Bokelskere.no

Boka kom ut i 1942, og er lauseleg basert på den tyske invasjonen av Norge under 2. verdskrigen, og skildrar korleis ei framand makt tek over ein fiktiv by i eit fiktivt nordeuropeisk land. Sjølve hendingane i historia blir kjapt gjort greie for undervegs, mesteparten av teksta er dialog mellom personane i historia. Steinbeck skreiv boka med tanke på at den skulle bli teaterstykke, og det er lett å sjå for seg scenene i boka som scener i ei teateroppsetjing.

Okkupantane tek over byen nærmast utan motstand. Byen er stragegisk viktig på grunn av ei kolgruve, og okkupantane prøver å overtyde borgarmeisteren om at han bør få innbyggarane til å samarbeide slik at drifta av gruva kan gå som normalt, til beste for alle partar. Det okkupantane ikkje forstår, er at det ikkje er borgarmeistaren som bestemmer over innbyggarane, men at innbyggarane gjer som dei vil. Dermed blir det gradvis vanskelegare å få gruvedrifta til å gå, og okkupantane gjeng gradvis frå å vere sigerherrar til å nærmast bli beleira i byen dei har hærtatt.

Det er tydeleg at Steinbeck har lagt handlinga til ein geografi og eit miljø han ikkje har førstehands kjennskap til. Dei glitrande miljø- og naturskildringane som kjenneteikner mange av dei andre bøkene hans er nærmast fråverande i denne boka. Tonen i dialogen, spesielt innledningsvis, er i overkant naiv. Enkelte replikkvekslingar har nærmast form av komedie, som eg ikkje synest kler temaet i boka.

Motivet for å skrive boka skal ha vært å motivere for motstandskamp i det tysk-okkuperte Europa, og for dette formålet var nok boka ein innertier. I følge Wikipedia ska den ha blitt gitt ut illegalt i Frankrike, Danmark, Norge og Nederland, og skal også ha vært utgitt i Sverige, Italia og Russland under krigen. Satt inn i det historiske perspektivet er såleis boka særs interessant. Men ser ein på boka isolert sett, som ei forteljing på eigne bein, likte eg den berre middels godt.

Eg las denne boka under Lillevi sin felleslesing av Steinbeck haust/vinter 2013/2014, og har som vanleg hatt stor glede av diskusjonane om boka undervegs.

Felleslesing av Perlen høsten 2013 - tråden finner du her.

Felleslesing av Øst for Eden 1, følg denne lenka.

Felleslesing av Øst for Eden 2 høsten 2013, følg denne lenken

Dette er første av to band i ein familiesaga frå Salinas-dalen i California. Ein følgjer familiene Hamilton og Trask frå tida rundt den amerikanske borgarkrigen og fram til etter århundreskiftet. Samuel Hamilton vandra ut frå Nord-Irland til California, og sidan den beste jorda i Salinas-dalen alt var tatt slo han seg ned på eit mindre fruktbart jordstykke oppe i åssidene. Adam Trask kom frå ein gard i Connecticut på austkysten, og etter å ha arva eit større pengebeløp reiser han til Salinas-dalen og kjøper ein av dei beste farmane der.

Historia om Kain og Abel er eit motiv som gjeng att i boka. Adam sin yngre bror Charles, som er den fysisk overlegne av dei, føler at faren avviser han og favoriserer Adam. Etter at Adam er reist til California blir han far til tvillingar, som får navna Cal og Aron. Det ligg i korta ved utgangen av bind 1 at det blir ei ny runde med Kain og Abel-dramatikk mellom desse to.

Boka handlar i stor grad om mennesket sine manglar og veikskapar, men også om venskap og storsinn. Det er t.d. sjokkerende å lese om Cathy, kona til Adam, sin råskap og egoisme, det er nedslåande å lese om Adam sin manglande tiltakslyst som gjer at han overser barna sine og vanskjøtter eigedomen sin, men det varmar å lese om Samuel som vil det beste for naboane sine, og om kokken Lee som på mange måter fyller morsrolla for tvillingane Cal og Aron. Det er ikkje klart for meg enno om der er ein overordna moral eller bodskap i historia, kanskje blir dette tydelegare etter del 2 er fullført. Men uansett er det ei knakande god forteljing.

Eg las denne under Lillevi sin felleslesing av Steinbeck haust/vinter 2013/2014, der dette er den 6. boka på leseplanen. Det har vært givande å vere med på dette tiltaket.

Felleslesing av Om mus og menn høsten 2013. Følg lenken!

