Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hvis det finnes en Skaper, er en av de beste ideene hans at barndommen kommer først, sånn at man har noe å leve på resten av livet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

helt nydelig!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Plukket opp Stallo av Stefan Spjut forleden. Veldig spennene og skummel! Glad jeg ikke er på hytta i skogen og leser denne.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kunne godt vært en kvinnelig, men Amalie Skram tror jeg ikke er tingen. Når man går på videregående er det fint å lese noe på fritiden som ikke inngår i norskfaget.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg kan ikke fordra Johan Harstad, så det kunne jeg nok ikke gitt i gave til noen...!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

De bøkene har vi hatt hjemme siden jeg var 12. Har han ikke lest dem til nå, så kommer han ikke til å lese dem nå! :P (Dessverre!)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hjertelig takk for tipset, det var noe sånt jeg var ute etter! Og Aarebrot er jo en glimrende forteller!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hei,
jeg trenger noen råd her. Min yngste bror fyller 18 snart og jeg har lyst til å gi han en bok. Han er meget politisk engasjert og smart, men leser ikke noe særlig skjønnlitteratur. Sakprosa er heller hans greie. Jeg som har lest masse skjønnlitteratur vet alltid hva jeg skal gi skjønnlitteraturlesende mennesker, men med min bror vet jeg ikke. Jeg så for meg å gi han en klassiker av en eller annen politisk tenker eller filosof, men jeg tror det kan være av tyngste laget for en som ennå er så ung. (På en annen side skal det jo ikke være for lett heller - og han er meget ambisiøs!) Er det noen som har noen tips?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?

Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.

Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]

Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.

Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:

De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Å lese Egenmäktigt förfarande er nesten som å lese et klassisk gresk drama, du vet hva som kommer til å skje og alt skjer rett fram, uten staffasje. Helt enkelt: Boka handler om filosofen Ester Nilsson som blir kär i kunstneren Hugo Rask. Det er en ulykkelig forelskelse, og svært irrasjonell, som forelskelser jo som oftest er. I tillegg blir Ester Nilsson backet opp av et "väninnekör". I greske tragedier står koret på kanten av scenen og blander seg ikke inn i fortellingen, men kommenterer det som skjer. Det gjør også venninnekoret i Egenmäktigt förfarande, som Ester lytter til. Venninnene hennes er ikke individer, kun et kor av stemmer som synger/sier det samme. Håpet hennes stiger, og håpet hennes falmer, etter hva de sier: Väninnekören var flitigt i arbete. Den tolkade, tröstade, lindrade, förmanade och pekade ut nya färdriktningar. Hon måste bli fri, sa den och hon sa efter: Jag måste bli fri från den här idioten.

Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk.

Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske.

I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Godt sagt! (1) Varsle Svar

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence.

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here.

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skjønte at det var en vits, men ikke poenget med den. Kanskje fordi jeg ikke er ungdom.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Den skjønte jeg ikke. Ingen av delene gjør jo det.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nina Faber er en aldrende lyriker, har aldri jobbet noe særlig, bor i en kolonihage (året rundt, selv om det ikke er lov, men hun har ikke noe annet sted å bo) og er bitter på at hun aldri vant noen Nordisk Råds litteraturpris. Vareopptelling handler om dagen Nina skal gi ut en ny bok, noe hun ikke har gjort på mange år, en ny diktbok full av dikt hun har skrevet mens hun har vært i Istanbul. Om Istanbul og mannen hun var sammen med der. Og jeg ler. Jeg ler inni meg mens jeg sitter på bussen og leser, av det tåpelige, JA, det tåpelige som dikt kan være, noe det ikke er rent sjeldent. Nei, ofte. Hvor mange teite dikt har man ikke lest, eller selv skrevet, mens man har vært ute og reist, betraktet, sett, skrevet i skriveboka man har med seg, kanskje til et glass lokalt, inkludert meg selv. Spesielt når hun leser dem opp på Litteraturhuset, hvor bare en håndfull av mennesker har dukket opp for å se Nina Faber lese opp sine nye dikt, drita på vin. Hun er jo en lyriker, har levd et vilt liv, nå gjenopptar hun det siden det ikke er bare bare å være ute med en ny bok. Og i salen nede, i Wergelandssalen, er det stappet med folk, flust, der skal Karl Ove Knausgård snakke. Uten ironi spør Nina Faber i det hun ankommer Litteraturhuset om alle disse menneskene har kommet for å se henne, jøss, det tror hun virkelig. Nina Faber er full av seg selv, setter sitt virke som lyriker høyt, men vi lesere får en anelse om at den nye boka er utgitt bare pga. "gamle dager." (Ikke at mitt inntrykk er at hun var noen bedre lyriker før enn nå, det må ha vært alle liggene med de rette folka, som Nina Faber mer eller mindre antyder, som står bak utgivelsene.)

