Bokelskere.no

En kvinne dør under en fødsel på fattighuset. Bestyrerne gir sønnen hennes navnet Oliver Twist. Deretter blir han overlevert til en kvinne som tar til seg babyer mot betaling.

Når Oliver blir eldre, blir han ført tilbake til fattighuset, hvor han sulter og lider. En dag blir det trukket lodd blant guttene om hvem som skal spørre om en porsjon ekstra havresuppe, og selvfølgelig faller dette på Oliver, som straks blir straffet med å bli stengt inne i et rom i kjelleren.

Det blir hengt opp en plakat hvor fattighuset tilbyr den nette sum av fem pund til den som vil ta Oliver i lære, og med sitt sørgmodige oppsyn, får han jobben å følge barnebegravelser. Den andre læregutten blir sjalu og erter ham ang. moren. Da eksploderer Oliver i raseri og den stakkars hovedrolleinnehaveren får juling.

Da bestemmer Oliver seg for å rømme til London, hvor han blir fisket opp og ansatt av tyven Fagin. Oliver blir opplært i å stjele, og idet Luringen og Charley Bates napper et lommetørkle fra en eldre herre, blir Oliver tatt. Etter at vitner forteller at det ikke var han som tok lommetørkleet, blir han frikjent og den eldre herren tar ham med seg hjem.

Hos Brownow blir Oliver bahandlet pent, men dette varer bare noen uker, før han blir funnet av Fagin og guttene hans.Under trusler om å bli drept, tvinges Oliver med på et innbrudd hvor tragedien slår inn med en voldsom kraft.

Jeg leste Oliver Twist da jeg var tenåring, men husket ikke hele historien og hadde jeg lyst til å lese den igjen. Det er fint å kunne "se" bøkene med voksne øyne, og som jeg tenkte ga boken meg en annen og større opplevelse denne gangen.
Sist jeg "leste" den var det spenningen jeg var opptatt av. Nå var det nesten så jeg gråt i enkelte avsnitt, og jeg syntes forferdelig synd på fattiggutten som ikke møter stort annet enn motgang gjennom hele fortellingen.

Oliver har et herlig vesen som man bare er nødt til å bli glad i. Slik er det også for noen få av barna og ungdommene han hadde omgang med, og en av dem mister livet under grusomme omstendigheter på grunn av sin lojalitet mot den triste, men godhjertede gutten.
Boken er breddfull av sterke personligheter som kryper langt inn i hodet ditt. Grådighet, misunnelse og voldeligheter - den stakkars Oliver opplever alt.

Mye av historien er bygget opp på misforståelser, men man aner at det er en bakenforliggende årsak til at Oliver stadig blir urettferdig behandlet. Han blir straffet og brukt, det er ikke måte på hva han må gjennomgå. Enkelte av aktørene han omgås, er villige til å gå over lik for å få det som de ønsker.

Charles Dickens har en måte å formidle på som går en rett i hjertet. Personlighetene er fargerike og det samme er handlingen. Han beskriver godt hvordan det var i London på 1800-tallet, man kan se for seg smugene og menneskene, som er vevet inn i en handling som er både spennende og rørende.

Det er ikke det minste rart at mange av Charles Dickens bøker er blitt klassikere, og jeg gir boken en sterk femmer.

Jeg leste Store forventninger på grunn av en skoleoppgave. Vi valgte én bok hver vi skulle lese og så skrive om etterpå. Jeg valgte Store forventninger fordi jeg lenge har hatt lyst til å lese den, og jeg fikk endelig sjansen; vi måtte lese på norsk, og jeg leser vanligvis på engelsk. Her kommer det jeg skrev under overskriften "anbefaling":

Jeg synes Store forventninger var en veldig spennende og god bok. Det var mye som skjedde, og det var alltid vanskelig å vite hva som kom til å skje videre. Boka tok stadig nye vendinger, og jeg satt ofte igjen og tenkte på hvor genial Charles Dickens må ha vært. Det er helt utrolig hvordan noen kan skrive en slik intrikat bok og få alt til å gå opp på slutten.

Det var morsomt å lese om de forskjellige personene. Jeg synes de utviklet seg godt, og de var ganske geniale. Jeg liker at de alle er så detaljerte og godt beskrevet. Det er veldig lett å se dem for seg.