Andre halvdel av familiesagaen om Hamilton- og Trask-ættene i Salinas-dalen i California. Handlinga i dette bindet tek til omkring 1910, og sluttar i 1918. Tvillingbrødrene Aron og Cal Trask har hovudrollene i boka, eller kanskje ikkje brødrene i seg sjølv, men snarare forholdet mellom dei. Forholdet mellom Aron og Cal er basert på den bibelske forteljinga om Kain og Abel. Cal kjenner seg forsmådd av faren, og kjemper med seg sjølv for å dempe dei onde sidene i seg, medan Aron er så snill og godhjarta at det halve kunne vere nok, og er faren sin augestein.

Steinbeck skildrar på ein strålande måte korleis mennesket handlar irrasjonelt, og utforskar nokre av drivkreftene bak handlingane. Cathy, mora til tvillingane, tek for så vidt rasjonelle valg, men hennar drivkraft er grådigheit og egoisme, og i nokon grad også ein ondskap som i seg sjølv virkar irrasjonell. Den mest imponerende personen i forteljinga er Lee, den kinesiske kokken som, irrasjonelt nok, forkastar sine eigne ambisjonar for heller å halde fram å tene for Trask-familien. Etter som tida gjeng og minna om denne forteljinga falmar, så trur eg nok Lee kjem til å vere den siste som slepper taket.

Hovudbodskapen i boka verkar å vere at mennesket er ansvarleg for sine eigne val, det er ikkje arv eller lagnad som avgjer korleis vi skal handle. Dette kjem tydelegast fram ved Lee sine formaningar til Cal om at han ikkje treng om å gjere onde ting sjølv om mora hans er ond. Utgreiingane om tolkingar av ordet «timshel» i originalmanuskriptet til forteljinga om Kain og Adam peiker også i retning av ein slik bodskap.

Eg las denne boka under Lillevi sin felleslesing av Steinbeck haust/vinter 2013/2014. Det er få bøker eg har spekulert så mykje over undervegs i lesinga som denne. Då var det som vanleg givande å få innsyn i kva andre tenker om boka.

Steinbeck nærmar seg 60 år, bestiller ein spesialbygd bobil, som ikkje var så vanleg på denne tida, og bestemmer seg for å legge ut på ein 3-månadars rundtur i USA for å take pulsen på og gjenoppdage landet sitt. Reisa gjeng frå New York nordover til Maine, så grovt sett vestover langs grensa av Canada til Seattle, sørover til Salinas, austover til New Orleans, og derifrå Nord-Nordaust til New York igjen.

Gjennom reisa så reflekterer han ein del over likskapar og ulikskapar mellom dei ulike statane han køyrer igjennom, og han noterer seg mellom anna at den aukande industrialiseringa leier til meir rotløyse i folket. Men like mykje som han reflekterer over landet, så reflekterer han også over sin eigen situasjon, anten det er at han etter kvart vantrivest med å vere aleine på tur, eller korleis han har gjort seg sjølv til ein framand i sin eigen heimby, eller rett og slett berre korleis han skal forholde seg til det han ser og opplever.

Sidan han kallar bobilen sin for Rocinante (som også er navnet på Don Quijote sin hest) kan ein kanskje tru at Steinbeck ser ein viss likskap mellom si eiga reise og Don Quijote sin. No har eg ikkje lest Don Quijote, så det er ikkje klart for meg om der er ein slik likskap. Men det at han ofte held ein forholdsvis usjølvhøgtideleg tone når han skildrar opplevingane sine er kanskje eit hint i denne retninga?

Alt i alt var det triveleg å vere med Steinbeck på denne reisa, og take del i refleksjonane han gjorde seg undervegs. Dette var den siste boka i Lillevi sin felleslesing av Steinbeck haust/vinter 2013-2014. Som alltid har det vært moro å dele tankar og observasjonar med andre som les boka samstundes.

Enig med Marit. Du tenker sikkert på Ed Ricketts, og det er ikke noe rart. Edward Flanders Robb Ricketts (May 14, 1897 – May 11, 1948) commonly known as Ed Ricketts, was an American marine biologist, ecologist, and philosopher.
I følge Wikipedia var han modell for Doc i Sweet Thursday og i Cannery Row; som "Friend Ed" i Burning Bright; som "Doc Burton" i In Dubious Battle; som Jim Casy i The Grapes of Wrath; og som "Doctor Winter" i The Moon is Down.
Når de også samarbeida om The Log from the Sea of Cortez, så er det nesten sånn at det bare var i Dagdrivergjengen han IKKE var modell for noen.
Den samme artikkelen sier Steinbeck fikk inspirasjon til The Pearl etter å ha besøkt La Paz, Baja California Sur, med Ricketts på deres Sea of Cortez ekspedisjon.

Ricketts' biographer Eric Enno Tamm notes that, except for East of Eden (1952), Steinbeck's writing declined after Ricketts' death in 1948.

Det siste kan være et (av mange) moment til vurderinga og forståelsen av Steinbecks politiske utvikling.
(Jeg skulle kanskje heller posta dette under John Steinbecks forfatterskap - felleslesing?)