Bokelskere.no

Bare tre pærer og et glass vin i skumringsbrun innendørsbelysning.
Absolutt ro. Finnes noe slikt? Ja. Hos disse tre pærene og vinglasset som
ingen kan forstyrre. Og likevel. Også her er det en kniv. Brukt til en huslig,
harmløs syssel som å skrelle frukt. Knivbladet ligger halvveis inne i en tynn
pæreskive: noen har plutselig latt kniven ligge der og gått sin vei, halvveis
inne i en skive pære. Skaftet er svart og peker ut av bildet. Mot ingensteds.
Mot en fraværende. Og likevel absolutt ro.

Men det merkeligste av alt var at det hørtes
som om en trompet et eller annet steds i
den rene, gjennomsiktige luften ga en
skingrende sørgetone fra seg. Og alle
de mangefargede reklamevimplene blafret
sakte der i høyden, på de hvite stenger
som raget opp over skyggemørkets over-
flate, beskint av soltiden. Det stupende
svarte kontorbygget sto som sommerlysets
kenotaf, med sotfargede vindusrekker
over betongsøyler, og utstillingers øderop.
Langt borte, i et annet liv, fantes havet
og noen løp stumt og gresshoppeskygget vekk
etter en blåsende badeball over sanden.

Når de tre siste
orkideene
er visne, vil også

skyggebildet
på muren
bli annerledes.

Likevel er det som man ved å anspenne seg til det ytterste kan høre en annen lyd, under sjiktet av harmløs, vederheftig hverdagslighet: en forferdelig larm, en mørkets musikk, et de profundis som av dundrende jernplater eller bomberomsdører som smelles igjen, larmen fra et inferno under den trivielle dagen. Men det er ikke bare lydene av militær og paramilitær virksomhet, av offentlig og privat vold, av tortur og terror som synes inneholdt i dette så å si tilslørte auditive fenomenet, nei, kanskje ikke en slik stakkato støy i det hele tatt, men noe som ligner en fjern, veldig eksplosjon, langsom og tidkrevende som evolusjonen av en dyreart, ja, liksom det faktisk, hvis man bare lyttet oppmerksomt nok, var mulig å høre selve verdens galskap.

Vad dagen tog bär natten tillbaka

I min hemtrakt finns
Livets källa.
Silvrigt rinner dess vatten från berget
svalt i hettan
utan att frysa över isen
dess vila är
det ständiga strömmandet.
Och du som säger:
Vi möttes ju i går,
rör med läpparna
nytt ökänt vatten,
aldrig från i går,
aldrig detsamma.

När vinden vänder bladet doftar
boken, ängens morgon

JEG SKREV for å møte noen, men du hadde en annens tålmodighet, du kom ikke.

Jeg satte meg bare på kjøkkenet, stirret ned i duken, så ikke mønsteret (hvite hjerter på brun bunn), bare veven, i detalj, fletningen, sekker, gitre, ruser, knuter, gjerder, jeg kastet den på gulvet (det foregikk helt lydløst) og begynte å gråte (også det nesten lydløst) med hendene oppå hverandre og knokene trykt mot pannen, og hørte lydene fra stua: skyting, metalliske drønn, ras av tunge gjenstander, murer som sank i grus, en katastrofe, det tok aldri slutt, og likevel, siden, synet av tårene mine mot årringene i treet, ved siden av de størknede, brustne boblene i lakken. Og det føltes som min ulykke rammet en som sto meg fjernt.

[...] som om de nok en gang, selv i dødens informasjonsfrie hvithet, skulle tvangfores med alt det de hadde utholdt, tålsomt, gjennom et lengre eller kortere liv, som om den skingrende larmen fra denne verden skulle smugles over i den neste, og det aldri ble stille, virkelig stille og klart. Som vann i en skål i et tomt rom.

De var blitt sittende og stirre på det lenge, ubevegelige som busker, liksom båten hadde jord i bunnen, og drev omkring med et stykke av en hjemløs hengende have, en bit av Böcklins Toteninsel, i regnets stillhet.

Og mens han stirret på det skjelvende lille plast-skjelettet hadde han også fått en følelse av at det ville være temmelig uheldig å komme kjørende med et skjelett dinglende fra speilet, i hans ærend, desto mer som (tanken hadde visst slått ham i samme øyeblikk) han antagelig måtte kjøre henne tilbake, i løpet av kvelden og natten (hvilket faktisk hadde skjedd, det visste han nå, etterpå, og hvordan tilbaketuren i den blanke og sørgefloraktige skumringen, og siden, over midnatt, i mørket (hunden som peste), hadde ført til en slags sår fortrolighet mellom dem, den aller første fasen av forholdet), siden hun antagelig ville være for oppskaket til å kjøre forsvarlig; hun burde slippe å stirre på noe så trivialmakabert. Så da bommen endelig vippet opp og signallyset skiftet, og han var ferdig med å skumpe over plankene og skinnene, hadde han grabbet tak i beinrangelet og røsket det løs med krakilsk hånd, før han slengte det ut gjennom det åpne vinduet på rattsiden, øyeblikkelig sugd vekk av luftstrømmen og forsvunnet, ut av hans liv så og si; og han hadde, etter at det var gjort, sukket av lettelse, liksom han for godt var blitt kvitt en plagsom tanke eller et corpus delicti. Speilet var blitt skjevt. Han hadde rettet på det. For å vaske vekk de råtne tankene hadde han prøvd, som vanlig, å tenke på vann, iskaldt, klart vann over steinene og sanden i en bekk uten kjemiske tilsetninger, bildet av bunnen såvidt fordreid, rytmisk dirrende, av vannets dynamikk, skjelvent-elastisk, med flytende solreflekser som tentes og sluktes hele tiden; vann, det minnet om speilet, ikke sladrespeilet inne i kupeen, men sidespeilene, innfattet i sine aerodynamiske skjoldbukler på utsiden av bilen; hver gang han selv var passasjer, kunne han sitte og surre trollbundet inn i det svaie speilet, hvor bildene av det allerede tilbakelagte gikk igjen, rant gjennom den buede, reflekterende flaten, som om et endeløst vann fullt av bilder, bilder, rant ut av et badekar, men liksom med den motsatte bevegelsen også, et slags visuelt kildespring hvor synene foldet seg bråsnart ut som tricksfotograferte blomster, kontinuerlig, så lenge bilen var i fart, speilet tømt og fylt hele tiden, med tilbakelagte trekroner, lyktestolper, butikkvinduer, brospenn, trafikkøyer, gnistrende pantografer, leiegårdsfasader, lysrør i veitunneler, gressende kyr, fotgjengere med bæreposer i hendene ...

