Bokelskere.no

Det hadde jeg helt glemt - at Johan Bojer skriver om Peter Egge i Læregutt! Etter å ha gått forbi Peter Egges bøker i antikvariater i flere år, kjøpte jeg to av romanene hans og en biografi om ham på posesalg i går. Så oppdager jeg i kveld sitatet du skrev inn for ti måneder siden, gretemor - hvilket morsomt sammentreff! Og i sommer kjøpte jeg en roman av Gerhard Hauptmann, fordi jeg da jeg leste Bojers "Svenn" oppdaget nobelprisvinneren Hauptmanns eksistens... Slik er det å lese en biografi! ;-)

Takk for tips! Grunnen til min reservasjon mot antikvariater var utelukkende tidspress. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å lete så mye.

Det første som slår meg er å sjekke biblioteket og spør dem som jobber der. Lån bøker som du tror vil ligge nær det du søker. Har de ikke bøkene du søker etter, kan du fjernlåne. Er bøkene ikke i salg lengre kan du sjekke antikvariater etterpå.
Sjekket Adlibris.com ved søkeord, fiske kokebok: "Fisk; en kokebok for alle som trives på kjøkkenet av Anders Walberg"

Her avlives myten om at fisk er vanskelig å tilberede. Gode fiskeretter er ofte enkle retter med få ingredienser, for eksempel Ovnsstekt fisk à la Toscana, tre ingredienser! Det som gjelder er gode og ferske råvarer. Komplett med tips om vin og annet egnet drikke. Mye godt stoff presentert på 120 sider.

På no.librarything.com har de på bokdetaljsiden på høyre side flere opplysninger. Blant annet ønsker og tilgjengelige eksemplarer for medlemmer. Siden det er amerikansk så er dette mest basert på det amerikanske markedet, selv om det nå er verdenbasert bibliotek (finnes oversatte versjoner). Har når jeg har lagt til bøker har jeg sett dette og synes det hadde passet fint til Bokelskere.no. Har aldri prøvd finn.no, men jeg tror det er et program som finner bøker for deg - ikke bøker du sjekker ut på nettet som man selv medlem av. Selvfølgelig kan man sjekke antikvariater oa, men da må man gå over på noe annet og vente på svar på e-mail.

For at Bokelskere.no skal være et bibliotek for alle medlemmer, så må man kunne søke opp bøker som ikke er for salg. For bokmarkedet varer vel ca. 3-4 år før man må søke på antikvariater for å skaffe en spesiell bok (kanskje lengre). Derfor når man legger til bøker så må man kunne dele med andre som eier samme bok som vil legge den til dersom den ikke kommer opp når vi søker. Dette er også et samfunn for oss som elsker bøker/e-bøker/lydbøker, hvor man kan kunne gi beskjed at denne boken ønsker jeg å kjøpe eller selge - alt samlet på bokens detaljside. For man må jo legge til bøker før vi diskuterer dem.

Jeg vil veldig gjerne kjøpe Tidsmaskinen av H.G. Wells, hvis noen selger denne! Har lett etter den i lang tid på antikvariater og loppemarkeder, uten hell. Betaler en god pris for denne hvis den er i ok stand eller bedre :)

Hei, Maiken. Det er mange gode innlegg her (og jeg skriver til hele tråden), men jeg kjenner at det likevel ulmer i meg en trang til å få sagt noe mer, altså å komme med mitt. Diskusjonen ser ut til å ha utviklet seg i retning av kvinnelitteratur istedet for om bøker skrevet av kvinner, og jeg tviler på at jeg kan hjelpe med å bedre på dette. Mitt synspunkt (eller muligens, min innrømmelse) som mann kan forhåpentligvis ha en viss verdi. Jeg bør imidlertid påpeke at jeg de siste to årene og antakelig i all overskuelige fremtid kun har lånt bøker på biblioteket eller kjøpt dem på antikvariater, og slik sett er jeg ikke akkurat "i skuddlinjen" hva angår markesføring –– er det likevel relevans i det jeg skal si? Vi får se!

