Bokelskere.no

Litt overraskende ble det tid til en bok til før året var omme, og hva er vel mer passende i en slapp romjulstid enn et pirateventyr fra Michael Crichton?

Kaprerkapteinen Charles Hunter befinner seg i Port Royal og selvsagt på jakt etter nye eventyr. Under påskudd av at han skal hente tømmer på Bahamas tar han skuta si ut for å lete etter en spansk galleon antageligvis lastet med gull(!).

Med seg har han med seg et potensielt fargerikt persongalleri, alle med spesialkompetanse som kan gjøre denne reisen riktig så minnerik. Og kjedelig blir det selvsagt ikke.

På reisen møter Hunter alt i fra sykloner og ganger, til Kraken og slanger. En har såvidt fått med seg at noe holder på å hende, før en ny trussel har tatt over.

De to bøkene jeg så langt har lest av Crichton har begge blitt gitt ut etter hans død, så en kan kanskje ikke si at de helt representerer hans skrivestil. Men jeg mener likevel jeg har lest nok til å kunne si at Chricton tar over som leverandør av reiselektyre.

I Pirate Latitudes går det fort. For fort egentlig. Det er god underholdning, men jeg liker godt at det blir investert i å utvikle karakterene i så stor grad at en begynner å bry seg om de lever eller dør. Helt der er vi ikke i denne boka. Likevel klargjør jeg 6 av 10 kanoner til for tidlig avfyring.

*3. Plass. Julian Sancton - Galehus ved verdens ende.

Jeg er jo helt håpløs når det gjelder beretninger om klønete seilturer, og Julian Sancton sin fortelling om belgieren de Gerlache som ikke ville dra til Kongo men til sørishavet i stedet, strever ikke med å møte forventningene. Det er mesterlig fortalt om hvordan en ikke leder. Og når en først er inne på det får Sancton dele tredje-plassen med Ragnar Kvam Jr for hans "De fire store". Mer Ledelsesteori satt til polarområdene.

*2. Plass. Martin Tilrem - Et Jentebarn.

Den svenske hæren marsjerer mot Kongsvinger. Enebarnet Aslak har knapt vært utenfor grensen til den lille husmannsplassen, men nå vil han ut å se verden. Eller hvertfall Kongsvinger. Derfor verver han seg til hæren og sammen med andre Jessheim-gutter marsjerer han østover. Det er lite nasjonalromantikk å spore i denne fortellingen lagt til våren 1814. En riktig så voldsom historie fordelt over noen få sider. Litt av en debut!

*1. Plass. Robin Hobb - The liveship traders.

Den andre trilogien i the Realm of Elderlings-serien. Og dette er fantasy skrudd opp på 11. Men til tross for at den har alt av fantasy-elementer, og mye av det, er det i sentrum en historie om en familie i oppløsning, og kanskje det beste jeg har lest av karakterutvikling noen sinne. I tillegg er det seilskuter med.

--

Bonus 1: Kaliane Bradley - Ministeret for tid.

En helt typisk sci-fi/kjærlighetsroman/spionthriller/hverdagskomedie med innslag av seilskuter og polarfarere. Den utmerker seg egentlig ikke så eksepsjonelt men en frisk idé skrevet med slik varme, at fortellingen har ligget å surret i bakhodet i flere måneder.

Bonus 2: Matt Dinniman - Dungeon Crawler Carl

Sjangeren Lit-RPG er ny for meg, og for uinnvidde kan det beskrives som å sitte å se på noen spille dataspill. Gjerne Heroes of Might and Magic. En kan argumentere for at det nesten ikke er litteratur. Samtidig er så uhyrlig underholdende, og du må jo bare lese videre. Hva får han i neste loot-boks? Bukser? Med Charisma bonus?

Er du ekstra glad i dypfryste soveposer anbefaler jeg også Lansing sin bok Endurance. Om Shacletons reise. Der er det plass til enda mer frysing!

