Bokelskere.no

Har nå kommet ca halvveis i boka og merker jeg at jeg igjen blir betatt av personskildringene og Dickens måte å skrive på. Om jeg kommer til områder i boken som ikke er like interessante for meg, så tar jeg meg allikevel stadig i å lure på hva som skjer på neste side. Liker historien og leser spent videre for å finne ut mer om de forskjellige karakterene. Lurer veldig på historien til Smike.

Koste meg spesielt med forfatterens forord på 6 sider, der han bl.a forteller at flere personer har prøvd å "skryte" på seg å være inspirasjonen til  Mr. Squeers.

Så ble jeg da endelig ferdig med Oliver Twist! Den tok mye lenger tid å lese enn planlagt. Engelsken min var nok mer rusten enn jeg antok før start. Heldigvis fikk jeg mindre og mindre bruk for Dictionary’en etterhvert. Jeg var egentlig ganske ovenpå og ble gledelig overasket over en åpningscene i den siste ”Pirates of the Carrabian” filmen som fant sted i London og viste et mylder av hester og vogner; vogner trukket av 1,2,3 eller 4 hester, med én eller to etasjer, med eller uten tak, for mennesker, kål eller kull, til leie eller for kister. Dette kunne jeg! Det var da jeg fant ut at jeg ikke husket en eneste glose…

Nicholas Nickleby venter på nattbordet. Jeg er veldig klar over at den er dobbelt så tykk som Oliver Twist og dessuten har mye mindre skrift. Jeg har overbevist meg selv om at mine små grå vil ha godt av en ny dose Dickens. Jeg er forberedt! Jeg vet at når det regner hos Dickens så er det veldig vått, når det blåser så blåser det gjennom marg og bein. Jeg har den siste måneden drukket opp familiens forråd av te, samt alt som måtte minne om denne drikken for jeg frøs med Londons kalde sjeler, og det til tross for at de drakk alt annet enn te.
Jeg har derfor bevæpnet meg med ny te, dyne og gode, gamle Oxford Dictionary og håper min sløve hjerne overasker meg og faktisk plukker opp noen nye (gamle) ord og uttrykk. Takk igjen kjellG, jeg har veldig godt av dette!

Dette er som tittelen antyder, en samling spøkelseshistorier. Om det er de beste, se det er jeg ikke helt sikker på.

Nå skal det sies at jeg siden jeg var rundt 14-15 har hatt en merkelig facinasjon for det og derfor har lest en del spøkelseshistorier, det kan kanskje påvirke meningen noe. Det at jeg har lest en del slike historier gjør at jeg skjønner hvor flere av historiene ender lenge før de faktisk gjør det, så om du har lest en del spøkelseshistorier på forhånd, vil nok noen, om ikke alle, fremstå som forutsigbare.

Det er en samling med 16 historier av 16 forskjellige forfattere; noen kjente, som Arthur Canon Doyle (Sherlock Holmes), Charles Dickens (Oliver Twist, A christmas Carol), Rudyard Kipling (Jungelboken) og Robert Louis Stevenson ( Dr. Jekyll og Mr. Hyde ) og noen ikke fullt så kjente. Det kan også nevnes at det er snakk om litt eldre historier, de fleste skrevet rundt slutten på 1800 tallet /begynnelsen av 1900.

Det er store språklige forskjeller blant historiene, noen bruker et klart, tydelig språk for å male fram svært levende bilder, mens noen igjen for meg ble litt kronglete, ja faktisk såpass kronglete at jeg sleit med i det hele tatt å få bitene sammen til et helt bilde. Noen går veldig rett på sak, mens noen bruker litt lengre tid på å komme dit, hvilket kan tære litt på leserens tålmodighet. Og spøkelsene, ja de kommer i konkrete og ikke fullt så konkrete former enten det er for å lokke, lure, hevne eller rett og slett fortsette sine jordiske gjerninger....

Litt vanskelig å gjøre seg opp en mening sånn totalt sett, men de historiene jeg likte best var;

“Man-size in marble” av Edith Nesbit: Selv om tittelen på denne historien kanskje er nokså avslørende så er historien skrevet på en sånn måte at jeg faktisk glemte det litt underveis og ble litt revet med og nysgjerrig på hvordan dette skulle gå.

“Naboth’s vineyard” av E.F. Benson: Levende fortalt om hvordan det kan gå når en bruker uhederlige metoder for å få det slik man vil.

“The Shadow in the Corner” av M.E. Braddon; En av de litt forutsigbare, men en litt uhyggelig og litt trist historie.

“The Tractate Middoth” av M.R. James; En spennende, tidvis nesten heseblesende historie om en utspekulert gammel mann sitt siste påfunn.