Dickens skildrer nydelig, og det var utrolig mange steder jeg satt en liten lapp i boka. Dessverre kunne jeg ikke ta med alle de gode sitatene i denne besvarelsen; da ville den blitt mye lengre. I tillegg til å skrive veldig godt, har Dickens også ganske god humor. Det hendte at jeg satt og lo litt da jeg leste. Han skriver for eksempel om at klokkeren der Pip kommer fra, Mr. Wopsles, grandtante overvant sin uvane med å leve. Det høres så utrolig teit ut. Dette er en typisk engelsk måte å underdrive på. Når engelskmenn vil ha frem et poeng, underdriver de det. Det vil si at Mr. Wopsels grandtante må ha vært ei heks.

Jeg anbefaler andre å lese Store forventninger, men de burde kanskje vente til de er litt eldre enn meg; med mindre de er like glade i å lese som jeg. Til tider er boka litt tung, men det er så utrolig verdt det. Den er så nydelig skrevet, og det er et budskap i boka det virkelig er verdt å få med seg.

Jeg synes ikke det er rart at den har blitt en klassiker. Det er noe tidløst over historien; det er litt vanskelig å forklare det, men det er noe som gjør at jeg tror denne boka kommer til å bli lest i mange år fremover. Det fortjener den også.

Det eneste som er litt dumt, er at den var litt tung. Boka var ikke skrevet for ungdommer, og det merkes til tider. Noen deler av boka var litt tunge å komme seg gjennom, men det gikk greit nok for min del, andre ville kanskje ha gitt opp. Det at boka var litt tung gjorde, for meg, at det lille ekstra, som får meg til å snu side etter side uten å tenke på tiden, manglet. Dessverre.

Store forventninger er egentlig en litt utypisk Dickens-roman. Det er ingen av personene som er veldig slemme; det mangler en typisk skurk. I følge mamma og pappa er karakterene mye mer nyanserte enn de pleier å være i Dickens’ verk. Det er kanskje derfor boka er en av hans mest kjente.

Jeg vil gi boka terningkast fem. Den er utrolig godt skrevet, og er en fantastisk bok, men den manglet det lille ekstra som gjør at jeg kan sitte i time etter time uten å merke at tiden har gått, og den var til tider litt tung.

Hvis du av en eller annen grunn har lyst til å lese hele besvarelsen min, kan du ta kontakt med meg, og vi skal få ordnet det på en eller annen måte.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Denne fås for kr 0,- som Kindle-bok. Meget romantisk, slik Dickens er. Og det går jo bra til slutt, selv om man nesten ikke tror det.

Jeg vet ikke hvordan dette gjøres, men siden jeg har oversatt boken anser jeg meg kapabel til å skrive noe om den. Og mye av historien om hvordan den ble til, og hva den inneholder, står å lese i etterordet i boken. Der står:

                                                           **Etterord.**

Vi hadde aldri noen tanker om å oversette denne boken, for ikke å si utgi den, på eget forlag, før vi tok den ut av bokhyllen. Dickens er jo vanskelig nok å lese, om en ikke skal ta det ord for ord, det er velkjent. Det var bare det, at da den kom ut av bokhyllen, i form av en for oss ny og ukjent bok, og vi leste den, og ønsket at andre skulle kunne lese den også, så fant vi ut at ingen person, verken levende eller død, hadde vist boken den omtanke som ligger i en oversettelse til norsk.
Eller kanskje var det slik, at forlaget som ga ut de andre av Dickens’ bøker, hadde tenkt tanken, men etter å ha lest litt i den, funnet at det antagelig ikke var bryderiet verd, for boken var ingen roman, det var bare historier om hvordan tingene var i London i gamle dager, og i tillegg var den full av utgåtte og vanskelige ord. Slik så vi det for oss at forlagene tenkte, og slik kom det seg til at det hele begynte, både med oversettelsen og utgivelsen.

• Hvorfor oversette denne boken, som nesten ingen har hørt om, og som enda færre i Norge har lest?»

• Jeg har aldri truffet noen, eller hørt om noen som har lest den, men hvis vi ser bort fra det, er svaret: fordi jeg har vokst opp med Dickens. Hele livet, fra jeg var ti, og hvor det gikk i Illustrerte Klassikere, har jeg lest ham. Lest mye annet også, selvsagt, men jeg kommer alltid tilbake til ham. Til Charles Dickens’ verden. Og jeg hadde jo gode muligheter til det, av den enkle grunn at han ble født i 1812 mens jeg ble født 134 år senere. Så da jeg kom til verden sto alle bøkene hans i hyllene. Alle på engelsk og noen på norsk. Ingen kom i ettertid. Ingen venting. Ingen kø. Det var bare å begynne lesingen. Når man blir bitt av Dickens’ verden da er man solgt.