Kritikerne er ikke nådige. Spesielt for kritikeren i Universitas gjennomgå, og det er en riktig morsom seanse hvor Nina driver utspørring av den unge studentens diktkunnskaper (og jeg selv blir litt kry, der jeg sitter på bussen og klarer å svare på alle). Likeså er det med hele situasjonen i Akademia-bokhandelen på Blindern, hvor den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag, Bjørn Hansen(!), har avlyst en diktopplesning med Nina Faber pga. en vareopptelling. Det som skjer der minner meg om det som skjer i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, muligens er det navnet på den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag som allerede har gitt meg et pek til andre av Dag Solstads romaner. Og slike litterære referanser er det mange av i Vareopptelling. Erlend Loe driver et harselas, det er ironisk (bombe?), men ofte tidligere har jeg ikke likt dette hos Erlend Loe, ja, jeg har tenkt at ironien har vært for usympatisk og ugrei. Ikke at fremstillingen av Nina Faber, eller andre deler av litteraturbransjen, er særlig sympatisk fremstilt i Vareopptelling heller, men det synes som om denne fremstillingen er fortjent. Erlend Loe gjør ikke narr av en ung mann som ikke vet hva han skal med livet, eller en mann i førtiårskrise, det føles bedre når det er Nina Faber det gjelder. For ikke er hun særlig sympatisk selv, som jeg tidligere skrev setter hun på en arrogant måte sitt liv og virke svært høyt, høyere enn andres, men samtidig setter hun spørsmålstegn ved livet hun valgte: kunne hun ikke tatt seg en skikkelig utdanning, fått seg en bedre jobb, en ordentlig jobb, som elektriker for eksempel, alle har alltid bruk for elektrikere, hver dag kunne hun ha jobbet som elektriker og fått en lønnslipp en gang i måneden og fått halv skatt i desember. Som andre folk, folk flest. Flere pensjonspoeng også. I stedet ble hun lyriker. Og ikke en særlig god en heller. Var det verdt det?

Romanen, som er liten (jeg leser den i løpet av en busstur tur/retur jobb), svarer ikke på det, den munner rolig ut i slutten, selv om det som faktisk skjer i romanens slutt jo er ganske dramatisk. Det er bare det at jeg venter på noe annet, mer, ja, ikke nødvendigvis på en løsning, men kanskje på noe mer angående en sak, ja, hva skjer egentlig videre med alt som tidligere har blitt åpnet i romanen, den kunne godt vært litt lengre, samtidig som det ikke føles galt at den slutter der den slutter heller. Som om boka i utgangspunktet ikke må taes for høytydelig, uten at det på noen måte har noe å si for det (seriøse) sparket mot hva lyrikk (kanskje for ofte) kan være.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Og jeg ser at det kan bli litt vanskelig å se hva som er sitater eller ikke. Min feil! Skrev nemlig teksten opprinnelig på bloggen min, og da jeg kopierte den over hit glemte jeg at kursiv ble borte.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det jeg mente var bare at det er forskjell på å være tjue år nå og tjue år for tjue år siden. Å være tjue år for tjue år siden innebar ikke at man satt bøyd over iPhonen og sosiale medier hele tiden, f.eks.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

JA! Makan til møl

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kjærligheten og kjærligheten --
som om kjærligheten bare var en
en eneste en
en kjærlighet i bestemt og planlagt
og godkjent form

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Antikvariatet var kirke før. Nå var det en kirke for bøker. Men det er grenser for hvor mange bøker som har tilhørt andre mennesker, man kan bla igjennom uten å bli litt kvalm. Som i det diktet jeg kunne, om hvordan man sitter og pløyer seg gjennom en bok, og så lukker boka og sette den i hylla, og kanskje, siden livet er så kort, så dør man før man rekker å åpne den boka igjen, og sidene i den, de enkelte sidene, innelukket i boka i hylla, ser kanskje aldri dagslys igjen, og derfor måtte jeg gå ut av butikken, fordi innehaveren så rart på meg, fordi jeg gjorde det jeg har begynt å gjøre i alle bokhandler på grunn av det avsindige diktet -- ta en bok ut av hylla og blafre med sidene sånn at alle sammen får litt lys, og så sette den tilbake igjen, før jeg tar ut den neste og gjør det samme, noe som er svært tidkrevende, selv om de ikke later til å ha så mye imot det i antikvariatene som i Borders og Waterstones osv. der de har en tendens til å mislike det hvis man bøyer eller brekker ryggen på nye bøker.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

Violeta JakobsenlesefolenJan Arne NygaardTralteHeidi HoltanMari BaardsethTove Obrestad WøienSigrid Blytt TøsdalLailaAnitaINA TORNESJohn LarsenCaroline Ekornes JohannessenBerit B LieHege LMorten BolstadAkima MontgomeryLinnPrunellaVigdis VoldRandiASissel ElisabethDemeterRonnyInger-LiseFrode TangenAnneWangHeidi LTone Maria JonassensvarteperAnneLars MæhlumHilde H HelsethGrete AmundsenHarald AndersenEllen E. MartolPiippokattaHanne MidtsundAnne-Stine Ruud HusevågTonesen81