Bokelskere.no

Det er siste helg i September og jeg er som vanlig nysgjerrig på hva du leser. Det er fortsatt meldt fint vær noen steder, men det ser ut som de fleste kan være inne med ganske god samvittighet :-)

Hva skal du lese denne helgen?

Det har blitt lite lesing på meg i det siste, jeg holder fortsatt på med Little Dorrit av Dickens, en noe ujevn bok men absolutt verdt å lese. Middagen av Herman Koch skulle jeg begynt på forrige helg, det ble det ikke til, men nå er jeg igang. En spennende bok med et originalt oppsett.

God helg!

Da jeg lette meg frem til denne på biblioteket etter å ha notert den i den lille skinninnbundne notatboken min visste jeg absolutt ingenting om den på forhånd bortsett fra at forfatteren Charles Bukowski sier å ha lest den to ganger i et dikt. Jeg skulle ha ant fra selve diktet at dette er en nedstemmende bok da også diktet er nedstemmende.

Vår kjære hovedperson, som heter Bardamu, hiver seg inn i en flokk soldater som passerer kaffen han sitter i for å tøffe seg for kameraten sin. Bardamu gikk aldri ut av flokken med soldater, han ble værende inni skokken hele veien til kontoret der man verver seg som soldat i krigen. Han kastet seg altså bokstavelig talt inn i krigen. Der trives han ikke! Bardamu er livredd for å dø.

Bardamu er en drømmer, en nervøs type. Han elsker damer og det kan virke som damene elsker ham, om ikke de er svært lette på tråden i Frankrike da, det vet ikke jeg noe om. Kjekk må han altså være men det virker ikke som hans synes det selv, han er tross alt negativ til alt i tillegg til å ta lett på ting.Hans favoritt dessert er jordbær med krem, han ’lader batteriet’ ved å gå på kino. Jeg har skrevet i notatboken min: ”For meg som leser er Bardamu vanskelig å ’ta på’, ’høre’ eller se. Han er så vinglette, så pratsom, så sky, så rask..Det er noe rart med det. Mest ekte og virkelig føles han når han ler.”

Den vakre tittelen hentyder på en svært poetisk måte til Bardamu som stadig er på reisefot. Han er snart i Frankrike, snart i Afrika, snart i Amerika. Han flytter på kryss og tvers i hjemlandet sitt Frankrike også. Han er en bohem, en rastløs type som har maur i rumpen og uansett hvor han befinner seg vil han føle trangen til flytte etter en stund. Og natten er alltid til stede. I Frankrike får han nesten ikke søvn i krigen, i Afrika bråker jungeldyrene og ’kannibalene’ med trommer og dans. Insektene svirrer. Vil natten aldri ende?

Denne romanen var jeg virkelig ikke forbredt på. Den er mye mer humoristisk enn jeg trodde. Tittelen lurte meg, jeg ventet et poetisk språk men fant en fantastisk oversettelse der du ikke merker at den ikke er orginalt skrevet på norsk. Den er dynget med mye svart, deprimerende humor. Den minner meg om Pickwick-klubben(anbefales!) av Charles Dickens, faktisk, bare at denne er mye, mye mye svartere! Begge romanene er tragikomiske. Dette tragiske, det patetiske, fattigdommen, skuespillet, damene, karakterene som i det hele tatt er tåpelige: det minner meg så mye om Dickens bare ondere, mindre barneeventyr. Celine er Dickens gone black. Det positive er den er pakket med gode sitater, det gikk nesten ikke en side uten at jeg måtte ta frem klistrelappene mine og marke en setning eller et helt avsnitt jeg ville skrive av i sitatboken min. Typisk for romanen er ’kloke’ visdomsord med den der drepende humoren på toppen. Personen som lånte romanen på biblioteket før meg kom aldri lengre enn til side 47; der fant jeg nemlig et eseløre. Det viser seg at det var et sitat vedkommende må ha satt pris på. Hør;

Trærne har de store drømmers kraft og vidtfavnende mykhet. Men også
trærne har jeg lært å passe meg for. Bak hvert tre lurer døden.

Jeg ser hva som tiltrekker Bukowski med denne romanen. Historien er negativ, den er trist, Bardamu ser med avsky på krig, historiens reise er håpløs og Bardamu drikker, er blakk og ligger med horer. Jo da Bukowski, jeg skjønner hvor du vil hen.. Og diktet romanen er nevnt i får en helt ny dybde. Om ikke diktet var trist fra før er det nå ti ganger mer nedtrykkende. Dette er en modig bok da forfatteren gjør narr av både patriotismen og franskmenn. Riktigere er det å si at han gjør narr av alt og alle. Ingenting går han glipp av i sine skildringer.

