Bokelskere.no

Alle som tenkjer som eg, at det ikkje er noka jul utan A Christmas Carol av Charles Dickens, er velkomne med innlegg her, i diskusjonstråden vår! Elles blir det vel Hans Falladas Jeder stirbt für sich allein, håper eg, og kanskje Levi Henriksen eller Frode Grytten - og sjølvsagt Don Quijote ...

Nå er flere av oss i gang med Dickens - etter planen. Et interessant og artig forfatterskap!

Jeg er nysgjerrig på å vite mer om hvordan bøkene ble til. Jeg vet at Dickens opprinnelig skrev dem som korte fortellinger, som ble fortløpende offentliggjort i blader/aviser. Mine spørsmål dreier seg om hva som skjedde så. Tenkte Dickens i utgangspunktet at fortellingene til slutt skulle samles og utgis som bøker? Eller var det noe man (en lur redaktør) fant på i ettertid? Ble fortellingene redigert/omskrevet på noen måte før de ble samlet i egne verker? Hvilken medvirkning hadde Dickens selv i en ev. redigering? Eller var det rett og slett en redaktør som bare gjorde jobben? Hvor lang tid gikk fra fortelling til bok? Skjedde det straks eller tok det tid før ideen dukket opp?

Flere av dere kjenner sikkert til historen omkring Dickens forfatterskap. Artig om dere vil opplyse en uvitende sjel, som meg (som ikke har kapasitet til å gå løs på en biografi nå)!

Siden flere av oss sliter litt med Nickolas Nickleby synes jeg det er på plass med noen oppmuntrende ord.

I god Dickens-stil, slik vi vil ha det, omtaler Mr. Mantalini sin hustru som
Mitt liv og min sjel
Min sjels lyst,
Min glede,
Du min utsøke ananas-saft!

Eksempler til etterfølgelse, om noen skulle trenge et ekstra piff i kjærlighetslivet :-)

Kom igjen hvis jeg har oversett noen :-)

Har nettopp avslutta denne, og føler at boka sit under huda på meg. Kan slutte meg til det som har vore sagt om at dette både er spennande og svært god underhaldning. Boka er ei merkeleg blanding av realisme og fiksjon, men medrivande. Eg er ganske sikker på at Murakami har lese sin litteratur: - det er lett å assosiere både til Kafka, Dickens,...brødrene Grimm,og til Bibelen mm. I tillegg til at historia - eller historiene - er originale og godt fortalde, synest eg at Murakami er ein meister i å forme gode, og ofte overraskande språklege formuleringar og bilete. Nokre avsnitt og sekvensar var så bra at eg måtte lese dei fleire gonger ( så det tok litt tid å kome gjennom). Den einaste grunnen til at eg er litt tilbakehalden med å gi boka ein seksar, er at han til tider kunne dvele litt for mykje ( etter min smak)ved enkelte situasjonar. Og dei to månane - dei gløymer eg ikkje!!

Eg har nå sett ferdig dei 12 episodane av Oliver Twist i BBcs The Charles Dickens Collection. ein dvd i ein "Charles Dickens Box" eller noko slikt som eg kjøpte i julegåve åt meg sjølv i fjor. Eg har sett frå éin til tre episodar ein kveld i veka, anten fredag, laurdag eller sundag. Helst ville eg ha hatt eit heilt fast tidspunkt, med neter, sukkerfri sjokolade og raudvin eller portvin, men ettersom eg er einig med Bibelen i at det ikkje er godt for mennesket å leve aleine, jenkar eg meg etter den andre her i huset. Men i kveld er eg ferdig med dei 12 episodane, og reaksjonen min er todelt:

For det fyrste: Dickens karikerer; det er noko av poenget, noko av heile prosjektet hans (det er så moderne å snakke om "prosjekt"). Men han gjer det lunt, med hint, og med humor. Ingen gjer han dette etter.INGEN. Men enkelte av skodespelarane overspeler, og da blir resultatet overdriving, og alt det lune, det som vi humrar til, forsvinn.

