Bokelskere.no

Gråte gjør vi når vi kommer hjem. Gråt er i sannhet et av sorgens språk, og av og til kan gråten komme når gleden ikke kan rommes i smil og latter, men tårene er også et uttrykk for at man har et sted å gjøre av seg, at det finnes noen som kjenner en.

Og kommer vi ikke dit vi skulle, kan det like fullt tenkes at vi kommer dit vi skal.

I realiteten er flogiston et av de grunnemner som Gud benyttet da han skapte verdensaltet, det er til og med tenkelig at han selv består av flogiston i dets reneste form. Flogiston finnes som en bestanddel i all materie.
...
Den som ikke har sett flogistonet, har ikke sett Faderen.

I og for seg, sa jeg, ville jeg gjerne ha blitt. Men jeg må forsøke å komme videre. Jeg vil tross alt utrette noe i mitt liv.

Jeg skriver ikke, sa jeg. Jeg tegner. Et par streker i en tegning kan si mye mer enn alle bokstaver i hele verden.

Alfabetet er bare en ytterst ubetydelig bølgetopp på det ufattelige hav som utgjør språket. Det lille fåtall bokstaver er for intet å regne i sammenligning med de utallige lyder som de betegner. Og selv lydene er kun tilfeldigvis og rent på slump fornembare antydninger om det egentlige, underliggende språkets sammensatthet og mangetydighet og velde.

Stien min oppover Avaberget var fullstendig utradert av snøen. Men jeg har mine merker, jeg kan aldri gå meg vill.

Jeg lurer på, sier Manfred, hvor de kan ha gjort av bøkene? Det var jo fjell av bøker!
Det kan ha vært smitte i dem, sier jeg. Man kan aldri vite hva som finnes i bøker.

Jeg vet ikke riktig hva som menes med å forstå, sa jeg. Jeg har ofte hørt mennesker si: Ja, jeg forstår. Men de har ikke forstått noen ting.
Jeg forstår, sa bestyrerinnen.

Nå begynner en ny epoke i ditt liv, du har et nytt område å erobre, du skal vende blikket fremover, man må aldri bli slave av sine vaner og av fortiden. Livet i seg selv er i uavlatelig forandring.

Jeg er blant de troende, men det siste jeg vil være, er sikker. Dette ettersom den sikre har plassert seg utenfor troens sfære. Derfor er kanskje ikke noe dumt ord når man snakker om tro. Særskriver vi ordet, ser vi betydningen klarere: Det kan skje.

"Hvor jeg avskyr uttrykket 'hundre prosent'", skriver Tomas Transtrømer og beskriver hundreprosenterne som " de som ikke kan være noe annet sted enn på utsiden av seg selv, de som aldri lar tankene flakke, de som aldri åpner feil dør og får et glimt av Den Uidentifiserte - gå forbi dem!"

... aberet er at jeg ikke kan skrive. Aberet er at jeg aldri har lært meg alfabetet.
Men han svarte straks: Det er ikke noe hinder. Nei, det er ikke til hinder for noe. Det er en masse av våre residerende kapellaner og sogneprester som ikke kan lese og skrive. De preker allikevel . Det er en vanskelighet. Men ikke et hinder.

De mest storslagne liv er sjelden mønstergyldige.

Er det noe spesielt?
Ja, sa jeg. Det er dette her med bokstavene.
Joo, sa hun. Vi tar dem litt etter litt. Du får lære deg to eller tre om gangen.
Er det helt nødvendig? sa jeg.
Ja. Uten bokstaver kan ikke mennesker vokse opp og utvikle seg. Uten bokstaver ville jorden sannsynligvis gå under. ...
De står ikke stille, sa jeg. De beveger seg så fort at jeg ikke kan se dem. ...
Når bokstavene slutter å rotere og danse, sa jeg, da skal jeg lære dem. Det lover jeg. ...
Denne boken som visstnok skal hete VIL DU LESE, sa jeg. Jeg vil ikke ha den. Det finnes en annen bok som er ufattelig mye bedre. En bok som holder livet ut.
Det er myndighetene som velger våre bøker, sa hun. Myndighetene foreskriver. Og vi leser.
Kunne man ikke tenke seg et unntak? sa jeg.
Nei, sa hun. Det finnes ingen unntak. Alle unntak, hvilke som helst unntak, kan tilintetgjøre den bestående orden.

Dag etter dag, kveld etter kveld, leste morfar og jeg Dores Bibel ved hjelp av dette apparatet. En eneste side kunne kreve en ukes lesning, Forstørrelsesglasset utslettet avstanden mellom øyet og det som ble betraktet, pupillen og netthinnen og flekken vi betraktet, forente seg eller smeltet sammen til en enhet som vi pleide å kalle Synet.