Bokelskere.no

Jeg innså at jeg aldri hadde sett syke mennesker før. Jeg hadde ikke forhold til det. Hvis jeg hadde sittet på bussen og og det kom inn en familie med et sykt barn eller handikappet barn, hadde jeg antagelig ikke reist meg og gitt dem plassen min. Jeg hadde mureroppdrag rundt på sykehus i mange år, og vært inn og ut av dem hele tiden, men jeg hadde aldri sett et sykt menneske i hele mitt liv. Jeg så dem ikke, enset dem ikke. Visst knapt hva kreftforeningen var for noe. At så mange mennesker på en eller annen måte er involvert i sykdom, var jeg overhodet ikke klar over. Søsteren min har Chrons sykdom og er uføretrygdet, men jeg hadde aldri tenkt over at hun er alvorlig syk, aldri tenkt over om hun har det tøft eller hva det innebærer å ha utfordringer som er større enn en skramme i bilen. Hvis jeg var i 40 årslag og snakket med en som satt i rullestol ble det gjerne en falsk hyggelighet, fordi jeg hadde fordommer i hodet mitt. Jeg gjorde meg til, skapte en avstand og en lite komfortabel situasjon som jeg ikke var klar over en gang. Da jeg fikk sykdom så tett innpå meg, fikk jeg et behov for å fortelle at jeg hadde sett det, at jeg oppdaget en ny side av det å leve.

Kjærligheten er uberegnelig. Hvis vi kunne velge hvem vi forelsker oss i, tror du jeg ville ha valgt en kvinne som bor tre tusen kilometer unna?

Å finne kjærligheten og få barn er to av de største begivenhetene i et menneskes liv. Man kan ikke bare bestemme seg for at man skal gjøre det, og pang!, så skjer det. Dette handler om hva hjertet vil. Det er ikke bare krysse av som om det var egg og ost på en handleliste.

Det er ingenting som heter burde når det handler om følelsene våre. De er som de er.

[...]livet er ikke perfekt. Vi kommer oss bare gjennom det hele som best vi kan,alle sammen.

Eleanor Roosevelt sa en gang: Gjør noe som skremmer deg hver dag. Forsett å tvinge deg til å gjøre sånt som skremmer deg, vennen min. Ta sjanser og se hvor du lander, for det er nettopp sjansene som gjør ferden i livet verdt det.

[...]kjærlighet er det ene området i livet der du aldri bør gå på akkord med noe.

Frykt for forandring får oss til å stagnere.

Selv om vi helst ikke vil innrømme det, kommer livet til å forandre seg for alle sammen.

Jeg har hørt at en lang kamp mot kreft er verre enn en kort, men jeg er ikke overbevist om at det samme gjelder for dem som blir igjen. Mammas diagnose og død kom så raskt at det føles nesten uvirkelig, lik et mareritt jeg kommer til å våkne fra med et rop av lettelse.

Mobbing er ikke bare et skoleproblem, det er et samfunnsproblem.

Tall fra vitenskapen banker ned hvor alvorlig dette er: Det hevdes at av de rundt 500 som tar sitt eget liv hvert år, gjør rundt 50 av dem det som en direkte eller indirekte følge av mobbing. Ett menneske hver uke.

Indre sår er ikke nødvendigvis så synlige, men de kan ødelegge liv[...]

Mobberen ødela barndommen min. Det er noe jeg alltid må leve med. Sårene fra mobbing er ikke en sykdom man kan bli kvitt.

[...]likestilling er like rettigheter, og like muligheter. Ikke særbehandling.

Kvinner er ikke en homogen gruppe, og utfordringene er vidt forskjellige fra land til land. Nettopp derfor tror vi en liberal feminisme er mest konstruktiv, fordi det er en tilnærming som setter den enkelte kvinne i fokus, ikke tradisjoner, kulturer eller grupper - uansett hvor hun befinner seg i verden.

Norske myndigheter må kunne slå ned på kriminalitet og bistå de som vil ut Prostitusjon, uten å forby alle sextransaksjoner og ramme den som selger sex frivillig.

Alle kvinner er forskjellige. Ønsker, ambisjoner, interesser og de valgene som tas, er like forskjellige blant kvinner som menn. En likestillingspolitikk som unnlater å ta hensyn til disse forskjellene, kan lett bli en tvangstrøye[...]

Når et samfunn begynner å definere kvinners rettigheter ut fra kjønn og ikke utfra evner, personlige preferanser og ønsker, er ikke det lenger likestillingstiltak. Det minner mer om diskriminering, fordi den enkelte kvinne blir oversett når alle kvinner fremstilles som en homogen gruppe.

Den norske statsfeminismen har betraktet kvinner først og fremst som en enhetlig gruppe med de samme ønsker og behov. Vi synes at denne formen for gruppetenking har gått ut på dato. I stedet er vi opptatt av en liberal tilnærming til likestilling som tillater den enkelte kvinne selv å velge hvordan hun vil innrette livet sitt.