I julegave til meg selv ordnet jeg meg et nytt eksemplar av det som høyst sannsynlig er den beste boken om ledelse noen gang skrevet. Jeg har lest den før for 15+ år siden, men min egen selvledelse har ikke vært god nok til å ta godt nok vare det eksemplaret jeg hadde, og jeg måtte derfor få hjelp av Bookis til å skaffe en ny.

"De fire store" handler om Scott, Amundsen, Shackleton og Nansen og hvordan de ledet sine polarekspedisjoner. Dette var før både Gore-tex og satellittelefoner, og klimaet var ganske ugunstig for uforberedte. Synd mange var nettopp det.

I hovedsak er det to ting som går igjen som en rød tråd i fortellingene on disse fire og deres ekspedisjoner. Det ene er kapasitet til å forstå viktighet av forberedelser, og så gjennomføre de. Det andre er evnen til å motivere sine menn i kritiske situasjoner.

Eksempelvis Shackleton, den eneste som kommer sånn passe greit ut av det i denne boka, visste etter Scott sin ekspedisjon viktigheten av å bruke ski og hunder. Desverre var det så kjedelig å gå på ski at trening ble det ikke noe av. Å trene hunder tok óg for lang tid, han får heller bare ta med mange nok så får det bra.

Til gjengjeld når Shackletons Endurance ble skrudd ned og forsvant i isen, kunne mannskapet våknet opp i teltet morgen etterpå til varm melk servert av en smilende Shackleton selv, og jommen klarte han også å få hele mannskapet på skuta si levende hjem.

På den andre siden finner vi Amundsen og Nansen. Dyktige planleggere men forferdelige relasjonsledere. Dette er jo litt leit med Ragnar Kvam. Han er en mesterlig biograf, men glansbildene forsvinner i bøkene hans. Selv oljebransjens harde HR blir som barne-tv sammenlignet med Amundsens lederstil.

Jeg triller seks av seks dypfryste soveposer ut av teltet for Ragnar Kvam Jr og det som burde vært pensum i etterhvert lederstudie.

Charles er en hovmester-robot av nyeste og dyreste sort. Men til tross for høyutviklet funksjon er hans oppgaveliste repeterende og selvsagt helt fri for selvbestemmelse.

Midt i klesvasken går det opp for han at hans eier er død. Og den skyldige er han. Hva skjer nå med resten av dagens oppgaveliste? Skal han legge frem klær til hans døde eier? Kanskje kjøre han en tur for å muntre han opp?

Heldigvis har eierens død trigget en ny oppgavekø, og da er på en måte ting greit, ikke det at "greit" er noe Charles har særlig begrep om. Likevel, noe mangler, er det manglende kalibrering som skyldes drapet eller annet uavklart? Ingen tvil om at Charles må diagnostiseres.

Så følger vi Un-Charles gjennom et dystrere og dystrere landskap på jakt etter svar, noe som ofte kan være ganske så krevende om en ikke stiller nøyaktige spørringer til systemer uten "else if" forståelse.

Vanskelig å forstå dette som noe annet enn en finmasket utgave av Martha Wells sin Murderbot. Det er jo naturlig endel gjentagende uten at det blir særlig Jon Fosse over dette, og kanskje ligger noe av utfordringen min der.

For til tross for en fiffig idé, så blir dette lite mer enn en robot som går fra sted til sted og møter motstand av ulik grad avhengig av kvalitet på soørringene. Jeg mister ethvert interessen og kanskje må jeg innrømme at Tchaikovski ikke er helt for meg. Det blir en kjedelig terningkast tre fra meg.

I en antageligvis sort-hvit Chigaco Noir type verden, hvor bare det at alt foregår i et skyggelandskap - antyder at det kanskje også er en lyskilde er sted. Der finner vi Harry Dresden. I rolle som detektiv med hatt, frakk, og joggebukse. Stillingstittel: Trollmann.

I ekte Noir stil skylder han flere måneders husleie. Det står egentlig ikke særlig supert til. Helt til en velkledd kvinne banker på døren. Hun er i nød. I tillegg kan hun betale. Harry bestemmer seg for å takke ja.