Uansett, la meg komme til saken eller iallefall prøve ... Jeg styrer absolutt ikke unna kvinnelige forfattere. Det som så frekt kalles "kvinnelitteratur" styrer jeg nok unna, men la oss da få avklart hva dette er en gang for alle (jeg skal ikke forsøke meg på det). Når en bok går så anstrengt inn for å ikke ville ha en som leser, hvorfor skal man da lese den? Hvis en bok har en leserskare som så tydelig ikke leter etter det samme i bøker som jeg, hvorfor skal vi da lese de samme bøkene? Chick-lit er en bedre term enn kvinnelitteratur for sjangeren (for det må man kunne avgrense den som) jeg misliker. Det er ikke følelser og sentimentalitet og kjærlighetsforhold som skubber meg unna – herre jemini, bare se på mine favorittbøker og du vil forstå at jeg har rett i det jeg sier –, men heller forventningen (og antakelig den rimelige forventningen) om at det disse bøkene inneholder er enkelt, reproduserende, idealiserende, at det er mer sjanger og marked i skrivingen av dem enn litteratur, kort: at jeg som litt sta og pirkede og litteraturglad fyr føler at jeg kaster bort tid, for ikke å si krefter på å bli irritert. Er Thomas Mann tung, sier du? Prøv å pløye deg gjennom reproduserte plot og metaforer!

Jeg vil ikke kalle Austen for kvinnelitteratur, for Austen er ikke noe som er begrenset til kvinner. Ikke vil jeg kalle Sex og singelliv for kvinnelitteratur heller, for er ikke det igjen begrensende for kvinner? Jaja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Austen (Jaaaane Austen, en kvinne!) er en av mine klare favorittforfattere, hva bryr det meg at hun er kvinne? Mine romkamerater ler av meg fordi jeg har mini-serien av Stolthet og Fordom på DVD, men hva bryr det meg? Det er mer ved Austen enn kjoler og ball, og jeg er glad for at jeg er istand til å se det. Austen, Brontë, Dickinson, Eliot, Undset, Blixen, flere, flere … Ja, jeg har lest flere menn enn kvinner, men det kommer nok mer av tilfeldighet enn av noen patrialkalsk ur-ondskap eller kneblebegjær eller kastrasjonangst eller andre lignende skavanker vi menn jo så ærefullt og fordomsløst tilkjennes. Kanskje spørsmålet heller er: Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur", eller vil dere ha den for dere selv? En litt drøy brannfakkel, haha, det må jeg vedkjenne, men dog en brannfakkel. Nå venter jeg bare på svar.

Jeg handler for det meste på Amazon.com eller på antikvariater, jeg liker også qxl. Men når det er sagt, ser jeg en bokhandel og jeg har litt tid - går jeg alltid inn.

Jeg har også googlet litt og finner ikke boken hverken i bokhandler eller antikvariater. Men det er en del biblioteker som har den.

Denne boka kom ut i 1948, det vil si i det som for meg står for kriminallitteraturens gullalder, spesielt i Norge. Den har flere karakterisitka som tiltaler meg, som korte kapitler og et begrenset sideantall (137 sider). Dette er dog mine subjektive preferanser, og gjør den ikke nødvendigvis til en god bok objektivt sett.

Selv om den ikke er så kjent i dag, har boka en ganske høy status i norsk krimlitteraturhistorie. Den gjorde stor suksess da den kom , og ble trykket i flere opplag. Den ble også filmatisert i 1949. Også filmen ble en suksess, og markerte starten på en kort, men suksessrik regissør-karriere for Edith Calmar.

Dagbladets krimekspert Fredrik Wanderup har kalt boka"Norsk krims skulte perle”, og i Dagblades kåring av Norges beste kriminalroman gjennom alle tider i 2009, kom den på en 17.plass. Boka er nyutgitt i 2012, så man slipper å jakter rundt i antikvariater for å finne den.

Men den som venter seg en tradisjonell krim-roman med en forbrytelse i den ene enden og en oppklaring i den andre, kan bli skuffet. Allerede på første side får vi kjennskap til både forbrytelse og forbryter. Boka handler i sin helhet om hovedpersonens ekteskap, og den dramatiske uviklingen i det. Dette er nok grunnen til at boka lenge ikke ble oppfattet som krim, og ikke er tatt med i standardverket på området: Bjørn Carlings ”Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år”.

Jeg syns boka unndrar seg terningkast, men krimentusiaster med en viss selvrespekt bør ha lest den, gitt den status og betydning den har hatt.