For det andre: Ja, det er så, men som heilskap er desse 12 episodane store. Å, så godt å sjå på det frodige folkelivet i London i fyrste halvdelen av 1800-talet! Her er fleire store scener, som eg humrar til og bøyer meg i støvet for: Ikkje minst tenkjer eg på jakta på Bill Sikes der oppe på taka, og - særleg - på scenene med Nancy. Dette er gripande, dette er livet, dette er Dickens på sitt beste, fordi han skildrar livet slik det er, med alle fasettane som tenkjast kan. Og her har også Bill Sikes sin plass. Og Fagin: han blir spelt av Eric Porter, som spelte Soames i The Forsyte Saga, frå slutten av 1960-åra. Gledeleg gjensyn! Neste fredag skal eg sjå på ein spelefilm. Å, så godt å ha starta feiringa av Dickens-året!

Har lyst til - meir som ein kuriositet - å fortelje at eg er den lukkelege eigar av eit sett Dickens bøker - 12 stk bøker i brunt "skinn" - med gullskrift - og alle har gulna ark av "tidens tann". Har lese alle bøkene fleire gonger.

Tone Selboe skreiv i Morgenbladet for 4.-10.11.2011 eit bokessay om den siste Dickens-biografien. Her seier ho det same som eg har svara deg om føljetongprinsippet - bortsett frå at ho seier at alle romanane hans vart til på denne måten.

Takk for henvisning til en interessant artikkel!
Etter hvert som jeg leser mer av Dickens får jeg også lyst til å vite mer om mannen. Ikke umulig at jeg gyver løs på en biografi med tiden.

Se for deg Dickens London på 1800-tallet. Mørk, tåke, regn, store mengder kirker spredt over hele byen. Se for deg statuene på torget, på vegger på utsiden (og innsiden) av kirker. Se nå for deg at disse statuene snakker. Se for deg et rom. Flere rom. Pene. Se nå for deg disse rommene dekket med speil i alle fasonger på hver en vegg. Er dette bare speil, eller brukes de til noe annet? Se for deg to voksne menn med flosshatt. Ikke særlig pene, men menn like vell. Den ene eldre, kort, anonym, overlegen og nervøs. Den andre høy, ung, smilende, energisk og en anelse ukonsentrert. Du har nå møtt Jonathan Strange og herr Norrell. Ikke vanlige menn noen av dem. Magikere.

Jonathan Strange & herr Norrell ga meg samme gode følelsen som Ringenes Herre og Den mørke Materien og det er en ytterst god følelse og en sjelden leseropplevelse. Jeg har å takke en venninne som anbefalte denne til meg for tre år siden. Glad er jeg for min gode hukommelse og oppheng i titler. I denne tjukke romanen finner vi politikk, krig og drama. Nesten ingen kjærlighetshistorie bortsett fra den mellom læremesteren og lærlingen og den er ikke særlig romantisk men til tider en anelse kjærlig. Det som overrasket meg med J & N er at den er så mørk! Den er ikke det minste lik Harry Potter i hverken stemning eller lek. Det er også overraskende at det er en kvinne bak historien for det merkes ikke på pennen. Den er blitt plassert på linje med Tolkiens Ringenes herre og det er ikke uten grunn. Clarke har laget en helt ny magisk virkelighet med gjennomtenkte oppdiktede historiske fakta, fabler, bøker, konger, land, verdener, alver og trollmenn. J & N er ikke så brei i historie som Ringenes herre, heller ikke så episk (det skal godt gjøres), men det blir gjort rett i å sette den på linje med disse store verkene. Jeg forstår at ikke alle kommer seg gjennom denne, men personlig er jeg veldig glad jeg gjorde det. Den inneholder en av de beste sluttene jeg noen gang har lest. Clarke er i sannhet en dyktig syerske når det kommer til å samle trådene! Minn meg på å holde meg unna mannfolk med sølvblankt tistelhår og grønn frakk. Terningkast seks.

Tusen takk. Tjaa, den er nok kjedelig for noen så det er ikke sikkert du tar feil. Alt er jo relativt. Jeg synes det er veldig vanskelig å anbefale denne uten å kjenne smaken og personer godt. Det jeg kan si er at jeg liker å lese romaner satt i tiden 1800-tallet, jeg liker miljøet og stemningen skildret av Jane Austen hennes romaner, jeg liker Dickens mørke dystre London, jeg liker magi, ondskap, humor, mursteiner, alver og ikke minst et godt språk. Liker du noen av elementene over så ville jeg gitt den en sjanse til. Og det med at den er kjedelig tror jeg også er relativt. Jeg synes det skjedde noe i hvert kapittel med det er ikke så mye løping i skogen og skuddvekslinger og sånn. Den er vel det de kaller en drama (tror jeg?).