Harry begynner å nøste i saken og i en liten stund mimrer jeg tilbake til tidenes Noir-spill "Under a killing moon", helt til det går opp for meg at Harry står å snakker til en fé. Like etterpå står han på kjøkkenet å snakker med en hodeskalle i en krukke. De mikser drikke sammen. Hva skjer her a?

Det gjelder å følge med for til tider går det virkelig unna, og før en vet om det er en dypt dypt nede i fantasy-sjangeren.

Opp mot tjue bøker er det skrevet i denne serien som mikser klassisk krim med fantasy-elementer. Noen virkelig spennende karakterer har Butcher også sydd sammen, flere av de jeg tipper kommer tilbake i senere bøker.

Det er mye som fungerer godt i denne boka, selv om den ikke makser på episk fantasy skalaen. Jeg mikser meg uansett 7 av 12 love potions for første bok i serien.

Arthur er en tidligere kjent hollywood-skuespiller, nå i selvvalgt eksil på et mindre teater, aktuell med en nymotens tolkning av Shakespeares King Lear. Litt typisk at når han er i en mulig nedadgående karriere, skal han også få hjerneslag og dø på scenen.

Samtidig lander det et fly i samme by, fullt med i influensasyke passasjerer. De har knapt kommet seg til sykehuset før de første sklir inn i koma og dør.

Vi følger Arthur og hans nærmeste gjennom hans karriere, og etterspillet av en influensaepidemi som tar livet av 19 av 20 som blir smittet av den. Relativt sømløst glir vi mellom skillsmisser og paparazzier til post-apokalyptisk lovløshet.

Det er altså mange historieforløp som skal få sitt utløp gjennom en ikke altfor tykk bok, og jeg er egentlig tilhenger av å rette fokuset på mennesket i apokalypsen, i stedet for en rett frem grøsser-fortelling. Den minner meg litt om filmen Greenland, som viste at det var fullt mulig å krangle med kona om hverdagslige ting, selv når en komet truer jorden med total utslettelse.

Oppsummert er det mye å like her, men for min egen smak kanskje litt for mye historieforløp fordelt på litt for få sider. Jeg triller likevel 6 av 9 forsvunnede korpsmedlemmer for denne historien.

Denne må nok stå i sakprosa-hylla.

En retur til min favorittkategori "Ledelsesteori og bemanningssystemer ved 1800-tallets oppdagelsesferder". Sancton tar oss med på reise til Antarktis når Belgia forsøker å plassere flagget sitt på Sydpolen som første nasjon.

Belgieren Adrien de Gerlache ville bli sjømann, den saken var grei, men noen sjøfartsnasjon var han ikke født inn i. Han fikk muligheten etterhvert å få sin egen skute, men til Kong Leopolds vrede var ikke det fristende nok å tøffe opp og ned Kongos elver.

Nei Adrien ville ut på det store hav, men tilgang på kapital og kompetanse var liten. Til slutt måtte han innse at skulle han få en skute, og folk til å fylle den opp, måtte han til Norge. Omtrent her kommer en fersk ung kar ved navn Roald Amundsen inn i historien.

Det ble vrient dette for Adrian, for skulle han tilfredsstille investorene måtte han ha flest belgiere på skuta, men nesten bare nordmenn var å finne. Svaret var å fylle skuta med fulle belgiere uten kompetanse, og så en håndfull erfarne seilere fra Norge til å styre skuta.

Etterhvert forstod de belgiske seilerne at de ikke kunne sparkes, for da ville investorene bli sure. Det førte jo til problemer selvsagt, og oppi det hele er også en av norgeshistoriens sureste personligheter Roald Amundsen. Kanskje ikke så rart at relasjonsledelse ikke preget noen av hans reiser, når dette var hans jomfrutur.

Alle disse problemene, og mer til, og denne to år lange ekspedisjonen har ikke nådd frem til sør-isen engang. Dette kommer til å gå fryktelig på trynet.

Det er en herlig fortelling vi får fra Sancton og den kan trygt ta plass ved siden av de andre solide beretningene av andre seilskuteturer som går til helvete. I god HR-ånd gir jeg en meget god tilbakemelding på arbeidet, men ikke så god at kan trigge en bonusforespørsel.