Reisen til nattens ende er et mesterverk! Virkelig! Jeg kan ikke få understreket det jeg skal skrive her nok, den er også tung å lese! Jeg kan ikke huske sist jeg har trengt en hel måned på å fullføre en roman men det gjorde jeg med denne. Dette er den tyngste boka jeg har lest i år. Den er ikke spennende. Det er akkurat som om forfatteren gjør sitt beste å hindre spenning. Likevel er den et mesterverk. Jeg tror det bare er spesielt interesserte som plukker opp denne romanen og fullfører den; de som vil lese klassikere(som meg), de som vil lese det Bukowski leser(som meg), de som har en greie for fransk litteratur. Skal du lese den anbefaler jeg deg å begynne likeså godt i dag som i går for du vil trenge tiden. Den er langdryg.

Mange her inne har et nærere forhold til Charles Dickens enn til Arthur Conan Doyle. Les da denne! Dette må være ”the missing link” mellom Oliver Twist og Hunden fra Baskerville.

Et viktig fellestrekk mellom Dickens univers og Shelock Holmes verden er innføringen i victoriatidens London. Her er det en hel håndfull Olivere som hjelper den store detektiven å løse en intrikat sak. Forfatteren har lagt inn et par resonnementer av klassisk Holmes-kaliber, ett sågar utført av en av hjelpeguttene. Hun har ellers ikke lagt seg alt for nær Conan Doyles språkføring, og det er vel greit nok, med tanke på målgruppen.

Enten er forfatteren svært dyktig, eller så er jeg en enkel sjel. Det spiller for så vidt ingen rolle hva som er riktig, men jeg koste meg i hvert fall veldig med boka.

Kanskje, jeg har faktisk aldri lest Dickens selv om han figurerer titt og ofte som bifigur i min favorittgenre. Bla. har jo tv-serien Doctor Who hatt ham med som bifigur, Doktoren selv er en stor fan sier han. Kanskje det er på tide for meg også å snuse litt på denne forfatteren også :)

Ser at du skriver at Dickens blir behørig feiret i Storbritannia. Jeg dro til London i april og p.g.a. Dickensåret så hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle besøke museet i London.

Stengt p.g.a. oppussing frem til desember 2012!!! Dårlig timing, spør du meg.

Forøvrig hadde Litteraturhuset en Dickens seanse i februar rundt fødselsdagen hans den 7/2. Så helt stille har det ikke vært, men opptoget mangler jo...

Kanskje det. Dickens er underhaldande nok. Morsom også. Dei originale forteljingane hans kom ut som føljetongar, ikkje så ulikt våre dagars tv.seriar. Det var først etter at føljetongane var ferdige at dei ble samla i bokform (om enn nokre også kom som bok frå byrjinga)

Et betimelig spørsmål.
Takket være KjellG har vi bokelskere en felles leseplan for Dickens samlete! Se her
Flott å høre at Bleak House er kommet på norsk, flere av bøkene er vanskelige å få tak.

Som Lillevi nevner så har bokelskere feiret Dickens hele året takket være KjellG, men utenfor bokelskere.no har det vært lite oppstyr. Veldig synd at de ikke har benyttet muligheten til å sette søkelyset på Dickens, men kanskje ikke så rart når det er bortimot umulig å få tak i bøken hans i norsk utgave. Forhåpentligvis er Bleak House bare første bok i rekka, som får en oppfriskning og blir utgitt på ny. Dickens har ikke gått ut på dato, det er faktisk skummelt å se hvor relevante flere av hans bøker fortsatt er.

Enda viktigere er det at Peter Christen Asbjørnsens fyller 200 år i år! Det har vært lite fokus på denne kulturskatten, noe jeg synes er ennå verre enn at Dickens er glemt bort. Jeg har kost meg med å gjenlese eventyr fra barndommen, morsomt å se hvor forskjellig de oppfattes.

Det er også August Strindberg-år, det er 100 år siden han gikk bort. Jubileet er en god mulighet til å utvide sitt leseunivers ved å prøve seg på en kanskje ukjent bok.

Så rart – eg hadde akkurat lese ein artikkel i sommarnummeret av The Dickensian 2012 om korleis Charles Dickens høyrde om og brukte ei historie om kannibalisme – i Bleak House - da eg, eit kvarter seinare, las i Kirsti Jaregs Øyene i vest om korleis Dickens seinare skreiv eit essay i magasinet sitt, Household Words, om ei anna historie om kannibalisme.