Denne helgen regner jeg med å bli ferdig med Nicholas Nickleby av Charles Dickens. Leser også Barnejegeren av Merethe Lindstrøm og Thirteen Hours av Deon Meyer.

Eg betalte full (bokklubb)pris for boka, og eg er likevel fornøgd. Denne boka har vore flylektyre til og frå Italia på to turar i år. Her såg eg, som sitert tidlegare, at den italienske diktatoren hadde sterke litterære interesser; han var vel ein intelligent kar på mange måtar – lese Ibsen gjorde han òg, og han kalla ei av døtrene Edda, etter Hedda Gabler, og ei anna Edvige, kanskje etter Hedvig? Ja, slikt tek Hägg med og gir koloritt til denne spesielle statsleiaren, som opererte saman med Adolf Hitler, men som likevel var forskjellig frå han (noko ikkje minst illustrasjonane i biografien viser).

Hägg har mykje å lære bort av italiensk historie rundt førre hundreårssiftet, eit område som er meir innvikla og brokete enn familieforholda til Oliver Twist hos Charles Dickens. Han går hardt ut, og det kan sjå ut til å vere med god grunn, mot andre historikarar, som han meiner overser både det eine og det andre av viktige sider ved italiensk historie og Mussolinis liv. Særleg interessant blir det når han viser kor oppglødd Winston Churchill var over framgangen til diktatoren (ikkje så rart, kanskje, når vi tenkjer på kven dei meinte var hovudfienden).

Det er rart å lese om at Mussolini den 25. oktober 1936 «talte til et jublende folkehav i Imola», nettopp den eine av dei to byane eg hadde med boka til i år. Og det er nyttig å sjå kor aktuell Hägg er når han kritiserer britisk og amerikansk framferd mot den italienske befolkninga (sjå sitatet nedanfor) ...

Så få vi er, da. Vi har tapt mot Johan Borgen, som opplevde folketomme gater da hans las frå Barndommens rike i radioen, og vi har tapt mot det same mediet sin versjon av Rolf og Alexandra Beckers Dickie Dick Dickens, som utløyste streikebryteri i NRK for at folk skulle få høyre om Chicagos farlegaste mann. Men mange av dei som har skrive om Don Quijote (La Manchas farlegaste mann?) har i alle fall trekt fram at forfattaren gir eit realistisk bilete av det spanske samfunnet i overgangen frå mellomalder til ny tid, og eg synest at desse kapitla om bryllaupet til Camacho sikkert lyt ha vore med i vurderinga da slike konklusjonar vart trekte: Her er det detaljerte skildringar av det frodige folkelivet, her er fleire samfunnsklasser og –sjikt. Og her er liv.

Så skal vi sjå, ei veke på etterskot, kva som ikkje er nemnt i tidlegare innlegg: Den andre av studentane «no traía otra cosa que dos espadas negras de esgrima, nuevas, y con dos zapatillas» (G&K: «to floretter med knapperne på»; W: «to fektesverd av jern, begge nye med dupp på spissen»). Var det ikkje vi som såg på uttrykk som blanke våpen og trekkje blankt sist vi møtte liknande skildringar? Og annelingua som vanleg dukka ned i kjeldene? LAM siterer ein som seier at espadas blancas er dei aceradas – acerado: «1 stål-, stålagtig, 2 spids, (fig.) bidende, skarp» – våpna som vi forsvarar og oss og går til åtak med, til forsvar frå «las de esgrima», og verbet esgrimir betyr «fekte», som er av reint jern, utan glans, utan skarp kant og med knapp på spissen. Espadas negras, derimot, er «svarte sverd/kårdar» som vart brukte til fekting. Desse zapaitillas var forros («beklædning, betræk, omslag») eller botones («knap», «dup») av lær som dekte spissen av sverdet/kården så dei ikkje skulle stikke nokon. Ordboka som eg har gått over til å bruke meir konsekvent enn før, er Pia Vaters Spansk-Dansk Ordbog, heretter forkorta V. Kanskje er vi nå litt nærmare eksakt kunnskap om våpen frå denne tida.

Vidare seier G&K at studentane skjønte at don Quijote hadde «en skrue løs», som kanskje er å vere litt for direkte, for originalen snakkar om «la flaqueza del celebro de don Quijote», altså ein mangel ved – ja, sei dét; celebro står ikkje i nokon av ordbøkene mine. Tenkjer ikkje eingong Pia på våre behov? Men eg trur likevel at W nok er mest på linje med Cervantes her: «… hvor dårlig det sto til med don Quijotes hjernekapasitet».