Hjertelig takk, nå ser jeg min egen bokhylle igjen. Takk for rask respons :)

Etter at jeg har gått inn på min Profil, vil jeg klikke meg videre til min Boksamling. Boksamlingen jeg kommer inn på er ikke min, den inneholder helt andre bokhyller og andre bøker enn hva jeg skal ha i min samling. Andre som opplever dette?

Mulig dette er en bruker med samme navn, og feilen har noe med ID å gjøre? Ellers må jeg berømme min doppelganger for å ha ganske interessante bøker i samlingen sin.

Hei! Takk for tips. Jeg har snust på den Box 88-serien tidligere da jeg så den høyt oppe på noen slike spionthriller-rangeringer. Men fant den ikke da og har tydeligvis glemt å lagre den på "slaø lese"-lista. Det gjør jeg ikke nå. Takk!

Så kjekt, jeg kommer nok til å fortsette med Hamilton-bøkene. Det kom kanskje ikke så godt frem, men jeg liker stilen til Henning Mankell. Det er omstendelig, men også troverdig at ikke alle spor fører til fremdrift. Ellers har jeg ikke direkte lest dårlige spion-bøker, det er mer at skrivestilene ikke treffer meg helt. Her er noen jeg har lest de siste årene:

Mick Herron - Sløve Hester (Nr. 1 i serien, Eksempel på en ny måte å tilnærme seg sjangeren på, men den lett humoristiske stilen traff meg ikke helt)

Terry Hayes - The Year of the Locust (Den starter som en klassisk spionroman, men så har den en tvist og går mer over i sci-fi. Om en liker boka, slik jeg har lest av kommentarer og anmeldelser så handler det om en setter pris på denne tvisten eller ikke.)

Ken Follett - Aldri (Jeg har egentlig satt mindre og mindre pris på Ken Follett de siste ti-årene, så derfor ble jeg skikkelig positivt overasket over denne spiontrilleren. Her er han helt på høyde med de han skrev tidlig i sin karriere.

Jeg tar òg gjerne i mot tips :)

Det å finne de beste romanene i spionsjangeren har blitt et eget lite prosjekt. Det høres lett ut, hvertfall om en liker Le Carré, men når en synes han er litt kjedelig er det raskt litt verre.

Hva med Guillou sin Hamilton da, er det som Forsyth eller Le Carré? Det skal vise seg at det er nærmere Mankells Wallander. Uansett, klessetrynet Carl blir hentet fra "uniten" for å få arbeidstrening i etterretningstjenesten. Carls Rød Ungdom-lignende bakgrunn vil nemlig rote kraftig med byråets HR-politikk, noe Carls mentor er særskilt positiv til.

Politikk er det mye av og i sentrum for denne nesten 40 år gamle boka er Palestina og Israel. Her er det ikke lenge siden Mossads mislykkede aksjon i Lillehammer, men først og fremst er det potensielle aksjoner fra palestinske terrorister etterretningstjenesten leter etter.

Carl skal altså få litt av hvert å bryne seg på når jakt på en politimorder kanskje ikke går helt i retning hans ledere ønsker seg.

Det er overraskende friskt fra Guillou, en litt omstendelig skrivestil som minner litt om Henning Mankell, men samtidig inneholder nok momenter til å ønske å lese videre, og mer. Jeg plasserer nok denne i en slags B-tier kategori, over de fleste andre spion-bøker jeg har lest i det siste, men fremdeles bak Sjakalen.

Med Assassins Fate finner Robin Hobb ikke bare en avslutning på trilogien Fitz and the Fool, men konkluderer hele 16 bøker i sin Realm of the Enderlings. Det er lov å forvente maksimum episkhet skrudd opp på elleve.

Det er litt av en reise som ligger bak oss, fra Fitz sin harde skole og inn i arbeidet som kongens sniikmorder, en av de flotteste familiesagaene noen gang fanget på papir når vi introduseres for Bingtowns handelsfamilier. Sjørøvere, Sosiopat-zombier, sjøormer og selvsagt drager.

