men at ekspertar på Dickens var sterkt negative. Då er vi vel kategoriserte. Forresten - ein del av senene mellom Pip og Magwitch på slutten var slett ikkej dårlege!

Eg likte det eg såg, eg! - Spesielt godt likte eg scener og setting. Fantastiske bilde! Var svært fornøgd med å få Dickens som underhaldning i romjula. Har alle episodene opptekne , så eg kan sjå det igjen - om eg får lyst. (Kanskje etter ein repetisjon av boka?)

Ja, så variert er smaken, og så mykje ligg det i Dickens! For meg vart serien ein liten nedtur, men med sekvensar eg likte innimellom.

Litt skuffa.

Little Dorrit var bare fantastisk, men denne nådde ikke helt opp. Ingen av de to hovedpersonene gjorde særlig inntrykk. Den mannlige hovedpersonen som vi ser mest av var veldig god som liten gutt, men den ungdommelige varianten av samme person var et glatt steinansikt uten innlevelse og evne til å formidle. Samme sak med hans "love interest".

Får nok gi Gillian Anderson (Scully fra X-files) credit for sin rolle, og det samme for den velgjørende skurken og den onde smiegutten.

Badguys er alltid stas hos Dickens!