Søk i diskusjoner, lister og sitater:
Viser 1 til 10 av 158 treff på alf prøysen.
Her om dagen leste jeg at det er stor litteratur Alf Prøysen har produsert, men jeg kan ikke huske at noen på bokelskere.no har skrevet om litteraturen hans. Ser for øvrig at det er mange her inne som har bøker av han. Er det noen som har kommentar til litteraturen hans?
På forhånd takk!
Bøker i samlinga om Alf Prøysens liv og forfattarskap
Hei, Har veldig lyst til å kjøpe boken Den grønne votten, men den er jo så vanskelig å få tak i. Hvis noen har et eksemplar de kunne tenke seg å selge, så ville jeg vært evig takknemlig! En meget god pris skal du få for boka også :)
Svar her eller send meg en e-post på: peterkihlman@yahoo.com
Denne fikk jeg i gave av Alf Prøysen da jeg ble født, med en hyggelig hilsen skrevet i den. (Min far jobbet med et tvprogram om han på det tidspunktet) Det var absolutt en av mine favorittbøker som lita jente!
annelingua siterer Det var da det og itte nå av Alf Prøysen (side 111)
15:44, 12. desember 2010 1 har det som favoritt.
Nesten støtt når et kvinnfolk ska demonstrere at hu er gla i dyr, ska hu bortått en hest og strekke seg etter mulen og klappa over mana. Akkurat detta med å strekke seg, trur je har mye å sea, du må itte tru dom er gla i dyr som dom lyt bøye seg for å klappe. Ei grispurke f. eks. Å nei, da finn dom en pinne da, hvis det absolutt ska vara no berøring. Kattonger kæin vara søte, men det er akkurat når dom har fått auer; grisonger er helt uimotståelige når dom er en åtte-fjorten daer, da kæin det gå an å sjå på dom, men blir dom over en måne, da er dyrekjærligheta oppbrukt.
Alf Prøysen skydde hester hele livet - her benytter han (det medgir han selv) anledningen til å "ta igjen" mot hester og hesteelskere.
I år er det Prøysen-jubileum - 100 år siden Alf Prøysen ble født. Derfor valgte jeg et gjensyn med denne boka. Selv om jeg er kjent med hvor mye fattigdom det var i Norge på den tida, er det hver gang like vondt å lese om det. Og selv om Alf Prøysen forteller om hvordan det var å være barn av en husmann på en på en lett og ofte humoristisk måte og uten snev av bitterhet, ligger det et stort alvor i fortellingene hans. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boka.
Dette er en fin utgave av Julekveldsvisa. Det er snart tid for å synge den nå. For meg er den forresten noe mer enn Alf Prøysen. (Omtalt i Reading Randi)
Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.
Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.
Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom. Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:
Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:
Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je, men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor
Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.
Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.
Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:
«Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,
litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå
sette det seg helt fast.
- Ta deg en real dram, sa dokter'n.
- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden
og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte
pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.
- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at
du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et
ekstra tilfelle!
Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og
med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.
Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da
var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det
at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er
ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.
Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte
å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.
Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak
i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom
skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,
æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med
ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.
- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin
satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.
- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»
«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:
Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»
Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.
Boken Fra Alf til Alf starter slik:
«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.
To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.
Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham.»
Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:
«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...
-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.
Han nølte litt:
-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.
Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:
-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»
Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:
«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.
Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.
- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.
Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»
Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:
«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»
Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie.
Sist sett
