Bokelskere.no

Det er ihvertfall sjelden man leser en bok med så humoristisk språk. Den som oversetter denne får en stri jobb.

Vellaget voksenmanga. En ung jente forsvinner, og morens beste venn, en fjellklatrer, tar på seg å finne henne. Jakten tar ham til Tokyos partydistrikt, der Japans fremmedgjorte ungdom henger. Byen byr også på fremmedartede vertikale utfordringer for fjellklatreren.

Hei!

Hva med Erlend Loes Kurt-bøker? Eller "Ikke gi opp håpet, Werner" av Gro Dahle? Levi Henriksen og Arne Svingen er andre som har skrevet lettlestbøker for voksne.

Her er et ørlite søk i Deichmanske: http://www.deich.folkebibl.no/cgi-bin/websok?avsok_avgrens_000=sp=nob&avsok_avgrens_001=ff=l&avsok_avgrens_002=bn=a&avsok_avgrens_004=bn=ta&avskjema=1&hpid=14797&mode=vt&st=a

Jeg vil veldig gjerne like denne boken, men gir den nå opp for andre gang. Årsaken er mye av det samme som er sagt over. Etter et par hundre sider er jeg lei, og ikke spesielt nysjerrig på fortsettelsen. Jeg har forsåvidt ingen innvending mot at boken er todelt, men den burde vel vært redigert mye strammere? Forfatteren er raus med melankolske dialoger, noe som ikke fungerer så bra, ettersom jeg ikke er blitt spesielt engasjert i fortellerens følelsesliv eller videre skjebne. Det er mange godbiter i språket, men det er ikke så bra at det forsvarer å skrive en så "ineffektiv" roman. Til tross for hoppene i tid oppfatter jeg handlingen som noe monoton, og først og fremst er den altfor, altfor lang.

Det kan godt hende det dukker opp en bærende idé som vil gjøre det mer interessant lenger ut i handlingen, men da sitter denne troløse leser forlengst med snuten i en annen bok.

Svenne handler om en foreldreløs 17-åring fra landet som blir oppdaget av den politiske strategen Nils Daeckemann og gjort til partisekretær i hans politiske prosjekt: “ Det svenske rettferdighetspartiet “. Svenne er helt gjennomsnittelig, hvit svensk ungdom, som havner i avisen etter at han blir overfalt av en drabantbygjeng på Grøna Lund og knivstukket. Dette gjør ham til en egnet symbolfigur I Daeckemanns populistiske prosjekt. Svenne – som naturligvis egentlig heter Sven – gjenforteller sin historie retrospektivt, på et tidspunkt der han er Sveriges mest hatede person.

Til å begynne med får Svenne en fett betalt sommerjobb, som foruten å skjøtte Daeckemanns enorme hage består i lesing og samtaler om forskjellige politiske emner. Slik får han sin politiske skolering som partisekretær. Romanens egentlige hovedperson er Nils Daeckemann. Han er fundert på den myrdede nederlandske populisten Pim Fortuyn, en homoseksuell dandy som iscenesatte seg selv som en ikke-rasistisk, liberal politiker, samtidig som han nørte opp under anti-islamske og rasistiske holdninger i det ellers så avslappede Nederland. Det samme med Daeckemann. Han er ikke homoseksuell, men gift med en svart kvinne, og er dermed vanskelig å brennemerke som rasist i tradisjonell forstand. Men det er kritikk av innvandringspolitikk og islam som gjør at Rettferdighetspartiet hans i løpet av få måneder vokser fra ingenting til å bli Sveriges nest største parti.

Svenne beredes for den politiske manesjen, som et (over)levende bevis på at typiske, hvite svensker har grunn til å føle seg truet av stigende gjengkriminalitet og en naiv integreringspolitikk. Bidraget hans i partiorganisasjonen er ellers beskjedent. Han flyter med strømmen, rakt inn i tragedien. For når partiet får mange tilhengere og mye makt viser det seg at en del av de impulsene som blir sluppet løs er vanskelige å styre. Ved siden av å være politisk analyse er dette nemlig en spenningsroman.