Men solen hadde vært en brennhet, kremerende sol, den svarte vinylen i dashbordet og rattet sved som vann-stoff i et sår, for ikke å snakke om selve setet, som om hele interiøret snart ville bli en dryppende, tyktflytende, tjæreaktig svart masse og drukne ham, en av disse forhistoriske asfaltsjøene hvor man av og til fant pent bevarte øgler, eller ihvertfall skjelettene av dem, knoklene støpt inn i den geologiske grøten som et skrujern i sitt plasthåndtak.

Som stemmene våre når vi sitter og lar det mørkne uten å tenne lys, og nesten ikke sier noe, hadde hun sagt.

Og så den enorme rosenbusken, med hvite blomster, tykke som toppluedusker, i tunge klaser, og alle kvistene som tøt samlet opp fra bakken, som strålene fra et springvann. Ordet rosenstokk virker gartneraktig, men har ingenting med noen flora å gjøre, det betegner den nederste delen av et hjortegevir, festet der hornet glir over i skallen, forankrer geviret i skjelettet, slik den synlige delen av et minne stikker opp over alt det andre som hendte, det glemte, historiens usynlige skjelett.

Vel, noen steder står selsomme tuster med noe som kan være gress, men så blakt at det nesten er hvitt (omtrent som pelsen på en fjordhest), og minner mer om tagl (slik som på fiolinbuer) enn om et stykke flora, og disse gresstustene (for nå å kalle dem det) vifter uavlatelig i den vedvarende brisen, som stadig skifter retning og temperatur (noen ganger kjennes den som monsun, andre ganger som råkald aprilvind, andre ganger igjen som en mellomting, eller begge deler samtidig), men aldri (ihvertfall ikke merkbart) styrke. Først holdt den evinnelige, enstonige pistringen på å drive meg til vanvidd, men nå hører jeg den knapt lenger, som om jeg holdt på å bli en del av landskapet selv, ufølsom for alt ubehagelig ved det. Jo, jeg merker når den en ytterst sjelden gang løyer helt, hvor kryptisk stille det blir; da piper lyden av meg selv i ørene som en summetone uten kontakt, og jeg lengter etter at jeg skal stilne, det vil si at vinden skal blåse opp igjen.

Mens jeg var ute hadde skumringen fylt rommene med et halvmørke som liksom dempet alle lyder, et slikt skumringsmørke som synes å tilkjennegi at et eller annet (ikke bare dagen, men noe mer, noe større, uvisst hva) er definitivt forbi.

Det er stadig like uvisst hva han egentlig gjør i dette folketomme kontorbygget, men av den urørlig stirrende, nærmest meditative, ikke lenger nervøse, holdningen hans, virker det nesten som han søkte den samme stillheten, den samme freden, som han tideligere kan tenkes å ha søkt i skogen; og det er teoretisk sett mulig at han akkurat nå tenker på hvordan den samme geologiske grunnen bærer havet og skogen, samt byen mellom dem, og hvordan det dypt under fjellgrunnen igjen hvirvler, bobler og koker av flytende mineraler med en temperatur på tusen grader: magmaen, og at denne kolossale ildmørjen vanligvis ikke synes i det hele tatt, slik at det kraftige lyset fra den er jevngodt med mørke.

Og solen lyser på de forblåste restene av bjerkeløv; det er tidelig høst. Likevel er det som man ved å anspenne seg til det ytterste kan høre en annen lyd, under sjiktet av harmløs, vederheftig hverdagslighet: en forferdelig larm, en mørkets musikk, et de profundis som av dundrende jernplater eller bomberomsdører som smelles igjen, larmen fra et inferno under den trivielle dagen. Men det er ikke bare lydene av militær og paramilitær virksomhet, av offentlig og privat vold, av tortur og terror som synes inneholdt i dette så å si tilslørte auditive fenomenet, nei, kanskje ikke en slik stakkato støy i det hele tatt, men noe som ligner en fjern, veldig eksplosjon, langsom og tidkrevende som evolusjonen av en dyreart, ja, liksom det faktisk, hvis man bare lyttet oppmerksomt nok, var mulig å høre selve verdens galskap.

Etter bare å ha sett havet på flere kilometers avstand over en tid på ni og et halvt år, har jeg mer eller mindre glemt følelsen av varm strandsand mot føttene, glemt lyden av brenningene, glemt hvordan et fjærebelte med tangrak egentlig ser ut, glemt hvordan det kjennes å holde en glassmanet i hånden, glemt lukten av hav, følelsen av hav og synet av hav.