Bokelskere.no

Eg les i kommentarbindet (s. 388) at denne replikken har parallellar til David Copperfield:

I Dickens David Copperfield blir først Davids mor, og senere også Rosa Sartle og først og fremst Dora set på som dukker og leketøy. Davids mor blir av hennes egen svigerinne, Betsey Trotwood, flere ganger betegnet som "a wax doll" [...]. Rosa Dartle sier om sitt forhold til Steerforth: 'I descended [...] into a doll, a trifle for the occupation of an idle hour'. [...] Det gjør også Lavinias søster og Davids egen tante: 'Dora seemed by one consent to be regarded like a pretty toy or plaything' [...]. Også David blir smittet: 'I sometimes awoke, as it were, wondering to find that I had fallen into the general fault, and treated her like a plaything too.'

Eg har komme godt i gang, heldigvis. Eg har ingen sekundærlitteratur om The Pickwick Papers, men ein treng vel ikkje slikt for å slå fast at vi i kap. XIII møter parodi på det politiske livet i England på Dickens si tid, med valkamp og krangling mellom partiorgan, og med ikkje få parallellar til vår eiga tid. Landsbyen heier Eatanswill, og det er partia Blues og Buffs som står mot einannan. Dette med namn som illustrerer eigenskapar går jo att i boka; her ikkje minst gjennom Mr Smorltork og all forvekslinga som oppstår gjennom feil bruk av namn i kap. XV.

«Fine newspapers they were» står det om avisene, men sanninga er vel helst det motsette. Og når den eine av redaktørane seier om avisa si «I have never pointed the noble instrument which is placed in my hands, against the sacred bosom of private life», er det ikkje vanskeleg å trekkje linjer til ei fersk sak frå heimlandet til Dickens nettopp om pressa.

Visse sider ved litteraturen får vel òg sitt gjennom den parodiske «Ode to an Expiring Frog»; eg såg ein frosk i Jotunheimen her om dagen, men han hoppa i beste velgåande – «damn my straps and whiskers».

Jo, dette er fin humor med snert!

I min oversettelse heter de to partiene De Blå og De Brune - det siste stusset jeg over. Er de ubehagelige assosiasjonene "de brune" i dag gir, i tråd med Dickens intensjoner? Jeg får ikke inntrykk av det, selv om vi ikke får vite noe særlig om hva noen av partiene egentlig står for.

Så rart: Same kor mange gonger eg les eller ser eit skodespel av Ibsen, oppdagar eg nok nytt. Denne gongen vart eg ståande – eller rettare sagt: sitjande, på verandaen – der Nora i sluttscena ser ufravendt på [Helmer] og siger med et stivnende udtryk. Ja, nettopp: stivnende. I dette valet av presens partisipp - stivnende - framfor perfektum partisipp (stivnet) har Ibsen gitt oss nøkkelen til stykket, til det som mange har kritisert han for: at Nora brått skal endre seg frå ekorn til handlande menneske, berre over natta, og ikkje dét eingong.

I dette stivnende frys (nesten) Ibsen fast den utviklinga som Nora gjennomgår. Dette krev stor skodespelarkunst; eg trur nesten at Lise Fjelstad klarte jobben i Fjernsynsteatret si oppsetjing. For dette dreiar seg ikkje om ei brå endring. Men dette kjem ikkje brått. Nora og Helmer har vore gifte i «otte år», seier ho, og når teppet går opp, speler ho lerkefugl. Handlingane til mannen, og særleg reaksjonane hans på brevet, utløyser ein latent innsikt i ekteskapet, i mannen, i seg henne sjølv og – om enn gryande og fragmentarisk – i samfunnet. Og forvandlinga har vore førebudd, for Nora har, utan at mannen veit det, hatt kontakt med det pulserande livet – nesten arbeidslivet! – utanfor dokkeheimen, noko som nok har vore med på å forme henne og gjort henne klar for opprør.

Mennesket har rett til å frigjere seg, seier stykket. På ny – jf. Samfundets støtter - møter vi forskjellen mellom overflate og røyndom. Nora støyter mot den borgarlege moralen når ho prøver å frigjere seg, og slik får Ibsen avslørt endå meir av det samfunnet han så fint – innanfor sin horisont – avslører. Derfor blir ikkje stykket fyrst og fremst kvinnesak, men menneskesak. Men sjølvsagt: Han valde ei kvinne som hovudperson fordi kvinna – eksemplifisert gjennom Nora – var dobbelt undertrykt.

Fordi eg denne gongen las stykket saman med kommentarane i «Henrik Ibsens skrifter», fekk eg opna auga for ein større samananheng mellom Dickens og Ibsen en eg hadde vore klar over (og eg har sett korleis Ibsen i Samfundets støtter nyttar motiv i Hard Times). Flott! Og takk til kjellk for å ha funne lenkje til den alternative slutten på stykket.

Fargen "buff" er gulbrun på engelsk, så slik sett passar det bra. På Dickens si tid hade jo ikkje fascismen oppstått ennå, så slik sett er både forfattar og omsetjar unnskylde. Parti har frå gammalt av hatt fargar; det veit eg frå bysantinsk historie, men det var vel ikkje før Hitlers stormtroppar begynte å marsjere at vi fekk brunskjorter og dermed begynte å knytte denne fargen til fascismen.

Barnaby Rudge er den romanen av Charles Dickens som eg veit minst om. Så her er diskusjonstråden (og her er heile leseplanen for Dickens).

Romanen er kommentert og sitert her.

Ja, så klart. Heldigvis! Men Norum har jo historisk og språkleg sitt på det tørre. På engelsk ligg jo "Buffs" og "Bluffs" tett opp til einannan, da, særleg når vi har med "l" i "Blues", så det kan jo hend eat Dickens ville sparke litt ekstra til slagorda i valkampen ...

Dette ser veldig bra ut. Nå samleser jeg DQ, Ibsen og nå snart begynner jeg på Dickens, + noe annet ved siden av.
Ingen kan nå si at jeg vil få fritidsproblemer framover ;)
Venter på at noen foreslår å samlese Marcel Proust, etterhvert :)

Dette ser bra ut! Nå rekker jeg både Ibsen, Dickens og litt til. Spørsmålet er hva biblioteket sier til at jeg knuger på bøkene deres så lenge...

Du verden!
Lykke til med alle leseprosjektene.

Jeg for min del har funnet ut at det blir for mye hvis jeg skal være med på mange samlesinger her inne. Dessuten har jeg en følelse av at jeg "forsømmer" lesing av bøker av og om min yndlingsforfatter, Knut Hamsun.

Jeg er ferdig med første del av "Don Quijote", men del II blir det nok en god stund til jeg tar fatt på. Det var også meningen å lese Dickens, men heller ikke det blir det noe av med det første.

Jeg har innsett at det har vært en del overmot (hybris) ute og gått for min del, så derfor modererer jeg meg nå (så lenge det varer!) og konsentrerer meg om å komme gjennom Ibsen samlede, og studere noen av Hamsuns verker og sekundærlitteratur om verkene og forfatteren mer inngående, jfr. Hamsun-forum