Da jeg var tolv, antagelig, begynte jeg med David Copperfield, på norsk, og jeg husker spesielt at jeg lurte på, i begynnelsen, hvorfor kusken Barkis ba David Copperfield si til Pegotty at «Barkis er villig». Hva Barkis var villig til kan leseren selv finne ut. Deretter kom Oliver Twist og Lille Dorrit og Den Gamle Antikvitetsbutikken, disse ble regnet som barnebøker, selv om det ikke er riktig. Jeg fant ut da jeg ble større, at hvis jeg leste dem på originalspråket så ble de mye mørkere og mye mer for voksne. De norske versjonene har, tror jeg, enten med vilje eller uforstand, blitt gjort enkle og barnlige. Hvem kan lese «Nicholas Nickleby» uten å felle tårer over Smike, eller over lille Nell som dør i «The Old Curiosity Shop», hvor bestefaren sitter alene igjen ved graven og venter på henne? På originalspråket er disse bøkene et studium over bruk og misbruk av barn, skrevet for å vekke sympatien hos de voksne, hvilket Dickens greide.

• Sketches by Boz?

• Ja, «Sketches» har jeg eid siden 1977. Kjøpte hele serien av en dame fra Mandal, fikk dem billig fordi hun trodde at det manglet én. De var nummerert med romertall… Og Sketches sto først i rekken, nr 1 av 25 bøker, hvilket utgjør mesteparten av forfatterskapet til Dickens. Men jeg hadde ikke lest nummer 1. Den var antagelig «kjedelig». Og for en merkelig tittel! Hvem var Boz… en illustratør, kanskje, siden det var snakk om skisser? Helt til jeg endelig åpnet den, og ble stående ved bokhyllene og lese i minst tyve minutter før jeg fikk satt meg, dette var begynnelsen på en magisk ettermiddag. Og etter hvert veldig mange magiske formiddager og ettermiddager. Jeg forsøkte å finne den på norsk slik at også Turid kunne lese den uten ordbok, (min påstand er at ingen kan lese «Sketches» og forstå den, uten å ha god tid og tilgang på en spesiell ordbok eller flere) og dermed fant jeg at den ikke var oversatt.

- Og hva synes du nå?

• Nå, som jeg har holdt på med dette i lang tid, skjønner jeg at på alle måter står «Sketches» i en særstilling, fordi det var her alt startet. De fleste ble skrevet for avisene, i årene før Dickens visste hva slags forfatter han skulle bli, eller om han kanskje heller skulle bli skuespiller, en gjerning han ofte beskriver og tydeligvis elsket. I disse relativt korte historiene ligger kimen til hele hans forfatterskap. De mennesker og de situasjoner han skrev om, mens han satt ved bordet ved vinduet på vertshuset i Holborn i årene 1834 til 1837, dukker frem igjen i alle hans produksjoner. Hele «Sketches» ble skrevet på dette vertshuset i løpet av disse årene, og når han ikke skrev det ene så skrev han det andre (her begynte han også på sin neste bok, Pickwick-klubben), og når han gikk ut så var det for å gå gatelangs og registrere og observere. Han forsto fort at han var god til å beskrive det han så, fordi han så tingene med et barns forbausede øyne. Han så tingene annerledes, fra andre vinkler og med et totalt annet språk enn folk flest brukte. I tillegg hadde han en kraftig dose satire, ironi og ren humor i historiene, både i situasjoner og i tale, derfor ble hans avisartikler en kjempesuksess og derfor ble hans første bok det samme -

• Noen mener at Dickens skrev triste ting for å få folk til å gråte -

• Det er vel også riktig. De likte den lille sentimentale vrien han la i historiene, men egentlig tror jeg ikke at han «la» sentimentaliteten inn i bøkene sine, det var bare slik Dickens følte det, og tiden han levde i var, for å si det pent, temmelig rå, for de som hadde lite eller ingenting. Når han skriver en hjerteskjærende historie om en ung kvinne som ligger på hospitalet og skal dø, som forsøker å fortelle politiet at mannen hennes, et riktig råskinn, ikke mente å slå henne i hjel, og at hun tilgir ham, så skriver han så det gjør vondt i hjertet å lese, men slike ting skrev han om, like lett som han skrev om humor. Så for meg står «Sketches» i en særstilling. Vi rusler gjennom Londons gater og ser på livet, treffer interessant personer og kommer til rare steder, beskrevet slik de virkelig var, og vi kan undre oss at det virkelig var slik, men det er hevet over tvil at det er riktig, det han skrev -

• Og så følte du at i tillegg til å oversette den, også skulle utgi den?

