Enig. Man kjenner igjen bygde-Norge her. Artig plott, og breial i stilen. God underholdningsverdi!
Tja! Spennende prosjekt, men litt langdryge indre monologer. Ble nesten irritert over Silje sin monolog når hun 113 ganger "kjenner eg har rett, og eg vart overraska over meg sjøl og tenkte, kor kjem denne trassen frå ..." Likevel, kanonbra plott, skummelt hvor godt man kjenner seg igjen i situasjoner - både i nåtid og fortid. Interessant også hvor god kjennskap han synliggjør om livets ulike faser ... kanskje en femmer likevel?
Enig! Mulig jeg hadde skrudd forventningene for høyt opp, men jeg ble verken bergtatt eller spesielt imponert!
Nei, dagens krimforfattere tyr gjerne til "cliffhanger"-modellen med mange paralellhandlinger, som igjen gjør at de kan holde på spenninga lengre. Nesbø gjorde dette fantastisk i Snømannen, hvor han hadde fantastiske overganger mellom kapitlene - telefonen til Hole ringer på slutten av kapittelet, i starten av neste tar en helt annen person imot en oppringing => fikst, men i Panserhjerte makter han ikke det samme drivet. Sandemose sin karakter klarer å holde på spenninga i møtet med seg sjøl og sine hukommelsesflashbacks!
Janteloven er jo genial, den treffer oss nordmenn hardt og stygt. Men dette ble "overkill". Makan til grunnkurs i psykoanalyse. Veldig forutsigbart! Liker filmen "Misery Harbour likevel da!"
Smått genial krimbok med mange dype betraktninger.
En forfatter er en mann som ikke kan holde sine vrangforestillinger for seg selv.
Enig,Bernt! JV var jo sin tids sci-fi-forfatter. Han hadde virkelig visjoner. Mulig at språket er enkelt, men for noen tanker om fremtiden. Både denne og "Reisen til månen" er jo gode eksempler på dette. 100 år foran atomubåten var han jo også :-)