Alt dette toppet med historien om pitte lille Bee, Fitz sin datter. Igjen og igjen kommer Hobb med nye karakterer, om mulig bedre enn den forrige. Jeg kan på stående fot ikke komme på noen som er så god på dette med karakterutvikling som Hobb. Det har jeg sikkert sagt før.

Så må det sies at det er en investering i tid å lese Hobb. I den grad det er mulig i Fantasy så dyrker Hobb troverdighet. Hva slags dialog må på plass for at en karakter skal gjøre noe? Her tar Hobb ingen snarveier. Så har også hele sommeren gått med på denne trilogien.

Det er vanskelig å se hvordan dette kan bli mer storslått, og som personlig preferanse vil jeg nok heller trukket det hele ned litt, enn videre opp. Men det er greit. Oppsummert er deler av Realm of the Enderlings terningkast 20 to ganger på rad. Og dette vil nok holde seg for de som elsker maksimum episkhet og kjempemye dialog. Men for oss andre runder jeg det av til et terningkast fem.

Jeg slapp billig unna i Fool`s Assassin, for selv om jeg startet på feil trilogi var den ikke mulig å legge fra seg, samtidig som den ikke avslørte særlig fra de seks bøkene jeg uheldigvis hoppet over. Er jeg like heldig når jeg nå skal fortsette bokserien, for jeg må jo finne ut hvordan det går med lille Bee.

Robin Hobb viste seg fra sin beste side i første bok med fortellingen om Fitz og lille Bee. En fin oppveksthistorie om en underlig liten jente. Det hele er relativt jordnært lett å gripe fatt i. Et lite øyeblikk lurer jeg på om Robin Hobb har glemt hvilken sjanger hun skriver i.

Det tar hun igjen med renter i bok nummer to. Fitz må søke retrett og støtte av sin gamle læremester og det trygge og nære sparkes bort under beina på oss lesere. Etter nødvendig navigering i historien blomstrer det ut i fullblods fantasy.

Dette blir en naturlig mellom-bok, nødvendig for å knytte familieidyll og episk fantasy sammen. Ikke nødvendigvis det mest spennende og ikke nødvendigvis uten spoilere fra de forrige seks bøkene.

Likevell kan en ikke klage på håndverket. Til tross for episk og fantasy og at jeg strengt tatt har hoppet over seks bøker med underlag, klarer likevell Robin Hobb å skrive en historie nye lesere kan følge med på.

Klassisk terningkast fire, så er det bare igjen å feste bukseselene godt før en antageligvis episk avslutning av både denne, men hele serien om det ganske trøblete området Six Duchies.

Dette er jo helt krise. Etter å ha lest ca 4 / 5 finner jeg at dette er jo feil bok! Jeg skulle selvsagt lest Fool`s Errand første del av Tawny Man. Nå har jeg hoppet over to trilogier i serien ved en feil. Men samtidig, jeg må jo finne ut hvordan det går med lille Bee?

Vel, Fitz, eller Tom som han kaller seg, har trukket seg tilbake og lever et slags middelaldersk forstedsliv, med kjøkkenhage, høstfester og oversettingarbeid på kveldene. Det er helt tydelig at ikke noe mer spennende kommer til å hende her.

Men så, hans kone blir gravid, selv godt opp i årene, sier hun selv hvertfall. Hun har jo begynt å rote litt, gitt sin alder, men dette er litt i overkant eiendommelig oppførsel. Særlig når graviditeten begynner å nærme seg to år.

Ja, begynner korthuset å rase da. Og mens den ene forviklingen etter den andre renner inn dørene, skildres det hele med den største presisjon og dyktighet.

Jeg får vel bare fullføre det her, Robin Hobb gir meg ikke noe valg. Første bind i Fitz and the Fool får en god gammeldags terningkast fem. Men om jeg nå fortsetter med feil bok, trekker jeg poeng neste gang Robin!

