Jeg slår et slag for Et julekvad av Charles Dickens. Historien handler om den grådige og gretne Ebenezer Scrooge, en ensom og bitter forretningsmann som verken har rom for glede eller medfølelse. For ham er julen bare en tid for unødvendige utgifter og festligheter, og han har lite til overs for menneskelig varme. En juleaften besøkes han av gjenferdet av sin tidligere partner, som advarer ham om hans fremtid hvis han ikke endrer sine måter. Deretter får Scrooge besøk av tre ånder – fortidens, nåtidens og fremtidens jul – som tar ham med på en reise gjennom hans eget liv, viser ham hva han har mistet, og hva han kan miste i fremtiden hvis han fortsetter som han gjør.
Denne historien er jul hos oss.
NRK Radio: Hør hele «Snøsøsteren»
Maja Lunde ( i midten) sammen med skuespillerne Jonas Strand Gravli og Kjersti Dalseide som spiller hovedrollene Julian og Hedvig, i Radioteaterets «Snøsøsteren». Lunde ville skrive boken fordi hun synes adventstiden og julen er tiden for de virkelig store følelsene, både stor glede og stor sorg.
«Snøsøsteren»-forfatter hylles av leserne - hjelper familier med sorg
«Snøsøsteren» av Maja Lunde er årets mest solgte bok. Forfatteren har fått enormt med tilbakemeldinger, blant annet fra familier som må takle sorg og tap i juletiden.
Snøsøsteren - en julefortelling av Maja Lunde bokomtale:
Norsk litteratur har fått en ny juleklassiker. Dagbladet
Snøsøsteren er en julefortelling i 24 deler som tryller frem den magiske julestemningen du kjenner fra Charles Dickens' A Christmas Carol, H. C. Andersens fortellinger og barne-tv-serier som Snøfall.
Det er snart julaften, som også er dagen Julian blir 10 år. Vanligvis er det årets beste dag, når juletreet står pyntet og lysene er tent, luften er fylt av lukten fra klementiner og pepperkaker, og det knitrer i peisen. Men i år er ingenting som det pleier. Julian og familien bærer på en stor sorg etter at storesøsteren Juni døde og Julian tenker at jula rett og slett er avlyst.
Så en dag møter Julian den livsglade juleelskeren Hedvig og han begynner å tro det kan bli jul likevel. Men det er noe mystisk med huset som Hedvig bor i, og hvem er den underlige gamle mannen som stadig dukker opp?
Kanskje kan Literary Hub, By Olivia Rutigliano oppklare noe ?
Historienet . no
Hva gjorde H.C. Andersen på reisene sine?
I årene 1831 til 1873 reiste H.C. Andersen til utlandet hele 29 ganger og tilbrakte til sammen 9 år utenfor Danmark.
Hensikten var dels å søke inspirasjon, dels å møte utenlandske forfatterkolleger og kulturpersonligheter.
Blant de kollegene Andersen satte mest pris på, var den engelske forfatteren [Charles Dickens] (https://historienet.dk/kultur/kulturpersonligheder/charles-dickens-reddede-julen-fra-at-doe).
Da de to møttes i et selskap i London i 1847, var Andersen nærmest euforisk.
"Vi tok hverandre i hånden, så hverandre dypt i øynene, snakket og forsto hverandre. Jeg ble så rørt av å se og snakke med den av Englands nålevende diktere som jeg elsket høyest. Jeg fikk tårer i øynene", skrev Andersen senere i memoarboken "Av mitt livs eventyr".
Beundringen var gjensidig, og i årene som fulgte korresponderte de to forfatterne flittig, men da H.C. Andersen takket ja til en invitasjon om å besøke Dickens i hjemmet hans i Gad's Hill Place i Kent, fikk pipen en annen lyd. H.C. Andersen viste seg å være en særdeles irriterende gjest.
Ikke bare ble Andersen værende i fem uker. Han krevde også konstant oppmerksomhet og forlangte å være midtpunktet.
"Hans Andersen sov i dette rommet i fem uker - noe som for familien føltes som flere menneskealdre."
Charles Dickens om H.C. Andersens besøk i 1857.
Irritasjonen ble ikke mindre av at den alltid snakkende dikteren ikke behersket noen av de europeiske hovedspråkene tilfredsstillende.
"Når han snakket fransk eller italiensk, var han som en villmann; på engelsk var han som et helt døvstuminstitutt. Min eldste sønn sverger på at intet menneskelig øre kan gjenkjenne tysken hans, og tolken hans erklærer at han heller ikke snakker dansk", betrodde Dickens en venn.
"Han var radmager og dødsens kjedelig og bare fortsatte å være der", oppsummerte hans kone Catherine situasjonen.
"Celine er Dickens gone black". Den likte jeg.
Hun utdypet det ikke, og de ble tause igjen, men kanskje det hadde vært noe litt overdrevent ved det hele, sånn som hun slukte alt i hyllene på det lokale biblioteket, fra Blyton til Jansson, fra C. S. Lewis til P. G. Wodehouse, Christie, deretter du Maurier, deretter Brontë-søstrene, leste vilkårlig, men alltid lidenskapelig, så til og med bøkene hun ikke likte, ble lest med lidenskap. Dickens, mente hun, var moraliserende og dum, som en lærer som anla morsomme stemmer, men samme kunne det være, her var Jane Austen og Sue Townsend, Ursula K. Le Guin og Jean M. Auel, og hver lørdag morgen leverte hun tilbake stabelen med bibliotekbøker, maks antall tillatt, la dem på disken, som en gambler som vekslet inn i sjetonger. Bøker førte henne gjennom
pubertetsfasen mellom tretten og seksten, mens hun rynket pannen mot Kafka og Woolf, slukte John Irving og Maeve Binchy, grundig lest i riktig forstand, og skilte ikke mellom Jilly Cooper og Edith Wharton. Hun så på film og TV, og litt senere på det rullerende melodramaet på nettet, men det var lagaktiviteter som var støyete og sosiale. En bok var privat og intim og noe hun kunne legge rundt og over seg, som et lappeteppe.
Name, Jo. Nothing else that he knows on. Don't know that everybody has two names. Never heerd of sich a think. Don't know that Jo is short for a longer name. Thinks it long enough for HIM. HE don't find no fault with it. Spell it? No. HE can't spell it. No father, no mother, no friends. Never been to school. What's home? Knows a broom's a broom, and knows it's wicked to tell a lie. Don't recollect who told him about the broom or about the lie, but knows both. Can't exactly say what'll be done to him arter he's dead if he tells a lie to the gentlemen here, but believes it'll be something wery bad to punish him, and serve him right—and so he'll tell the truth.
I found every breath of air, and every scent, and every flower and leaf and blade of grass, and every passing cloud, and everything in nature, more beautiful and wonderful to me than I had ever found it yet. This was my first gain from my illness. How little I had lost, when the wide world was so full of delight for me.
"We thought that, perhaps," said I, hesitating, "it is right to begin with the obligations of home, sir; and that, perhaps, while those are overlooked and neglected, no other duties can possibly be substituted for them."
But the truth is, brother, I am a—I am a kind of a weed, and it's too late to plant me in a regular garden.
The curtains of his bed where drawn aside, I tell you, by a hand. Not the curtains at his feet, nor the curtains at his back, but those to witch his face was adressed. The curtains of his bed where drawn aside; and Scrooge, starting up into a half-recumbent attitude, found himself face to face with the unearthly visitor who drew them: as close to it as I am now to you, and I am standing in the spirit at your elbow.