• Det kom etter hvert. Trodde vel at den store vanskeligheten var å oversette, at det å utgi den skulle være som å spise et stykke kake, og så langt har det vært slik. Nå sendes det hele over til trykkeriet i London og så få vi se hva vi får tilbake, om det blir så flott som jeg ønsket. Birting Libris i Markensgaten i Kristiansand skal være en slags «fadder» ved å ta imot bøkene og levere ut til både bokhandlere og privatkunder, jeg har jo ikke noen butikk –

• Og den kommer som luksusbok, i tusen nummererte eksemplarer?

• Ja, Dickens fortjener det. Jeg også. I tillegg til rødt kunstlær, gull og forgylling, så kommer den også som alminnelig leseutgave, i sølv -

- Når vil dette, hm, eventyret, virkelig være som å spise et stykke kake?

• Den dagen det hele går i pluss, dersom det noen gang gjør det. Men den store belønningen har jeg jo allerede fått. Tenk å få lov til å førstegangs-oversette en original bok av min store helt, til og med den første boken han skrev… det blir ikke bedre enn det!

                                      Runar Løvlie, oversetter og utgiver.
  
                                      Frobusdalen Park, 21de mars 2013.
  

Jeg smiler fra øre til øre! Jeg sitter her med en praktfull bok, en luksusutgave gitt ut av en ildsjel og elsker av Dickens. Jeg beundrer og respekterer forlaget for den innsatsen som her er gjort for å gjøre kjent disse perlene skrevet av Charles Dickens i starten av sin karriere. Fantastiske små historier i kjent Dickens stil. Personer så levende skildret med alle sine fortrinn og skavanker, slik menneskene er…. Miljøskildringer fra London som gir deg følelsen av å være tilstede, alt ser man levende for seg…. Runar Løvlie og Ferge-Fjellet forlag .. !! Takk !

Jeg vet ikke hvordan dette gjøres, men siden jeg har oversatt boken anser jeg meg kapabel til å skrive noe om den. Og mye av historien om hvordan den ble til, og hva den inneholder, står å lese i etterordet i boken. Der står:
Etterord.

Vi hadde aldri noen tanker om å oversette denne boken, for ikke å si utgi den, på eget forlag, før vi tok den ut av bokhyllen. Dickens er jo vanskelig nok å lese, om en ikke skal ta det ord for ord, det er velkjent. Det var bare det, at da den kom ut av bokhyllen, i form av en for oss ny og ukjent bok, og vi leste den, og ønsket at andre skulle kunne lese den også, så fant vi ut at ingen person, verken levende eller død, hadde vist boken den omtanke som ligger i en oversettelse til norsk.
Eller kanskje var det slik, at forlaget som ga ut de andre av Dickens’ bøker, hadde tenkt tanken, men etter å ha lest litt i den, funnet at det antagelig ikke var bryderiet verd, for boken var ingen roman, det var bare historier om hvordan tingene var i London i gamle dager, og i tillegg var den full av utgåtte og vanskelige ord. Slik så vi det for oss at forlagene tenkte, og slik kom det seg til at det hele begynte, både med oversettelsen og utgivelsen.

Hvorfor oversette denne boken, som nesten ingen har hørt om, og som enda færre i Norge har lest?»

Jeg har aldri truffet noen, eller hørt om noen som har lest den, men hvis vi ser bort fra det, er svaret: fordi jeg har vokst opp med Dickens. Hele livet, fra jeg var ti, og hvor det gikk i Illustrerte Klassikere, har jeg lest ham. Lest mye annet også, selvsagt, men jeg kommer alltid tilbake til ham. Til Charles Dickens’ verden. Og jeg hadde jo gode muligheter til det, av den enkle grunn at han ble født i 1812 mens jeg ble født 134 år senere. Så da jeg kom til verden sto alle bøkene hans i hyllene. Alle på engelsk og noen på norsk. Ingen kom i ettertid. Ingen venting. Ingen kø. Det var bare å begynne lesingen. Når man blir bitt av Dickens’ verden da er man solgt.

