Bokelskere.no

Men sjølv under særs ugunstige kår vil einsemda vere deg ei hamn og ein heim, og frå henne går alle dine vegar ut.

A work of art is good if it has arisen out of necessity.

Be patient toward all that is unsolved in your heart and try to love the questions themselves, like locked rooms and like books that are now written in a very foreign tongue. Do not now seek the answers, which cannot be given you because you would not be able to live them. And the point is, to live everything. Live the questions now. Perhaps you will then gradually, without noticing it, live along some distant day into the answer.

I hold this to be the highest task of a bond between two people: that each should stand guard over the solitude of the other.

Oh, he who unlocks the secret of flowering:
his heart will rise above the smallest of dangers
and will meet the greatest of them, death, without fear.

And yet there is one who holds this falling
endlessly gently in his hands.

Then peace came deep in me. I lay
in the silver heaven between dream and day.

Det som är öppet kan inte ledas in
på någon väg
Det är själva vägen

Den tunna musiken
kan bära
vilken tyngd som helst

Empty your head of grief
and drink from the stream.
Don't think of it failing ----
this water is endless.

Bird of the soul, speak in your own words,
and I will understand.

Og vi, som tenker på stigande lykke,
stod plutseleg djupt gripne,
nesten heilt hjelpelaust sårbare,
framfor eit lykkeleg fall.

Brest gjer kvar ende grein.
Men denne eine tein
bøyest til lyre.

(Gjendikting, Åsmund Bjørnstad)

Om verda skiftar og svinn
som skyformasjoner.
fell alt det fullenda inn
i sine eonar.

Over all skifting og gong
gjer du oss friare,
gud som med lyresong
fører oss vidare.

Ingen har lidinga tydd,
ingen fridd kjærleik frå skuld,
og kva som døden held duld,

ingen oss seier.
Einast at tonen har lydd,
helgar og leier.

Gjendikting, Åsmund Bjørnstad.

Med stillhetens streng
spunnet på bårer av blod
grep jeg ditt tonende hjerte.
Forvandlet ble lokkene dine
til nattens skyggehår,
formørkelsens svarte flak
snødde over ditt ansikt.

Om vi hadde ordet, om vi hadde språket, trengte vi ikke våpnene.

Bak verden vil det stå et tre,
en frukt i toppen,
med skall som av gullhud.
La oss se dit,
når den i tidens høst
ruller over i hånden til Gud!

In The Storm Of Roses

Wherever we turn in the storm of roses,
the night is lit up by thorns, and the thunder
of leaves, once so quiet within the bushes,
rumbling at our heels.

Likesom hjorten stunder
etter bekker med rennende vann,
slik stunder også min sjel
etter deg, min Gud.

(Salme 42)

I årtusener har sjøfarende folk orientert seg etter stjernebildene. Etter hånden er de kommet ut over denne ufullkomne metoden, de har oppfunnet kompasset hvor nord angir seg selv ifølge sitt virkende kraftprinsipp. Og siden har sjøfolk funnet kursen i mørke natten på de fjerneste hav. Av samme art er det fremskritt vi må søke i etikken. Så lenge vi bare har de etiske utsagns moral å rette oss etter, seiler vi etter stjernene -- og selv om de lyser og tindrer aldri så klart, leder de oss bare mer eller mindre sikkert, og kan når som helst gli vekk bak skyer og skodde. I stormnatten lar de menneskeheten i stikken -- som vi opplever det nå. Men eier vi etikken som et logisk nødvendig prinsipp som kommer til klarhet i oss, så setter det inn en vidtgående etisk fordypelse av den enkelte og et stadig, etisk fremskritt for hele menneskeheten.