Bokelskere.no

Det var i begravelsen din at hun forandret seg. Det var ikke en trinnvis prosess, det gikk skremmende fort. Det tause skriket da du ble senket ned i den våte leiren, knuste alle karaktertrekkene hennes, blottla selve kjernen i henne.

Kirkeklokkene begynte å slå. Det finnes ikke en mer uhyggelig lyd. Den har ikke noe liv, ingen menneskelig rytme, bare den mekaniske klangen av tap.

Tiden betydde ingenting for meg lenger. Vanligvis forandrer tiden på ting, men når noen du er glad i, dør, kan ikke tiden forandre det, så tiden slutter å ha mening.

Jeg var åtte år før nabojenta røpet at mor og far var mine biologiske foreldre. Hun klarte heller ikke la være å røpe hvordan de ble det.

Før har jeg bare lest dødsannonsene for å godte meg over dem jeg har levd lenger enn, men nå tenker jeg at det ikke spiller noen rolle, for vi lever alle kun et øyeblikk uansett.

Jeg kjenner etter. I beina. I armene. Jeg lurer på hva som kommer til å felle meg. Jeg vifter med tærne og fingrene. Venstre halvdel av kroppen er uten tvil nummen. Høyre også. Men antakelig bir det hjertet. Det var som en drue før Epsilon, nå er det en rosin.

Jeg sitter med føttene litt opp fra gulvet, som er kaldt. Jeg tenker at det er kulden som siver ut av far. Den driver bortover gulvet og sniker seg inn overalt. Jeg kjemper for ikke å stikke tærne ned i den.

Jeg finner en kulepenn som har falt på gulvet, og stirrer på tapetet. Jeg fyller ut en av de små krummelurene i det gule, brune og hvite syttitallsmønsteret. Det er min protest, et opprør på to ganger to centimeter. Et lite, mørkt merke på verden.

Jeg har aldri blitt passet så godt på i hele mitt liv som jeg blir i krigen. Fiendene er fiender, og vennene er venner. Det er ingen ulykkelige sammenblandinger.

"Så pen du er, mor"
"Jeg er slett ikke pen. Jeg ser ut som en stor, feit, hvit larve," sier mor sint.
Jeg blir forvirret. Moren min er den peneste i hele verden. Hvorfor forstår hun ikke det?

Jeg tråkker oppi karet med lyserød desinfeksjonsvæske. Jeg blir stående der med begge ørkenstøvlene mine mens jeg tenker at det farligste vi bringer med oss hjem fra denne krigen, neppe sitter på støvlene våre. Så går jeg opp trappen og inn i flyet.

Det slår meg stadig oftere: jeg kan umulig ha en brist. Umulig ha et truende mørke i meg som kan velte opp og flomme over. Nei, tvert om er jeg kanskje et helt alminnelig og godt nok menneske. Noe som må bety at jeg også er i stand til å ta vare på et barn, ja, kanskje flere. I så fall har jeg bedratt meg selv, så fullstendig blind for virkeligheten, at jeg i stedet for å fostre opp eget avkom, har endt opp med en gjøkunge i reiret.

Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang [...]

Hvis jordas alder var et døgn, ville menneskets historie vært tjuefem sekunder.

Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg.

Inntil den dagen broren min blir født, er jeg et enslig barn av mor og far, i alle betydninger av ordet. Jeg er alene om deres oppmerksomhet, men det er de to det handler om, bestandig. Mor kretser rundt far, far kretser rundt mor, mens jeg svirrer i ytterkanten av dem begge.

[...] flaggermusa var fløyet, den hadde funnet veien ut. Likevel hang en uro igjen i rommet, en lydløs støy så gjennomtrengende at jeg måtte holde meg for ørene. Jeg forstod det straks, selv om jeg bare var tolv år; flaggermusa hadde skreket så intenst at trommehinnene skalv av de høyfrekvente lydbølgene. Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, den som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.

"Bare husk," sa Polly med ettertrykk, "at disse pene orda på den papirbiten ikke kan gjøre deg fri. Herren kan'ke gi deg Friheten din. Yankee'ene, når de kommer hit, kan'ke det, de heller. Jeg kan ikke. Hvis du trur at noen kan det, så kommer'u bestandig te' å være slaven dems."

Jeg våkna i dag tidlig og kjente lukta av nybakte rundstykker! Jeg kunne banna på at detta rommet var blitt Sylvies kjøkken igjen. Har du opplevd at ei lukt kan spille deg et sånt puss? Nå som jeg snart er nitti år, virker det som om jeg ska' få luktesansen tilbake. Bare en liten sniff av den rundstykkelukta, så er'e som om jeg er tolv år og sulten som en ulv! [...] Veit du, jeg trur at hvis jeg fikk kjenne en lukt fra fra et eller a'ant tidspunkt i livet, så ville jeg plutselig bli like gammal som jeg var den gangen. Tenk at sånne dumme småtterier kan binde et liv sammen, hva? Rundstykker og lammesteik og sånt?"

[...] den beste kuren mot et tungt hjerte er travle hender.