Da jeg var tolv, antagelig, begynte jeg med David Copperfield, på norsk, og jeg husker spesielt at jeg lurte på, i begynnelsen, hvorfor kusken Barkis ba David Copperfield si til Pegotty at «Barkis er villig». Hva Barkis var villig til kan leseren selv finne ut. Deretter kom Oliver Twist og Lille Dorrit og Den Gamle Antikvitetsbutikken, disse ble regnet som barnebøker, selv om det ikke er riktig. Jeg fant ut da jeg ble større, at hvis jeg leste dem på originalspråket så ble de mye mørkere og mye mer for voksne. De norske versjonene har, tror jeg, enten med vilje eller uforstand, blitt gjort enkle og barnlige. Hvem kan lese «Nicholas Nickleby» uten å felle tårer over Smike, eller over lille Nell som dør i «The Old Curiosity Shop», hvor bestefaren sitter alene igjen ved graven og venter på henne? På originalspråket er disse bøkene et studium over bruk og misbruk av barn, skrevet for å vekke sympatien hos de voksne, hvilket Dickens greide.

Sketches by Boz?

Ja, «Sketches» har jeg eid siden 1977. Kjøpte hele serien av en dame fra Mandal, fikk dem billig fordi hun trodde at det manglet én. De var nummerert med romertall… Og Sketches sto først i rekken, nr 1 av 25 bøker, hvilket utgjør mesteparten av forfatterskapet til Dickens. Men jeg hadde ikke lest nummer 1. Den var antagelig «kjedelig». Og for en merkelig tittel! Hvem var Boz… en illustratør, kanskje, siden det var snakk om skisser? Helt til jeg endelig åpnet den, og ble stående ved bokhyllene og lese i minst tyve minutter før jeg fikk satt meg, dette var begynnelsen på en magisk ettermiddag. Og etter hvert veldig mange magiske formiddager og ettermiddager. Jeg forsøkte å finne den på norsk slik at også Turid kunne lese den uten ordbok, (min påstand er at ingen kan lese «Sketches» og forstå den, uten å ha god tid og tilgang på en spesiell ordbok eller flere) og dermed fant jeg at den ikke var oversatt.

• Og hva synes du nå?

Nå, som jeg har holdt på med dette i lang tid, skjønner jeg at på alle måter står «Sketches» i en særstilling, fordi det var her alt startet. De fleste ble skrevet for avisene, i årene før Dickens visste hva slags forfatter han skulle bli, eller om han kanskje heller skulle bli skuespiller, en gjerning han ofte beskriver og tydeligvis elsket. I disse relativt korte historiene ligger kimen til hele hans forfatterskap. De mennesker og de situasjoner han skrev om, mens han satt ved bordet ved vinduet på vertshuset i Holborn i årene 1834 til 1837, dukker frem igjen i alle hans produksjoner. Hele «Sketches» ble skrevet på dette vertshuset i løpet av disse årene, og når han ikke skrev det ene så skrev han det andre (her begynte han også på sin neste bok, Pickwick-klubben), og når han gikk ut så var det for å gå gatelangs og registrere og observere. Han forsto fort at han var god til å beskrive det han så, fordi han så tingene med et barns forbausede øyne. Han så tingene annerledes, fra andre vinkler og med et totalt annet språk enn folk flest brukte. I tillegg hadde han en kraftig dose satire, ironi og ren humor i historiene, både i situasjoner og i tale, derfor ble hans avisartikler en kjempesuksess og derfor ble hans første bok det samme -

Noen mener at Dickens skrev triste ting for å få folk til å gråte -

Det er vel også riktig. De likte den lille sentimentale vrien han la i historiene, men egentlig tror jeg ikke at han «la» sentimentaliteten inn i bøkene sine, det var bare slik Dickens følte det, og tiden han levde i var, for å si det pent, temmelig rå, for de som hadde lite eller ingenting. Når han skriver en hjerteskjærende historie om en ung kvinne som ligger på hospitalet og skal dø, som forsøker å fortelle politiet at mannen hennes, et riktig råskinn, ikke mente å slå henne i hjel, og at hun tilgir ham, så skriver han så det gjør vondt i hjertet å lese, men slike ting skrev han om, like lett som han skrev om humor. Så for meg står «Sketches» i en særstilling. Vi rusler gjennom Londons gater og ser på livet, treffer interessant personer og kommer til rare steder, beskrevet slik de virkelig var, og vi kan undre oss at det virkelig var slik, men det er hevet over tvil at det er riktig, det han skrev -

Og så følte du at i tillegg til å oversette den, også skulle utgi den?