Rettferdighetspartiet vokser på “vanlige folks” misnøye og legitimerer den. Resultatet er tiltagende sjikane og vold mot muslimer, feks. kampanjen “Avslør islam”, der selvoppnevnte borgervernere river skautet av muslimske kvinner. I kjølvannet av lov og ordenspartiets gjennombrudd kommer mord, nazigjenger og meget skumle leirskoler. Nettet snører seg snart om Svenne, som for sent innser hva han har vært med på.

Historien er godt oppbygd. Svennes gjenfortelling er jevnt krydret med med frampek, slik at en hele tiden føler at en ikke vet nok. Til tross for at Svenne ble utgitt i 2006 blir den stadig mer aktuell. Per Nilsson har forutsett Sverigedemokratenes fremvekst. De anvender en del av de samme populistiske grepene som ”Rettferdighetspartiet”, der også kritikken av den politiske korrektheten er sentral. Boken omhandler et fenomen som vokser, og den gir perspektiver på mekanismer som ikke alltid er lette å forstå. Språket i boken er ukomplisert, og det er en ungdomsbok som godt tåler å leses av voksne også.

• fra bokpresentasjon på Deichmanske bibliotek.

Underholdende historie om en finsk røver som har tilranet seg en anselig mengde av den norske stats gull. For å slippe å gi kumpanene noe av byttet velger han å skjule seg i ødemarka, der han etterhvert skaffer seg et hjem og en litt spesiell vennekrets.

Paasilinna vil skildre hvordan ekte følelser og vennskap kan utvikle seg, også i en kynisk kjeltring. Men først og fremst er det upretensiøs moro.

Realistisk tegneserie fra den jugoslaviske borgerkrigen basert på intervjuer med borgerne av Gorazde, Bosnia. Krigens grusomheter illustreres hensynsløst, men vennskap på tvers av fiendelinjene vies også plass. Et verdig bidrag til "bestialitetens historie".

Jeg fikk en følelse underveis at det gikk litt på tomgang, at noen momenter ble gjentatt én gang for mye og jeg begynte å kjede meg en smule. Men jeg husker ikke hvilke lenger %) Men alt i alt var boka ikke kjedelig. Den var veldig godt skrevet, og med høy troverdighet, som jeg skrev over.

I lys av at faren til gutten hadde vært med til legen og fått klar beskjed om tilstanden syntes jeg det var pussig at han feks. kunne sende sønnen avgårde på holka til kirkegården, eller at han ikke våkner opp på slutten når han blir konfrontert. Men faren led naturligvis under de kryssende krisene i familien, der tidens strengere krav til normalitet også spilte inn og var ikke i stand til å håndtere det. Jeg antar det er noe av det Steen ønsker å beskrive.

En fjortenårig gutt rammes av en muskellidelse som truer med å gjøre ham lam, og sykdommen forhindrer ham i å forfølge sin store lidenskap: skihopping. Gutten sliter med å begripe hva som skjer med ham, samtidig som han opplever skyldfølelse og skam ovenfor familie og venner. Mens han blir svakere konfronteres han gjentatte ganger med hvor mye bevegelse som faktisk kreves for å føre et normalt ungdomsliv, på skolen, rundt i byen, i skisporet, og han må anstrenge seg hardt for å skjule hvor svekket han er.

Handlingen utspiller seg i Oslo på slutten av 60-tallet, en tid da hopp hadde status som folkesport. Vanskene gutten støter på emosjonelt og sosialt er hjerteskjærende beskrevet. Steen har høy troverdighet både når han skriver om hoppingen og om sykdommen, ettersom begge deler er del av hans egen historie. Det er en god roman, men etter mitt syn finnes det tråder her som kunne vært kuttet og gjort historien litt kortere. Det er også greit at de voksne ikke kommer så godt ut av det, men i noen tilfeller er det vanskelig å tro på at mennesker kan være så ignorante. Men det kan de kanskje?