Essayist Solnit ble kastet ut av Facebook etter å ha skrevet om deportasjonene og demonstrasjonene i USA tidligere i år. Heldigvis er hun publisert og med litt medietrykk fikk slippe inn igjen. Zuckerberg tråkket skikkelig i salaten der.

Men hvilke salater kommer jeg til å tråkke i når jeg, mann 46, skal mene noe om en bok med tittel "Men explain things to me"? Det gruer jeg meg til å finne ut av.

Essayet starter godlynt med et skikkelig bra "Man explaining things"-eksempel. Men om en skulle tenke at dette blir en fin humorbok en kan pare med solstolen sin blir en raskt skuffet.

Nå sier ikke jeg at en ikke kan lese om overgrep og partnervold i solskinn, slikt er jo tilstede uansett vær. Men dette essayet blir mørkere jo dypere inn teksten en går.

Ingenting tyder heller på at temaet blir mindre aktuelt uavhengig verdensdel, og vi "gutta" må akseptere at vi óg må stille opp for grunnleggende menneskerettigheter, selv om det selvsagt er mye lettere å "bare være litt morsom i guttachatten".

Tilbake til boka. Jeg har jo allergi mot essayer, det har jeg forstått av å lese Knausgård, men til tross for vanskelig format, er Solnit veldig tilgjengelig. Jeg triller forsiktige syv av ti på guttachat-skalaen for dette kampskrivet.

Historikeren Bregman har to glimrende bøker bak seg, begge som på sitt vis konkluderer med at borgerlønn er smart. Om en bare kunne sparket disse jobbkonsulentene i Nav er det nok til å finansiere den nye retningen.

I Moral Ambition spinner han videre på dette med arbeid som både er høyt betalt, men òg fullstendig unyttig. Og hvor er de moralske ambisjonene til de som gidder å gå gjennom høyere utdanning?

Han peker på at det er lett å mene noe, men dersom en må gjørra no, er plutselig knær vonde og håret uvasket. Men engasjement fungerer, og kombinert med investorer er det mulig å få gjennom det meste. Bare se på MAGA-bevegelsen.

Bregman peker altså på den som leser boka, eventuelt viser han finger. Hvor ble det av din moral og dine ambisjoner? Det er jo litt ubehagelig men det er jo forsåvidt bra å ikke bare dulle med sin kjernegruppe.

Dette er mer som en krigserklæring mot sine egne i pamflett-form, og kanskje går det litt fort for seg her. Det hadde vert greit å dykke dypere noen hundre sider til nå når jeg sitter trygt og godt i denne myke dype stolen.

Uansett, Bregman er Bregman og jeg vippser en tier til 3 av 5 ideelle entrepenører for dette kampskriftet.

Det første jeg tenkte er at dette må være en Monty Python-referanse, men tekst på baksiden peker mer mot en slags romantasci. Så hvilken er det? Kan det være begge deler?

En avdeling i Mi5 (ikke Slough House) har fått til tidsreiser. Men siden de ikke tør dra tilbake å endre historien, hvertfall ikke i første omgang, finner de historiske personer på randen av døden og kidnapper de til vår egen tid.

Inn gjennom tidsdøren kommer Graham Gore, viktoriansk polarhelt, betydelig rammet av skjørbuk og tilsvarende mangelsykdommer. Etter noen uker på hospitalet får han flytte sammen med en slags etteretnings-miljøarbeider som forsiktig skal la Gore blir kjent med alt fra holocaust til rulletrapper.

Skal vi leke med populærkulturelle referanser er da Crocodile Dundee i rulletrappa det første jeg tenker på, og historien er full av godlynte skråblikk som gjør dette til ganske hyggelig sommerlektyre.

Innimellom kommer drypp av drama og et helt greit sydd sammen historieforløp som skal tåle både tilbakeblikk til Gore sin siste polarreise, laserpistoler, Crocodile Dundee i rulletrappen-aktige situasjoner, fremtidsdystopi, og litt klining.

Det er altså ikke småtteri debutantforfatteren prøver å få til, men jeg tømmer fine syv av tolv paraplydrinker for dette sci-fi-sitcom-dramaet.