Det kom etter hvert. Trodde vel at den store vanskeligheten var å oversette, at det å utgi den skulle være som å spise et stykke kake, og så langt har det vært slik. Nå sendes det hele over til trykkeriet i London og så få vi se hva vi får tilbake, om det blir så flott som jeg ønsket. Birting Libris i Markensgaten i Kristiansand skal være en slags «fadder» ved å ta imot bøkene og levere ut til både bokhandlere og privatkunder, jeg har jo ikke noen butikk –

Og den kommer som luksusbok, i tusen nummererte eksemplarer?

Ja, Dickens fortjener det. Jeg også. I tillegg til rødt kunstlær, gull og forgylling, så kommer den også som alminnelig leseutgave, i sølv -

• Når vil dette, hm, eventyret, virkelig være som å spise et stykke kake?

Den dagen det hele går i pluss, dersom det noen gang gjør det. Men den store belønningen har jeg jo allerede fått. Tenk å få lov til å førstegangs-oversette en original bok av min store helt, til og med den første boken han skrev… det blir ikke bedre enn det!
Runar Løvlie, oversetter og utgiver.

                                Frobusdalen Park, 21de mars 2013.

Jeg er så glad for at jeg ga denne boken en sjanse. Den er definitivt mer gripende enn "A tale of two cities". De fleste vet sikkert hva romanen handler om. Vi følger en ung mann fra barndommen til voksenalderen, der han blir konfrontert med omstendighetene han har vokst opp med, både på godt og vondt. En mystisk person gir Pip sjansen til å utdanne seg til å bli en "gentelman", til tross for at han kommer fra fattige kår. Pip tar imot denne sjanse med åpne armer, i håp om at den hovmodige unge Estella, som bor hos den gale Miss Havisham, en dag vil akseptere ham.

Et av favoritt aspektene mine ved "Great Expectations" er det faktum at Pip er en karakter som er meget bevisst over hvem han er og hva han vil. Han er med andre ord ganske ærlig overfor seg selv, selv om han er klar over at livet hans i London, der han gjør sitt ytterst beste for å bli en kultivert gentelman, er basert på en illusjon. Innerst inne så føler Pip seg aldri komfortabel i den konteksten han forsøker å passe inn i. En annen ting som jeg hadde gleden av å lese, er vennskapet mellom Pip og Joe, ektemannen til Pips søster. Det er rett og slett hjertevarmende å lese om hvordan Joe alltid er der for Pip, til tross for avstanden mellom dem, ikke bare geografisk, men også klassemessing. Pip verdsetter dette vennskapet helt fra begynnelsen av, men det er først mot slutten at han aksepterer at det ikke alltid er de menneskene som har mye som som gir deg noe tilbake.

Pips følelser for Estella, den overlegne og kalde skjønnheten, får en sentral plass i historien og Pips karakterutvikling. Pips kjærlighet til henne er irrasjonell, noe han er fullstendig klar over. Hun ser ned på Pip, sårer ham gang på gang, likevel fortsetter Pip å håpe at hun en dag vil gjengjelde følelsene hans. Estella representerer ønsker vi ser på som uoppnåelige og som vi tror at vi vil ha, uansett hvor irrasjonelt dette ønske enn måtte være. Flere ganger i historien sier Estella selv til Pip at hun er et produkt av Miss Havishams oppdragelse. Miss Havishams mål har alltid vært å gjøre Estella kaldhjertet og immun mot menns sjarm, ettersom Miss Havisham selv opplevde å få hjertet sitt knust som ung.

"Great expectations" av Charles Dickens er på mange måter en historie om menneskelige relasjoner og hvordan rikdom og makt aldri kan erstatte kjærlighet til mennesker som aksepterer oss for den vi er.