Og ordspel er vanskelege å omsetje, særleg når Sancho Panza forvekslar ord og uttrykk som liknar på einannan. I originalen forvekslar han friscal og fiscal. Adjektivet fiscal har jo med skatt og andre kjedelege, men akk! så nødvendige, ting å gjere, mens den vanlege tydinga av substantivet fiscal er statsadvokat, dvs. eit offentleg aktorat. Dette passar med at væpnaren føler seg kritisert av riddaren sin. Men friscal står ikkje i ordbøkene, så anten er ordet for grovt, eller så finst det ikkje. G&K lèt Sancho Panza seie urinisere i staden for ironisere, og det er jo flott, så kva blir att til W nesten eit hundreår etterpå? Jo, krytisk og kritisk. Ikkje særleg mykje å slå opp latterdøra av? Dette er forresten fyrste gongen at eg bruker W litt systematisk. Han skriv godt, det må eg seie, sjølv om eg altså er «krytisk» innimellom.

LAM har ingen fleire kommentarar som eg synest det er nødvendig å opplyse medlesarane om. Men eg vil gjerne, for eiga rekning, trekkje fram opninga på II.20: «Apenas la blanca aurora había dado lugar a que el luciente Febo con el ardor de sus calientes rayos las liquidas perlas de sus cabellos de oro enjugase, cuando …» Dette er Homer! Eg meiner: Her bruker Cervantes den same opninga som renessanse- og barokklesarane kjente frå Iliaden og Odysseen når Homer skal skildre kva som hendte når ein ny dag grydde! Artig parallell!

Da vil eg til slutt – eg lyt prøve å komme i rute – framheve den gode observasjonen av samfunnsforholda i II.20: «Dos linajes solos hay en el mundo»: det finst berre to slags menneske (W seier slekter, som er mest korrekt, meint stilsitisk held eg med G&K når dei har mennesker) her i verda – «el tener y el no tener». Så kort kan det seiast: Dei som har og dei som ikkje har. Dette er noko vi skal møte ofte i spansk kultur framover: konflikten mellom «las dos Españas», ein konflikt som kulminerte under borgarkrigen. Dvs. den av dei som vara frå 1936 til 1939.

Så til neste bolk! Men om du kan peike på kvar W skriv om pelotaspelar, så skal eg ta oppdraget. Eg tenkte ikkje over det da eg las. Så godt at vi er fleire!

Du er så rask, du! Føler at det er fyrst nå at eg er kommen i gang. Til alle som ytrar seg om "fristar": Her er ingen kontroll, ikkje noko ytre press, berre ei ramme for dei som vil knyte lesinga av romanane til det som er før, i og etter Dickens-året. Så ikkje stress - nyt!

Og som eg tenkte: Opninga var ein introduksjon til at vi skulle få møte Nicholas. Tenk på dette: Dickens etablerer ei sjølvstendig - men ikkje uviktig - ramme rundt hovudpersonen, og så møter vi han (ikkje Dickens, men Nicholas) saman med onkelen. Ikkje noko rett på og skrive-alt-som-det-er-og-fortelje-alt-til-lesaren-med-éin-gong her, nei! Å, så mange forfattarar som kunne lære noko her!

Må innrømme at jeg tjuvstartet litt i forhold til leseplanen :-) Denne gangen hadde jeg faktisk tenkt å ta det med ro og nyte, men jo lenger inn i boken jeg kom, jo fortere gikk det. Det skjer ofte og er ett tegn på at det er en veldig god bok.

Gjennom hele boken blei jeg overraska og engasjert på nytt, nettopp fordi han ikke avslører alt med en gang. Dickens legger opp til at leseren skal forstå at det er noe mer, men jeg skjønte ofte ikke hva det var før jeg kom lenger inn i historien.

Hmmmm

Jeg har 3 romaner på engelsk av Dickens i bokhylla, men jeg har aldri lest noe av ham. Det er faktisk ganske utrolig siden jeg er svært opptatt av og leser nesten kun klassisk litteratur. I 2012 er det 180 år siden min helt Goethe døde og det skal feires med et Weimar-besøk. Men 200 årsdagen til Dickens er også verdt en pint! Du har herved inspirert meg til et Londonbesøk til Charles Dickens museum og at jeg har bestemt meg for endelig å gå løs på dette forfatterskapet. Komplettist som jeg er, starter jeg med Pickwick klubben og leser Dickens kronologisk.

Hvem vet, kanskje kommer jeg meg gjennom det meste :-)

Ja. Det er herleg å lese skildringane av Squeers! Sarire på sitt beste! Men historiene i kap. 6 er vel noko av det dårlegaste Dickens har skrive? Kommentarane i utgåva mi seier at dette er fyllstoff for å - ja, nettopp: - fylle heftet med denne bolken av føletongsromanen. Det blir vel stiging etterpå, skulle eg tru.