Jeg er ferdig med å lese Dickens "Bleak House", og det var litt av en jobb. Leste den på engelsk, og det tok lang tid ettersom beskrivelsene til Dickens tar opp flerfoldige sider med mange og lange ord, og det er så lett å gå glipp av detaljer dersom en ikke passer på. Persongalleriet er enormt, og alle personer må holdes rede på skal en få mening i alt mylderet. Dickens gjør narr av aristokratiet, han kritiserer sakførere og den legale prosess. Når saken endelig kommer til avgjørelse, er alt spist opp av det legale broderskap. Han beskriver det urettferdige samfunnet som belønner de rike og marginaliserer de fattige. Handlingen kan vel nesten beskrives som en soap opera, men Dickens fører det opp på et høyere nivå med sin innsikt i mennesker og sine skarpe observasjoner. Han finner også plass til en Sherlock Holmsk detektiv som gjør slutten ekstra spennende. Flere av personene er basert på mennesker fra virkeligheten som Dickens kjente mer eller mindre. Et fascinerende verk som kunne godt vært skrevet i dag.

Juletid !
Den mann må i sannhet være en misantrop , i hvis bryst noe som ligner på en hyggelig følelse ikke vekkes-i hvis tanker noen gledelige assosiasjoner ikke våkner - ved at julen er her igjen.
(sitat fra kapittel 2 " En julemiddag".

Denne boken av CHARLES DICKENS utgitt som "Sketches by Boz" var denne eminente forfatterens første utgivelse. Det skjedde i 1836. Først i 2013 foreligger den på norsk. Det er Runar Løvlie's fortjeneste. Etter å ha lest første del av denne umiskjennelige dickenske boken i oversatt versjon, sitter jeg kun igjen med dette spørsmålet: Hvorfor er ikke dette gjort før? Og kanskje nok et spørsmål, hvor mange kjenner til disse "skissene" ? Og da sikter jeg til alle dem som kaller seg bokelskere og som ikke kan ha unngått å ha lest noe av denne eminente forfatteren. Dersom de er noenlunde i nærheten av min generasjon, må de i det minste ha hørt om , og til og med lest " Oliver Twist" og "David Copperfield".
Lenge har jeg hatt den engelske utgaven liggende uten å gi særlig akt på den. Det vil si den jeg har er utgitt i Tyskland beregnet på skoleelever i engelsk. Intet forfatternavn angitt. Jeg sendte en intern melding til profilen Quiote på disse sidene, han ba meg kontakte Karin Jensen som i sin tur viste meg til Færgefjellet Forlag i Kristiansand. Og dermed : En ren luksusutgave av en bok , hva "innpakning" og utstyr angår - og foruten første del av skissene (420 sider) inneholder boken tilleggsopplysninger om Dickens samt "hans" illustratør Frederick Barnard , fotos (av bl.a mynter på Dickens tid) og illustrasjoner av nevnte tegner i massevis.

Det var med denne utgivelsen Dickens innvarslet en spennende ny stemme i engelsk litteratur, skulle det det i ettertid vise seg i stadig større grad. For denne boken må vitterlig hans samtid merket seg. Den rikt varierte samling av observasjoner av byen London, i både virkelighet og fiksjon, viser at han må ha kjent byen på pulsen så¨grundig det må la seg gjøre på godt og vondt, byens teatre, vertshus, pantelåner-sjapper, rettslokaler, fengsler, busser og selve elven Themsen på en ærlig og visjonær beskrivelse av hverdagsliv og hverdagens folk . På portretter av personer han beskrev slik at man kan se han foregriper seg allerede på karakterer fra sine senerehen store romaner, vi ser den fordømte mann i sin fengsel celle , snakksalige fruentimmer, vulgære unge kontorister og Scrooge-lignende ungkarer (kan ikke la vær å her minne om Disney's onkel Skrue er tatt ut av denne karakteren hos Dickens), og samtidig som hans styrke er kritikk av sosial urettferdighet som alltid ligger like under overflaten, finner man i mange glimt av den enorme metropolens gjemte innbyggere som for eksempel barnearbeidere og prostituerte. Gjennom en glitrende mix av humor og patos blir disse skissene en avsløring av London som en fantastisk grobunn for historier for et slikt udiskutable talent som skribent. Og ved bare å ha lest første del (av to) av disse skissene, ser man klart hvordan byen og disse skissene av den la grunnlaget for en ung talentfull skribent til hans senere enorme produksjon av romaner og fortellinger. Skissene er fra tiden 1833 til 1836.
Det ville være synd for dem som ellers liker godt Dickens bøker ikke har fått med seg disse skissene fordi de ikke har vært å finne i norsk språkdrakt.

God klassiker fra Charles Dickens. Jeg hørte den på lydbok. Men jeg tror en opplesning i stedet for hørespill hadde vært en bedre høreopplevelse.